Ola Kolstad fra Nord-Odal i Hedmark skjærer eller kløver takstikker, også kalt takspon, på en stabbe foran Varåkoia i Norsk Skogmuseums friluftsmuseum i Elverum. De lages vanligvi...
Other informationOla Kolstad har vært gardbruker på Øvre Fjell i Nord-Odal siden 1958. Eiendommen har 75 mål åkerjord, 90 mål beitemark og bortimot 1000 mål utmark. Ola driver tradisjonelt, og er opptatt av hestehold og lokalhistorie. Han har, sammen med et par andre karer fra Nord-Odal, i mange år demonstrert produksjon av takflis ved hjelp av hest og flisokse under Jakt- og fiskedagene på Norsk Skogmuseum.
SubjectOla Kolstad fra Nord-Odal i Hedmark skjærer eller kløver takstikker, også kalt takspon, på en stabbe foran Varåkoia i Norsk Skogmuseums friluftsmuseum i Elverum. De lages vanligvis av seinvokst, kvistfri gran. Også malmfuru har vært brukt, men furu har noe lettere for å sprekke når den skal spikres på taket en granvirke har. Virke som skal brukes til takstikker kappes i kabber med den lengden stikkene skal ha. Kubbene kløves først i fire kvartstykker. Fra disse skjæres eller kløves stikkene radiært med en kniv som har skaft i begge ender, og som betjenes med to hender. Ettersom det arbeides radiært, vil stikkene bli noe grovere på den ene sida enn på den andre. Tjukkelsen på stikkene varierer fra en halv til en centimeter. Det ble sagt at tynne stikker hadde bedre holdbarhet enn tjukke, fordi de tørket raskere etter regnvær. Det var også en utbredt oppfatning at det var greit om stikkene vred seg litt, for da tørket taket raskere. Skåret eller kløvd flis har den fordelen framfor høvlet flis at kniven fulgte fibrene i veden i stedet for å splitte dem. Videre dannet det seg striper etter årringene ved værslitasje, slik at vann som falt på taket rant nedover uten å bli ført sidevegs. Skårne eller kløvde stikker har altså mange fordeler, men det innebærer mye arbeid å lage dem. Derfor ble det etter hvert vanligere å bruke flis som var produsert med en diger høvel som ble trukket av to hester, sjøl om høvelen kuttet fibere og skapte sprekker hvor det hadde lett for å samle seg fuktighet. Enkelte skar også takspon på sirkelsag, men sagbladet etterlot seg gjerne ei ru overflate som holdt på fuktighet, og følgelig hadde tak med slik spon lett for å råtne raskt.
Dette er et stillopptak museumsfotograf OT Ljøstad gjorde i 1998, da han fulgte opptakene til videofilmen «Flisbane og flistak – fra emne til ferdig tak». Dette er en dokumentarfilm som ble produsert etter en idé fra Norsk Skogbruksmuseums formidlingsleder Ingvar Haugen, med Jarle Leirpoll som filmfotograf, Magne Rugsveen som prosjektleder og med økonomisk støtte fra Norsk museumsutvikling. Hovedaktørene i filmen er tre tradisjonsbærere fra Nord-Odal, nemlig Bjørn Haugen, Kjell Haugen og Ola Kolstad. Det er også sistnevnte som står bak kommentarene. Flisproduksjonen foregikk på i Norsk Skogmuseums friluftsmusem på Prestøya i Elverum. Takarbeidene ble filmet på ei koie i Romedal allmenning som trengte ny taktekking. Daværende museumsfotograf OT Ljøstad fulgte de ulike fasene i arbeidet med flisa med stillkamera med 35 millimeters diasfilm. Dette motivet er altså ett av opptakene han gjorde. På «vaskeseddelen» utenpå videokassetten fra prosjektet finner vi følgende tekst:
«Flis er et taktekkingsmateriale som har vært brukt på mange steder i Norge. Videoen viser uttak av riktig granvirke i skogen, bygging av flisbane og høvling med flisokse forspent to hester. Vi kan dessuten følge arbeidet med å tilrettelegge takunderlaget og selve leggingen av flis på et koietak i Romedal allmenning.
Videoen varer i 16 minutter og er i farger med norsk tale. Den er produsert i 1998 for Norsk Skogbruksmuseum, Elverum. »
Videofilmen om flisproduksjon og legging av flistak ble i cirka ti år solgt for 50 kroner i Norsk Skogmuseums museumsbutikk. Da begynte VHS-teknologien å bli avleggs, så filmene ble fjernet fra hyllene. Restlageret ble smått om senn gitt bort til restaureringshåndverkere og andre som ønsket å tilegne seg kunnskap om flisproduksjon og flistak. Da kollega Eero Knaapi fra det finske skogmuseet Lusto, som hadde sett flisproduksjon under De nordiske jakt og fiskedager, ønsket noen bilder til inspirasjon for et undervisningsopplegg om tretak var restbeholdningen redusert til to kassetter. En av dem ble levert til tekniker, som påtok seg å konvertere VHS til DVD. Erfaring har vist at det bildetekniske resultatet av slike konverteringer ikke blir optimalt, men museet har også en master i formatet «Betacam», som vi etter hvert håper å få midler til å konvertere.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».