Bjørnetenner – åtte stykker – fra jordfunn som ble gjort i Romedal i Hedmark i 1959. Kraniet som disse tennene tilhørte fulgte med i masse som ble gravd opp i forbindelse med grøf...

Tennene satt opprinnelig i et kranium som ble med på lasset da gardbruker Nils Lahlum hjalp broren, regnskapsfører Morten Lahlum, å kjøre jord til hans nybebygde hustomt i Solvinvegen 200. Huset ble reist på en bergknaus, der Morten og kona hans ønsket å få såpass med jord at de kunne ha plen og noen hagevekster rundt boligen. Masse fikk de på naboeiendommen Busvol, hvor man samtidig grov ei lang og djup åpen grøft over et myraktig areal øst for gardstunet, mot Nordre Starelva. Lahlum-familien fikk lov å forsyne seg av vollene med løsmasse som ble liggende ved siden av grøfta. Den var opparbeidet med traktorgravemaskin, og Nils Lahlum mener å huske at også lessinga på traktortilhengeren foregikk maskinelt. Han la i hvert fall ikke merke til kraniet. Det gjorde derimot broren Morten da han kikket ut av vinduet og betraktet jordhaugen som var tippet i det som skulle bli hage ved villaen hans. Morten minnes at han sa til kona at det antakelig var et bjørnekranium, mens hun foreslo at det kanskje kunne være fra en gris. De forsto imidlertid at det kunne være gammelt, så kraniet ble pakket i en eske og sendt til Zooloisk museum i Oslo. Derfra fikk de i september 1959 et brev som var undertegnet av konservator Edvard K. Barth. Han kunne fortelle at kraniefunnet stammet fra en stor bjørn. Det ble øyensynlig ikke gjort forsøk på radiokarbondatering. Morten Lahlum fikk tennene tilbake i posten, men ikke beinstrukturen de hadde vært en del av. Det har vært søkt etter dem i Zoologisk museum, men uten resultat. Morten Lahlum tror i ettertid at disse beinstrukturene kan ha vært skjøre, og at man kan han ansett det for umulig å ta vare på dem. Han var imidlertid opptatt av å få datert funnet, og han leverte etter hvert tennene til Norsk Skogmuseum, i håp om å få bistand. Der ble saken lagt «på vent», fordi det norske radiologiske laboratoriet i Trondheim var ute av drift, en situasjon som skulle være midlertidig, men som viste seg å bli langvarig. Skogmuseet søkte etter hvert kontakt med Finn Audun Grøndahl som arbeider med naturhistorie ved Randsfjordmuseet, og som har gjort erfaringer med utenlandske laboratoriemiljøer. I september 2014 var Grøndahl på Busvol sammen med brødrene Lahlum for å posisjonsbestemme (GPS) funnstedet så nøyaktig som det lot seg gjøre 55 år etterpå. Grøfta jorda ble hentet fra viste seg å være om lag halvannen meter djup, men ettersom kraniet med tennene ikke ble oppdaget før tilhengeren med jord kom til tippestedet, aner vi dessverre ikke hvor djupt kraniet lå i bakken.

Finn Audun Grøndahl formulerte i etterkant av besøket i på funnstedet i Romedal følgende rapport:

«KRANIUM AV BRUNBJØRN, JORDFUNN I ROMEDAL, Stange kommune, Hedmark

Det ble gjennomført en befaring i Romedal 11. september 2014. På befaringen deltok Morten Lahlum, Nils Lahlum, Bjørn Bækkelund og Finn Audun Grøndahl. På eiendommen Busvol ble det i 1959 funnet et kranium av brunbjørn i forbindelse med grøfting. Det nøyaktige funnstedet ble besøkt.

Det ble laget en åpen grøft i en dybde på ca. 1 -1,5 meter, og massen ble tatt ut med gravemaskin og lagt på siden av grøften. En del av massen ble pålesset traktorhenger med lesseapparat og tilkjørt en boligtomt (tilhørende M. Lahlum) for opparbeidelse av plen og hage. I massene som ble gravd ut var det mye skjell å se.

Ett lass ble stående utenfor huset, og innenfra det nybygde huset ble det sett et kranium liggende påtoppen av lasset. Dette ble undersøkt av M. Lahlum som mente at dette var brunbjørn. Det var kun kraniet som ble funnet, ingen underkjever. Kraniet var svært skjørt. Funnet ble lagt i en eske og innsendt per post til Zoologisk museum i Oslo. Funnet ble mottatt av konservator Edv. K. Barth ved vertebratvdelingen, som løsnet tennene fra kraniet og returnerte disse sammen med et brev datert 25. september 1959. I brevet framkommer følgende; «Et rovdyrkranium er mottatt, og det skriver seg fra en meget stor bjørn. Det er umulig å si hvor lenge det har ligget i jorden; det avgjørende er hvor dypt under jordoverflaten det ble funnet. Jordlagenes vekst er også ytterst variabel, men det kan antydes en gjennomsnitt av ca. 1000 år per meter jord. Vi har løsnet tennene og returnerer dem vedlagt».

Etter henvendelse fra Norsk Skogmuseum 8. september 2009 til Naturhistorisk Museum med spørsmål om kraniet har blitt radiokarbondatert, svarer Øystein Wiig at museet har ingen opplysninger om hverken dateringsresultater eller at kraniet fortsatt finnes på museet. Dette må oppfattes dithen at kraniet ikke har blitt datert. Den eksakte funnlokalitet har følgende UTM-koordinater. 32 V 623892 6735708. Lokaliteten ligger innenfor det rike kambro-silurområdet i Stange og hvor skjelettmateriale vil bevares bedre på grunn av et høyt innhold av kalsium i jorda. I henhold til bergverkskart på nett fra NGU ligger funnlokalitet sannsynligvis innenfor kategori: Udifferensiert serie, sandstein, leirskifer, alunskifer (kambrisk, underordovicisk).»

Rapporten var vedlagt dette fotografiet av bjørnetennene.

I begynnelsen av mars 2015 fikk Norsk Skogmuseum en kopi av en rapport fra Ångstrømlaboratoriet ved Uppsala universitet med følgende ordlyd:

«Resultat av 14C-datering av obrända ben från Hedmark opch Møre og Romsdal, Norge.

Förbehandling av benmaterial (HCl-metoden)_
1. Mekanisk rengöring av ytan (skrapning, ev. sandblästring).
2. Ultraljudstvätt i avjoniserat, urkokt vatten pH=3.
3. Krosning i mortel.
4. 0,8 M. HCl tilsätts, omrörning (cirka 10 oC, 30 min, karbonat bort). Löslig fraktion ben¨mns fraktion A.
5. Olöslig fraktion tilsätts vatten, pH 3, och värms under omrörning (90 oC, 6-8 timmar). Olösling fraktion benämns fraktion C och löslig del benämns fraktion D. Fraktion D bör ge den mest relevanta åldern, eftersom det mesta av benmaterialets organiska del ("kollagenet") återfinns här. Övrige fraktioner kan emellertid ge information om föroreningsinverkan och bör i kritiska fall dateras. Det kemiska utbytet i de olika stegen kan också ge en vägledning om dateringsresultatets pålitlighet genom att benmaterialets kemiska kvalitet därigenom kan bedömas.

Den fraktion so9m 14C-bestäms förbränns till CO2-gas, som i sin tur FE-katalytiskt grafiteras före acceleratorbestämningen. I den aktuelle undersökningen har fraktionen D daterats.

RESULTAT
Labnummer: Ua-50249
Prov: Brunbjörn
δ13C0/00 VPDB: -21,1
14C age BP: 4 595 +/- 34»

Analyserapporten er signert Göran Possnert og Elisabet Pettersson 3. mars 2015.

Finn Audun Grøndal skriver i en foreløpig kommentar på e-post:

«Da er resultatet kommet for funnet fra Romedal - og alderen er om lag 5 000-5 300 år gammel - uten at jeg har lagt 14C-alderen i et kalibreringsprogram ennå. Dette vil si at bjørnen levde på slutten av midt-holocen og hvor det fortsatt var lindeskog i området vil jeg tro - Våletjern-lokaliteten har mye informasjon om vegetasjonshistorien - fra bare noen kilometer unna. jeg skal sjekke dette opp.»

Collapse text