Øks

Denne øksa er produsert i Knudsen-smia i Rådhusgata 7 på Veiavangen i Mjøndalen (Nedre Eiker i Buskerud), som var en av de betydeligste leverandørene av merkeøkser til tømmermålinga langs norske fløtningsvassdrag. Grunnleggeren var Karl Henrik Knudsen (1870-1956), som hadde gått i smedlære i Bingen i Øvre Eiker. Han og kona, Jørgine Olaussen (f. 1875) fra Modum, kom til Mjøndalen i Nedre Eiker i 1896. Der etablerte Karl Henrik Knudsen smie, mens kona drev «Mjøndalens manufaktur- og skotøyforretning». Paret hadde sju barn, hvorav de seks yngste var født etter at familien kom til Mjøndalen.

Smia ble oppført av teglstein. Den hadde to rom. I smierommet var det blant annet ei todelt esse, ambolter og fjærhammer. I det innenforliggende verkstedrommet var det arbeidsbenker med skrustikker og et par skrustikker.

Karl Henrik Knudsen var en dyktig og oppfinnsom håndverker. I 1908 tok han patent på ei merkeøks, «ved hvilken merkestykket er anbragt i samme linje som øksens hovedmasse, hvorved forskjellige fordele opnaaes. Saaledes blir meget tydeligere, og øksen får større varighet, fordi der ingen brytning blir i materialet under hugningen» [fra patentbeskrivelse, patent nr. 18142 av 30. mars 1908]. Han tok også ut patent på ei sammenleggbar sportsøks [nr. 36420 27/12 1922], og produserte dessuten blinkeøkser, strafføkser (avkortingsøkser), hoggøkser og fløterhaker. Det var imidlertid merkeøksene som var hovedartikkelen, spesielt etter at det lille familiefirmaet ble eneleverandører av slike økser til Glommen Tømmermåling. Knudsen var også en dominerende leverandør av merkeøkser til tømmermålingsforeninger i andre vassdrag i det østenfjelske Norge. I hektiske perioder kunne produksjonen komme opp i 50 økser i uka. I slike perioder var det gjerne to smeder og to oppslagere i virksomhet i smia.

Knudsen-smia ble en familiebedrift. Karl Henrik Knudsens eldste sønn, Oddmund (1900-1983), begynte i lære hos faren i 1914, og han overtok smia i 1938. Et par år seiere ble bedriftens stempel endret fra «K. Knudsen» til «O. Knudsen, Mjøndalen». Oddbjørn Knudsens sønn [Karl] Oddbjørn Knudsen (f. 1935), kom inn i virksomheten etter endt folkeskole i slutten av 1940-åra. Oddbjørn arbeidet sammen med faren til 1963-64. Da begynte smedene å merke at etterspørselen etter merkeøkser ble mindre, fordi fellefløtingsforeningene og tømmermålingsforeningene gradvis gikk over til fargemerking (malingsampuller). Oddbjørn, som var en ivrig og dyktig idrettsutøver, omskolerte seg da til gymnastikklærer. Seinere fortsatte han med allmennlærerutdanning, slik at han fra 1976 var adjunkt. Når han hadde fri fra skolen, fortsatte Oddbjørn å hjelpe faren, som holdt smia i drift fram til 1980. Seinere har Oddbjørn tatt vare på smia som kulturminne, og brukt den som arena for formidling av håndverkstradisjoner, de siste åra med John Lystad (f. 1945) som medhjelper og oppslager. Knudsen-smia ble valgt til Nedre Eikers lokale kulturminne i samband med «Kulturminne-stafetten» i 1997.

Distriktssjef Per Kjendlie Søgaard i Glommens Tømmermaaling overlot denne gjenstanden til Norsk Skogbruksmuseum i 1981. Fra gammelt av overlot trelasthandlere og industriledere måling og verdivurdering av tømmer til sine representanter i skogbygdene – tømmerbetingere, som gjerne var rekruttert fra den økonomiske eliten i lokalsamfunnene. De var på den ene sida tømmerkjøpernes tillitsmenn, på den andre sida leverandørenes naboer og sambygdinger. Ettersom trelast- og treforedlingsindustriene vokste, ble konkurransen om tømmeret stadig større, noe som skapte et prispress som det var vanskelig for tømmerkjøperne å dempe. Ett av tiltakene besto i å presset mot tømmermålerne, som i mange tilfeller utførte arbeidet sitt ut fra grovt skjønn, ikke sjelden preget av at leverandørene trakterte dem rikelig med mat og alkohol. Avlønninga av målerne hadde dessuten vært provisjonsbasert, med utgangspunkt i de volumene og kvalitetene de greide å skaffe til trelast- og treforedlingsselskapene de arbeidet for. Her var det flere forhold som bidrog til at målinga ofte ble raus overfor selgerne. Dette forsøkte sliptømmerkjøperne i Glommavassdraget i 1902 å motarbeide ved å etablere «Tømmerkontrollen». Her påberopte kjøperne seg enerett til å fastsette regler for hvordan tømmeret skulle takseres og til å kontrollere at deres foretrukne prosedyrer ble fulgt. Blant skogeierne var det en utbredt oppfatning at industriherrene opptrådte som «bukken og havresekken». Dette ble møtt med organisatoriske initiativ, blant annet etablering av Solør-, Vinger og Odalen Skogeierforening (1902) og Glommens Skogeierforening (1903). For det nye skogeiersamvirket ble det en sentral oppgave å imøtegå tømmerkjøpernes kontrollordninger. Dette var spesielt maktpåliggende langs Glommavassdraget, der tømmerprisene gjennomgående lå lavere enn i andre store østlandsvassdrag. I 1907 foreslo en komité om var oppnevnt av Glommen Skogeierforening at kjøpernes og selgernes organisasjoner i fellesskap skulle ansette autoriserte målere (også kalt «merkere», fordi tømmerstokkene ble påslått merker som skulle følge dem nedover fløtingsvassdragene idet de var målt) med faste distrikter. Dette kompromissforslaget fikk ikke umiddelbart gjennomslag i organisasjonens eget representantskapsmøte. To år seinere organiserte tømmerkjøperne «Glommens Tømmermaaling», der den eneste innrømmelsen som ble gitt til skogeiernes organisasjoner var at de skulle få representasjon ved ansettelse av distriktssjefer og målere. Initiativet vakte betydelig motstand blant skogeierne. Olav Nergård fra Åmot opptrådte som brubygger. Sommeren 1911 ble det endelig enighet om målebetingelser og organiseringsprinsipper, slik at Glommens Tømmermåling ble fristilt fra de mest åpenbare interessemotsetningene mellom kjøpere og selgere av skurtømmer og slipvirke. Først i 1928 ble hovedtrekk i den organiseringa av tømmermålinga det var oppnådd enighet om for Glommavassdragets vedkommende gjort til en nasjonal norm gjennom Lov om tømmermåling (22.06.1928). Loven fastslo at «Alt sagtømmer i distriktet til industrielt bruk eller foredling, samt for videre salg i uforedlet stand skal … måles i metriske enheter overensstemmende med et av Kongen fastsatt reglement, av tømmermålere der antas og avskjediges av tømmermålingsforeningens styre. Utgiftene ved istandbringelse av tømmermålingsforening, målernes lønn og andre utgifter ved foreningens virksomhet og tømmermålingen utlignes av foreningen på det målte tømmer og utredes med en halvdel av kjøper og en halvdel av selger.»

Seinere samme høst kom det en kongelig resolusjon som definerte virkeområdet til Glommens Tømmermaaling slik:

«1. Der oprettes et Glomma tømmermålingsdistrikt, som skal omfatte et område som ligger innen nedslagsdistriktene for Glomma og Mjøsvassdraget med bielver m. v. og med følgende nærmere begrensning:

a. Paa vestsiden dannes grensen av Oslofjord op til Rødtangen paa Hurumlandets sydspiss, derfra videre nordover således at vannskillet danner delet på Hurumhalvøen samt videre over jernbanelinjen Oslo-Drammen mellem Heggedal og Asker jernbanestasjoner, således at sistnevnte jernbanestasjon inngår i Glomma tømmermålingsdistrikt. Videre vannskillet nordover langs Tyrifjord og østover til jernbanelinjen Oslo-Hønefoss mellem Grua og Roa jernbanestasjoner, således at sistnevnte jernbanestasjon inngår i tømmermålingsdistriktet. Herfra vannskillet videre nordover øst for Randsfjord, dog således at jernbanestasjonen Kutjern op banestrekningen Oslo-Gjøvik inngår i Drammen tømmermålingsdistrikt. Videre vannskillet nordover mellem Mjøs- og Randsfjordvassdraget.

b. Hvaler, Skjeberg, Varteig og Rakkestad herreder skal tilhøre Glomma tømmermålingsdistrikt.

c. Derfra vannskillet nordover på østsiden av Glomma og Øieren, over Urskog-Hølandsbanen mellem Mork og Killingmo jernbanestasjoner, således at førstnevnte stasjon går inn under tømmermålingsdistriktet. Herfra videre østover langs vannskillet på Glommas sydside til trakten syd for Galterud. Derfra sydover til riksgrensen og omfattende Bueelvens nedslagsdistrikt. Fra Vestmarken riksgrensen østover og nordover til vandskillet mellem Glomma- og Trysilvassdragene, dette vannskille videre nordover.

Grensebestemmelsen blir å praktisere således at alt tømmer måles av den forening innen hvis distrikt det er fremkjørt og tillagt.

2. Der oprettes tømmermålingsforening under navn av Glomma Tømmermåling for det under punkt 1 nevnte distrikt.»

Glommens Tømmermaaling ble fusjonert med Haldenvassdragets Tømmermåling i 1985. Deretter ble virksomheten drevet videre under navnet Øst-Norges Tømmermåling. På dette tidspunktet var tømmertransporten i organisasjonens virkeområde fullstendig overtatt av bil og bane, noe som åpnet for helt ny måleteknologi.

Så lenge målinga foregikk ved fløtingsvassdragene var utstyret som ble brukt i tømmermålinga enkelt. Målerne hadde klaver til å registrere diametermål med og stikkbøker hvor informasjonen om tømmeret ble registrert, samt merkeøkser med symboler som ble hogd inn i yteveden på fløtingstømmeret, slik at det lett kunne sorteres ved lenseanleggene nederst i fløtingsvassdragene.

Produksjon: 1898 - 1938

• Adresse,Norge Buskerud Nedre Eiker Knudsen-smia, Veiavangen, Mjøndalen, Nedre Eiker Rådhusgata 7, 3050 Mjøndalen
• ProfessionSmed
• GenderMann
• DigitaltMuseumSearch in «Knudsen, Karl Henrik»

Bruk

Aksesjon: 1981

• Adresse,Norge Oslo (fylke) Oslo Manglerud Ryensvingen 15, 0680 Oslo
• Adresse,Norge Oslo (fylke) Oslo Sentrum Rådhusgata 7 B, 0151 Oslo
• Adresse,Norge Oslo (fylke) Oslo Nedre Slottsgate 8
• ProfessionTømmermåling
• Alternative namesØst-Norges tømmermåling (Etter fusjon med Haldenvassdragets Tømmermåling 1985) Norsk Virkesmåling (Etter fusjon som omfattet samtlige norske tømmermålingsforeninger i 2003)
• GenderUkjent
• NationalityNorge
• DigitaltMuseumSearch in «Glommens Tømmermaaling»

• Adresse,Norge Hedmark Åmot Rena
• ProfessionDistriktssjef
• GenderMann
• NationalityNorsk
• DigitaltMuseumSearch in «Søgaard, Per Kjendlie»