Høvel

About the object

• about
  Sletthøvel, altså en høvel som er lagd med sikte på at den skulle brukes til å forme glatte og plane overflater på arbeidsstykker av tre. Stokken - høvelkroppen - har ei rektangulær såle som er 25,3 centimeter lang og 5,2 centimeter bred. Høyden på stokken er snaut 6,4 centimeter. I fronten er det et 2,5 centimeter langt innsnit... Sletthøvel, altså en høvel som er lagd med sikte på at den skulle brukes til å forme glatte og plane overflater på arbeidsstykker av tre. Stokken - høvelkroppen - har ei rektangulær såle som er 25,3 centimeter lang og 5,2 centimeter bred. Høyden på stokken er snaut 6,4 centimeter. I fronten er det et 2,5 centimeter langt innsnitt 1,9 centimeter over såla. I den rette veggen bak den avsatsen dette innsnittet har skapt er det inngradet og fastspikret et «horn», et vertikalstilt handtak som snekkeren kunne gripe rundt med mellomrommet mellom tommel og pekefinger. Framfor sponåpningen i høvelsåla - «kjeften» - er det vært inntappet en hardvedbit som seinere har løsnet og forsvunnet. Kjeften måler 1,3 X 4,2 centimeter. Over denne åpningen i såla er det et sponhus med loddrett forvegg og en skrå bakvegg, ei «seng» som skulle tjene som anlegg for høveltanna. Denne senga danner en cirka 45 graders vinkel med sålen og det underliggende arbeidsstykket. I den øvre delen av midtaksen på dette skråplanet er det en forsenkning for skruen som forbinder tanna og sponbryteren («klaffen»). Stokken er merket med tidligere eiers navn - «E. KOKKIN» - påført med svijernstempel. Stokken har innrissete kantstriper og er impregnert med et gulbrunt fargestoff. Den fremre delen har sprekkskader som er forsøkt reparert ved hjelp av treskruer og spikere. Høveltanna er 15,2 centimeter lang og 3,9 centimeter bred. Den er utstyrt med en sponbryter som er fastskrudd i ei nøkkelhullformet spalte langs tannas midtakse i lengderetningen. Tanna er stemplet «WILLIAM ASH & Co WARRANTED», mens sponbryteren bærer stempelet til en annen fabrikant, «BURY & C CAST STEEL». Den festes i høvelstokken ved å legge den mot senga og deretter skyve ned en 10,0 centimeter lang og 4,0 centimeter bred trekile med et U-formet innsnitt i den nedre enden mellom sponbryteren og to skråstilte «kjaker» i sponhusets sidevegger.
  Expand text Collapse text
• DesignationHøvel
• Precise designationSletthøvel
• IdentifierSJF.04738
• Indexing termJakt, fangst, våpen, verktøy
• Type Thing

• Inscription
  • Påskrift: 1) WILLIAM ASH & CO WARR ANTED CAST STEEL 2) BURYS & CO CAST STEEL 3) E: KOKKIN.

• Dimensions value
  • Lengde25.3 cm
  • HøydeStokk6.4 cm
  • LengdeJern15.2 cm
  • BreddeEgg3.9 cm
  • VektStokk + tann + kile656.0 g

• MaterialsStål Tre

• Other information

  I 1976 publiserte daværende bestyrer ved Norsk Skogbruksmuseum, Tore Fossum (1926-2017) følgende tekst om Eberhard P. Kokkin (1856-1920) og hans arbeid som børsemaker og oppfinner i avisserien «Jeg fant, jeg fant. Godbiter fra museene i Hedmark»:

  «I Norsk Skogbruksmuseums våpensamling finnes en jaktrifle som forteller om stor børsemakerkunst, både hva angår låsemekanismen og utforming av stokken. Understokken og skjeftet har en ren og vakker ornamentikk, og på kolben er det utskåret en rosett. Alt metallarbeid bærer preg av presisjon og uvanlig godt håndverk. Det var dette våpenet børsemaker Eberhard Kokkin, Åsta, tok patent på 17. mars 1882. Patentet er en ny låsemekanisme for ombygging av munnladningsgevær til bakladning ved at et stykke av pipens kammer kuttes ut og erstattes med et hengslet sluttstykke med tennstempelmekanisme. I patentstyrets uttalelse står det at mekanismen ligner på tilsvarende amerikanske av typen «Springfied», «Albini» og «Milbank-Amster», men stengeren og fjæren under sluttstykket er ny. Patentet fikk sin betydning ved at munnladningsrifler med perkusjonstenning, som var svært vanlige jaktrifler på denne tiden, kunne bygges om til bakladning for brukt av enhetspatron. Mange jaktrifler fikk forlenget levetid på denne måten. I 1882 averterte Kokkin i Norsk Skyttertidende:

  Mundladnings Rifler

  der ønskes forandret til Bakladning efter min patenterte Konstruktion bedes tilsendt for at de kan bliver ferdige til Vaaren.

  Aasta St., Nordbanen, E. Kokkin, Bøssemager

  Kokkin-slekten er en kjent smed- og børsemakerslekt fra gården Kokkin i Gjesåsen i Åsnes. Den første smeden i familien var født i 1737 og het Peder Kokkin. Etter han fulgte det fire dyktige og kjente børsemakere.

  Peder Pedersen Kokkin (1767-1848) drev garden og var ved siden av finsmed og børsemaker. Sønnen Peder Perssen Kokkin (1811-1898) flyttet til Våler, og kjøpte i 1845 Vålerrønningen. Det er fortsatt en del børser som han har laget på garder i Solør.

  Eiendommen Vålerrønningen ble til daglig tale bare kalt «Børsemakerrønningen». To av hans sønner ble børsemakere. Peter Bernhard Pedersen Kokkin (1848-1928) var eldste sønn og overtok i 1878 Børsemakerrønningen. Han var ikke bare en dyktig børsemaker, men også kjent for sine gode kniver.

  Broren Eberhard P. Kokkin (1856-1920) er den av Kokkin-børsemakerne som har satt størst spor etter seg, særlig på grunn av sine mange oppfinnelser. Han må betegnes som et geni hva teknisk begavelse angår. Svennebrev som børsemaker tok han hos børsemakermester L. H. Hagen i Christinia i 1876. I 1879 ble han børsemaker på Søndre Åset i Åmot. Et rom på garden kalles børsemakerkammerset den dag i dag. I 1883 overtok han eiendommen Smedbakken under Åset, hvor han siden drev som børsemaker, oppfinner og konstruktør. På Norsk Skogbruksmuseum finnes flere av hans forskjellige konstruksjoner, blant annet en fløterstol, et såapparat for skogsfrø og en koiemodell med et eget ventilasjonsystem.»

  Artikkelen ble publisert i Hamar- og Elverumavisene 22. mai 1976.

  Expand text Collapse text