Motorsag

About the object

• about
  Motorsag av fabrikatet "Power", modell Woodboss (D). Saga har påmontert sverd og sagkjede. Bredde sverd: 14,6 cm. Sverdet har innvendig styring, utfrest et spor i sverdet der sagkjedets drivlenker , sporrensere, går. Sverdet er ikke ustyrt med trinse, Motorsagaa er grå med rødt skilt. Nummeret på saga er D 8897. Plugghetta mang...

  Motorsag av fabrikatet "Power", modell Woodboss (D). Saga har påmontert sverd og sagkjede. Bredde sverd: 14,6 cm. Sverdet har innvendig styring, utfrest et spor i sverdet der sagkjedets drivlenker , sporrensere, går. Sverdet er ikke ustyrt med trinse, Motorsagaa er grå med rødt skilt. Nummeret på saga er D 8897. Plugghetta mangler.

  Dette er en av de tidlige enmannsmotorsagene som kom i slutten av 1940-årene.

  Expand text Collapse text
• DesignationMotorsag
• Precise designationPM Woodboss
• IdentifierSJF.05884
• trademarksPower (PM)
• Indexing termSkogbruk, hogst Avvirkning Skogsarbeid
• Type Thing

• Inscription
  • Annet (Pånaglet blikkskilt): POWER CHAIN SAW D 8897 (serienummer) WOODBOSS POWER MACHINERY VANCOUVER CANADA One pint of sae 40 or 50 Lubricating oil per gallon of gasoline. A high grad oil will increase the life of your woodboss.
  • Produksjonsstempel: D 118 POWER MACHINERY LTD WOODBOSS VANCOUVER BC

• Dimensions value
  • Lengde86.0 cm
  • Høyde37.7 cm
  • Bredde25.0 cm
  • LengdeSverd34.6 cm
  • BreddeSverd14.6 cm

• MaterialsMetall

• ColourGrå Rød (Pånaglet skilt)

• TechniquesFabrikklaget STØPT Skrudd Dreiet Boret

• Other information

  «Den stigende mangel på arbeidere i skogbruket gjør det stadig mer påtrengende nødvendig å undersøke om det eksisterer muligheter til hel eller delvis erstatning for manuell arbeidskraft», heter det i innledningen til en lederartikkel i Skogeieren, medlemsbladet til Norges skogeierforbund, sommeren 1946. «Således er fellingen av trærne, både som følge av en særs ubekvem stilling under arbeidet, så vel som anstrengelsene med å holde sagen i gang, en påkjenning, som ikke mange andre arbeider medfører. Det er derfor gjort en del forsøk på å finne en brukbar form for mekanisering under trefellingen. Kjedesagen er et forsøk i den retning», heter det videre. Det hadde vært gjort spredte forsøk med motorsager i Norge i mellomkrigstida, men sagene var kostbare og effekten var ikke overbevisende. De tyske okkupasjonsstyrkene som kom til Norge i 1940 hadde med seg store, tomanns motorsager som fungerte godt. Da krigen var over var det et stort behov for konstruksjonsvirke, særlig lengst nord i landet, der bebyggelsen ble brent da russiske styrker rykket inn, men også i det sørlige Norge, der det hadde vært svært lite sivil byggeaktivitet under okkupasjonen. Det gjaldt å øke avvirkningen. Høsten 1946 oppnevnte Landbruksdepartementet en «koordineringskomité for tømmerhogsten», ofte omtalt som «Skogbrukets rasjonaliseringskomité». Også den skogbaserte industrien, som slet med knapp råstofftilgang, engasjerte seg. Det ble arrangert sammenliknende tester med tidtaking. Sommeren 1947 ble Skogbrukets rasjonaliseringskomité omorganisert med tre statsråder som faste medlemmer. Komitéen arbeidet med et forslag om å kjøpe inn 1 000 motorsager fra USA og Canada, som skulle fordeles blant norske skogsarbeidere. De foreslo at det skulle kjøpes 800 sager av merket Power og 200 Beaver-sager. Forslaget skapte diskusjoner, for sagene var kostbare for en stat som hadde beskjedne kapitalreserver. Enkelte så forslaget som en del av en strategi for å gjøre økonomien mer statsstyrt og noen mente at innkjøpene ville stenge for forsøk på å etablere norsk motorsagproduksjon. Tilhengerne av innkjøpet var opptatt av at sagene ville spare skogsarbeiderne for mye tungt slit og bidra til økt avvirkning. Særlig det siste momentet ble tillagt stor betydning i Skog- og vassdragskomitéen. Etter mye diskusjon ble det vedtatt å bruke 1,8 millioner kroner på å kjøpe de 1 000 sagene, som skulle videreselges til norske skogsarbeidere for 1 800 kroner stykket med ei nedbetalingstid på to år. Med de første etterkrigsåras lønns- og prisforhold var dette en høy sum, og etter ett år var bare 200 av sagene videresolgt. Litt betydde nok også at motorsagene var en ung teknologi, der det stadig kom nye presumtivt mer effektive modeller. Nyheten om at avsetningen gikk tregt økte ikke interessen for «statssagene». En del av dem gikk til den nyetablerte yrkesskolen for skogsarbeidere på Sønsterud i Åsnes, som snart fikk sin egen «motorsagavdeling» under ledelse av Ragnar Broch. På dette tidspunktet var hadde mange utenlandske motorsagprodusenter importører her til lands, og norske Jobu var i ferd med å opparbeide seg en sentral posisjon i markedet.

  Stortingsproposisjonen som muliggjorde innkjøpet av motorsager av denne typen i slutten av 1940-åra lød slik:

  «St. prp. nr. 157 (1947)

  Bevilgning av kr. 1 800 000 til innkjøp av motorsager.

  Tilråding fra Landbruksdepartementet 10. oktober 1947 godkjent ved kongelig resolusjon samme dag.

  (Foredratt av statsråd Kristian Fjeld.)

  Som kjent er det stor mangel på arbeidskraft i skogbruket, og det viser seg av den grunn meget vanskelig å få avvirket tilstrekkelig tømmer til dekking av forskjellige behov.

  Slik som forholdene ligger an, må en regne med at det også i årene framover blir for lite arbeidskraft i skogbruket, og for å få avvirket tilstrekkelig tømmer, vil det derfor bli nødvendig å søke å fremme en utstrakt rasjonalisering, først og fremst av hogstarbeidet, samtidig som en også må søke å gjøre hogstarbeidet lettere og mere tiltrekkende.

  Som et middel til å oppnå dette, har en motorsagene. De forsøk som hittil er gjort her i landet med disse, har vist et godt resultat. Det er grunn til å tro at en ved hjelp av disse motorsager ikke bare kan få hogget et betydelig større tømmerkvantum, men at en også her har et middel til å gjøre skogsarbeidet lettere og derved kan man gjøre seg håp om å få tilført skogbruket ny arbeidskraft av yngre skogsarbeidere.

  Ved offentlig foranstaltning er det allerede innkjøpt en del motorsager som er i drift på forskjellige kanter. På grunnlag av resultater som hittil er oppnådd med disse, mener en at en ved offentlig foranstaltning bør gå til innkjøp av inntil 1 000 stkr. som kan lånes ut til skogsarbeidere i forskjellige distrikter. Det ser ut til at man ved bruk av motorsag i mindre arbeidslag kan oppnå en økning av arbeidsmengden med inntil 30 %.

  Regnet fra et rent forretningsmessig synspunkt, skulle det således være fullt forsvarlig å gå til innkjøp av nevnte 1 000 motorsager. Hvis en skal få full nytte av sagene, er det av avgjørende betydning at de som skal bruke dem blir opplært, slik at de kan nytte sagenes effekt fullt ut. Sådan opplæring er igangsatt.

  Dette med anvendelse av motorsager i skogbruket er et nytt og uprøvd felt. En kan derfor ikke regne med at hverken skogeierne eller arbeiderne i den første omgang vil gå til innkjøp av slike sager i den forønskede utstrekning. Det er derfor rimelig at det offentlige sørger for innkjøp av sagene.

  Som anført foran, er det av betydning at flest mulig av sagene kan komme i drift og bidra til øket avvirkning. Forutsetningen har vært at sagene blir leid ut allerede i år til arbeiderne etter hvert som disse lærer å bruke dem mot at alle disse betaler en bestemt leie eller et bestemt avdrag pr. m3 avvirket tømmer som trekk ved hogstoppgjøret. Settes dette avddrag til kr. 0,15 pr. m3 pr. mann, vil beløpet for et 4 manns lag komme opp i kr. 0,60 pr. m3. Er lagets dagsprestasjon 12 m3, vil avdraget pr. lag bli kr. 7,20 pr. dag. Hvis en regner 130 arbeidsdager i sesongen, vil det pr. dag i hogstsesongen kunne avbetales kr. 936. En vil således kunne betale en sag i løpet av to hogstsesonger, da prisen på de lette sager som synes å passe best dreier seg om vel kr. 1 700 pr. stk. og når medregnet told, frakt og andre utgifter ca. kr. 1 800 pr. stk. De samlede beløp for 1 000 sager blir altså kr. 1 800 000.

  Det er mulig at et større antall av disse sager kan bli levert innenlands, men motorene må i så fall innføres.

  Det er vanskelig å si noe om hvorvidt det vil oppstå tap for staten med et eventuelt innkjøp av nevnte 1 000 motorsager. Ved å leie ut sagene på de betingelser som er anført ovenfor, skulle sagene mere enn betale seg i løpet av 2 hogstsesonger. En må imidlertid regne med at enkelte av sagene kan gå i stykker og bli ut av bruk i kortere eller lengere tid. En må videre også regne utgifter til reparasjoner og reservedeler m. v. Hvis en anslagsvis regner med et tap for staten på maksimum kr. 100 000, vil en være antagelig på den sikre side.

  Landbruksdepartementet tilråder:

  At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt utkast til proposisjon til Stortinget om at det på statsbudsjettet for budsjett-terminen 1. juli 1947 – 30. juli 1948 under kap. 667 – skogreising og skogkultur – bevilges kr. 1 800 000 til innkjøp av motorsager.

  VI HAAKON, Norges Konge, gjør vitterlig:

  Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak om at det på statsbudsjettet for budsjett-terminen 1. juli 1947 – 30. juni 1948 bevilges kr. 1 800 000 under kap. 667 til innkjøp av 1 000 motorsager.

  Tilråding fra Landbruksdepartementet ligger ved i avtrykk.

  Gitt på Oslo slott 10. oktober 1947.

  Under Vår hånd og rikets segl

  HAAKON (L.S.)

  Einar Gerhardsen Leif Østern»

  Power-sagene ble levert av selskapet Power Maschinery Ltd. i Vancouver i Canada, også kalt «PM». Dette selskapets første enmannssag - «Universal» - vakte interesse i Skogbrukets rasjonaliseringskomité, blant annet fordi den framsto som robust og kraftig. Både denne og flere andre modeller solgte godt i mange land. Den første Power-saga med direktedrift kom i 1956. Oslo-firmaet «Motordrift A/S» var norsk importør for Power Maschinery Ltd. Her til lands hadde PM-sagene begrenset suksess.

  Expand text Collapse text