Øks

Denne øksa kom til Norsk Skogbruksmuseum fra Knudsen-smia i Mjøndalen i Nedre Eiker, men den er ikke smidd der. Karl Henrik Knudsen (1870-1956) etablerte seg med smie på Veiavangen i Mjøndalen i Nedre Eiker i 1896. Han var en dyktig håndverker med flere patenter, hvorav den balanserte merkeøksa (1908) nok ble den viktigste for ham. På denne merkeøkstypen skulle «merkestykket være anbragt i samme linje som øksens hovedmasse». Dette skulle gi økser som var lettere å arbeide med en de tidligere typene, de skulle være mer slitesterke og gi tydeligere avtrykk på stokkene. Merkeøkser av dette patentet ble et hovedprodukt, og Knudsen-smia ble hovedleverandør av merkeøkser, i hvert fall til fløtingsvassdragene i det sønnafjelske Norge. Karl Knudsen overdro smia til sønnen Oddmund (1900-1983) i 1938. Han drev virksomheten videre, etter hvert med sønnen Oddbjørn Knudsen (f. 1935) som medarbeider. Da fargemerking av tømmer ble mer og mer vanlig i 1960-åra, utdannet Oddbjørn seg som lærer for å ha et annet yrke å falle tilbake på. Faren Oddmund fortsatte å produsere økser for et stadig krympende marked. Oddbjørn var stadig med som hjelpemann på fritida. Etter at Oddmund døde, har Oddbjørn engasjert seg for å bevare smia (som nå eies av Nedre Eiker kommune) og håndverket.

Åsmund Eknæs fra Norsk Skogmuseum intervjuet Odmund Knudsen i 1981, men verken lydbåndopptak eller notater fra intervjuet er gjenfunnet i museets arkiv. Bjørn Bækkelund og OT Ljøstad fra samme museum besøkte smia høsten 2007. Fra dette besøket har museet stillsfotografier, videoopptak samt avskrift av intervju. NRK skal også ha et betydelig opptaksmateriale med Oddbjørn Knudsen i arbeid i smia.

Denne øksa er smidd i verkstedet til en av Karl Henrik Knudsens konkurrenter, Christian Østmo (1851-1920), som var en industripioner i Elverum. I 1875 startet han virksomhet i ei smie på Nerbruket på Jømna, og to år seinere kjøpte han dette bruket. Han moderniserte mølledrifta, bygde mekanisk verksted, snekkerverksted og ny smie. Fra 1880-åra ble virksomheten ytterligere utvidet med et lite jernstøperi. Produksjonen var med andre ord mangfoldig, men hovedproduktene skal ha vært skogsverktøy, særlig merke- og blinkeøkser. Her skal Østmo ha utviklet en ny produksjonsprosess som skilte seg fra konkurrentenes. De smidde øksemerkene på lester, stålstenger der ytterendene hadde den profilen øksemerket skulle få. Østmo kom til at det var vel så greit å merke av figuren på stålet, bore ut det grøvste og deretter forme merkedelen med meisel og fil. Øksene ble premiert på Gjøvik-utstillingen (1910) og på jubileumsutstillingen i Kristiania (1914). Østmo solgte ikke bare merke- og blinkeøkser i Norge, men hadde også eksport til Sverige og Finland. Han var en idérik og dyktig mekaniker, men ingen stor forretningsmann. I 1893 måtte Christian Østmo overlate Kverndalens Brug til en nevø. Etter dette startet han en mindre virksomhet på eiendommen Kvernbakken, der han blant både drev snekkeri og smie, på det meste med en arbeidsstokk på 15-20 mann. Også her fikk han økonomiske problemer, og arbeidsstokken måtte reduseres til 4-5 mann som arbeidet med produksjon av skogsverktøy. I 1909 gikk Christian Østmo konkurs på nytt. Han kom seg likevel i gang igjen, og folketellinga fra 1910 omtaler ham som «Mekaniker, mærkeøks- & mærkeklavefrikarbeider». Slik holdt han på med ei lita smie og med et par smedkolleger som hjelpere fram til 1917. Da ble virksomheten solgt til Jømna Brug, en bedrift med velstående skogeiere fra området som dominerende eiergruppering og et mangfoldig produktspekter med tre og jern som viktigste råstoff.

Redskapet er overlatt til museet av en distriktssjef i Glommens Tømmermaaling. Fra gammelt av overlot trelasthandlere og industriledere måling og verdivurdering av tømmer til sine representanter i skogbygdene – tømmerbetingere, som gjerne var rekruttert fra den økonomiske eliten i lokalsamfunnene. De var på den ene sida tømmerkjøpernes tillitsmenn, på den andre sida leverandørenes naboer og sambygdinger. Ettersom trelast- og treforedlingsindustriene vokste, ble konkurransen om tømmeret stadig større, noe som skapte et prispress som det var vanskelig for tømmerkjøperne å dempe. Ett av tiltakene besto i å presset mot tømmermålerne, som i mange tilfeller utførte arbeidet sitt ut fra grovt skjønn, ikke sjelden preget av at leverandørene trakterte dem rikelig med mat og alkohol. Avlønninga av målerne hadde dessuten vært provisjonsbasert, med utgangspunkt i de volumene og kvalitetene de greide å skaffe til trelast- og treforedlingsselskapene de arbeidet for. Her var det flere forhold som bidrog til at målinga ofte ble raus overfor selgerne. Dette forsøkte sliptømmerkjøperne i Glommavassdraget i 1902 å motarbeide ved å etablere «Tømmerkontrollen». Her påberopte kjøperne seg enerett til å fastsette regler for hvordan tømmeret skulle takseres og til å kontrollere at deres foretrukne prosedyrer ble fulgt. Blant skogeierne var det en utbredt oppfatning at industriherrene opptrådte som «bukken og havresekken». Dette ble møtt med organisatoriske initiativ, blant annet etablering av Solør-, Vinger og Odalen Skogeierforening (1902) og Glommens Skogeierforening (1903). For det nye skogeiersamvirket ble det en sentral oppgave å imøtegå tømmerkjøpernes kontrollordninger. Dette var spesielt maktpåliggende langs Glommavassdraget, der tømmerprisene gjennomgående lå lavere enn i andre store østlandsvassdrag. I 1907 foreslo en komité om var oppnevnt av Glommen Skogeierforening at kjøpernes og selgernes organisasjoner i fellesskap skulle ansette autoriserte målere (også kalt «merkere», fordi tømmerstokkene ble påslått merker som skulle følge dem nedover fløtingsvassdragene idet de var målt) med faste distrikter. Dette kompromissforslaget fikk ikke umiddelbart gjennomslag i organisasjonens eget representantskapsmøte. To år seinere organiserte tømmerkjøperne «Glommens Tømmermaaling», der den eneste innrømmelsen som ble gitt til skogeiernes organisasjoner var at de skulle få representasjon ved ansettelse av distriktssjefer og målere. Initiativet vakte betydelig motstand blant skogeierne. Olav Nergård fra Åmot opptrådte som brubygger. Sommeren 1911 ble det endelig enighet om målebetingelser og organiseringsprinsipper, slik at Glommens Tømmermåling ble fristilt fra de mest åpenbare interessemotsetningene mellom kjøpere og selgere av skurtømmer og slipvirke. Først i 1928 ble hovedtrekk i den organiseringa av tømmermålinga det var oppnådd enighet om for Glommavassdragets vedkommende gjort til en nasjonal norm gjennom Lov om tømmermåling (22.06.1928). Loven fastslo at «Alt sagtømmer i distriktet til industrielt bruk eller foredling, samt for videre salg i uforedlet stand skal … måles i metriske enheter overensstemmende med et av Kongen fastsatt reglement, av tømmermålere der antas og avskjediges av tømmermålingsforeningens styre. Utgiftene ved istandbringelse av tømmermålingsforening, målernes lønn og andre utgifter ved foreningens virksomhet og tømmermålingen utlignes av foreningen på det målte tømmer og utredes med en halvdel av kjøper og en halvdel av selger.»

Seinere samme høst kom det en kongelig resolusjon som definerte virkeområdet til Glommens Tømmermaaling slik:

«1. Der oprettes et Glomma tømmermålingsdistrikt, som skal omfatte et område som ligger innen nedslagsdistriktene for Glomma og Mjøsvassdraget med bielver m. v. og med følgende nærmere begrensning:

a. Paa vestsiden dannes grensen av Oslofjord op til Rødtangen paa Hurumlandets sydspiss, derfra videre nordover således at vannskillet danner delet på Hurumhalvøen samt videre over jernbanelinjen Oslo-Drammen mellem Heggedal og Asker jernbanestasjoner, således at sistnevnte jernbanestasjon inngår i Glomma tømmermålingsdistrikt. Videre vannskillet nordover langs Tyrifjord og østover til jernbanelinjen Oslo-Hønefoss mellem Grua og Roa jernbanestasjoner, således at sistnevnte jernbanestasjon inngår i tømmermålingsdistriktet. Herfra vannskillet videre nordover øst for Randsfjord, dog således at jernbanestasjonen Kutjern op banestrekningen Oslo-Gjøvik inngår i Drammen tømmermålingsdistrikt. Videre vannskillet nordover mellem Mjøs- og Randsfjordvassdraget.

b. Hvaler, Skjeberg, Varteig og Rakkestad herreder skal tilhøre Glomma tømmermålingsdistrikt.

c. Derfra vannskillet nordover på østsiden av Glomma og Øieren, over Urskog-Hølandsbanen mellem Mork og Killingmo jernbanestasjoner, således at førstnevnte stasjon går inn under tømmermålingsdistriktet. Herfra videre østover langs vannskillet på Glommas sydside til trakten syd for Galterud. Derfra sydover til riksgrensen og omfattende Bueelvens nedslagsdistrikt. Fra Vestmarken riksgrensen østover og nordover til vandskillet mellem Glomma- og Trysilvassdragene, dette vannskille videre nordover.

Grensebestemmelsen blir å praktisere således at alt tømmer måles av den forening innen hvis distrikt det er fremkjørt og tillagt.

2. Der oprettes tømmermålingsforening under navn av Glomma Tømmermåling for det under punkt 1 nevnte distrikt.»

Glommens Tømmermaaling ble fusjonert med Haldenvassdragets Tømmermåling i 1985. Deretter ble virksomheten drevet videre under navnet Øst-Norges Tømmermåling. På dette tidspunktet var tømmertransporten i organisasjonens virkeområde fullstendig overtatt av bil og bane, noe som åpnet for helt ny måleteknologi.

Så lenge målinga foregikk ved fløtingsvassdragene var utstyret som ble brukt i tømmermålinga enkelt. Målerne hadde klaver til å registrere diametermål med og stikkbøker hvor informasjonen om tømmeret ble registrert, samt merkeøkser med symboler som ble hogd inn i yteveden på fløtingstømmeret, slik at det lett kunne sorteres ved lenseanleggene nederst i fløtingsvassdragene.

Denne øksa ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum av Glommen tømmermåling i 1981. På dette tidspunktet var det slutt med øksemerking av tømmer i Glomma. Fargemerking ble mer og mer utbredt fra 1960-åra. Fra omkring 1980 var det bare en industriell aktør som fortsatt fløttte tømmer i vassdraget, nemlig Borregaard. Dermed falt behovet for merking som grunnlag for skilling av tømmer til ulike kjøpere bort.

Produksjon

• Adresse,Hedmark Elverum Jømna Kvernmoen Vestre gnr/bnr 71\18
• ProfessionIndustrigründer Mekaniker Smed
• GenderMann
• NationalityNorsk
• DigitaltMuseumSearch in «Østmo, Christian Christiansen»

Bruk

Aksesjon: 1981

• Adresse,Norge Oslo (fylke) Oslo Manglerud Ryensvingen 15, 0680 Oslo
• Adresse,Norge Oslo (fylke) Oslo Sentrum Rådhusgata 7 B, 0151 Oslo
• Adresse,Norge Oslo (fylke) Oslo Nedre Slottsgate 8
• ProfessionTømmermåling
• Alternative namesØst-Norges tømmermåling (Etter fusjon med Haldenvassdragets Tømmermåling 1985) Norsk Virkesmåling (Etter fusjon som omfattet samtlige norske tømmermålingsforeninger i 2003)
• GenderUkjent
• NationalityNorge
• DigitaltMuseumSearch in «Glommens Tømmermaaling»

• Adresse,Norge Hedmark Åmot Rena
• ProfessionDistriktssjef
• GenderMann
• NationalityNorsk
• DigitaltMuseumSearch in «Søgaard, Per Kjendlie»