Ola Kolstad, Bjørn Haugen og Kjell Haugen fra Nord-Odal lager flisbane i Norsk Skogmuseums friluftsmuseum på Prestøya i Elverum sommeren 1998. De har lagt emneved – som tradisjonsb...
Other informationOla Kolstad har vært gardbruker på Øvre Fjell i Nord-Odal siden 1958. Eiendommen har 75 mål åkerjord, 90 mål beitemark og bortimot 1000 mål utmark. Ola driver tradisjonelt, og er opptatt av hestehold og lokalhistorie. Han har, sammen med et par andre karer fra Nord-Odal, i mange år demonstrert produksjon av takflis ved hjelp av hest og flisokse under Jakt- og fiskedagene på Norsk Skogmuseum.
SubjectOla Kolstad, Bjørn Haugen og Kjell Haugen fra Nord-Odal lager flisbane i Norsk Skogmuseums friluftsmuseum på Prestøya i Elverum sommeren 1998. De har lagt emneved – som tradisjonsbærerne kaller «flisrajer» – etter hverandre i linje på ei grasslette. Karene boret hull i rajene og slo plugger av ospevirke gjennom disse hullene og ned i bakken, slik at rajene lå stabilt. Deretter ble ujevnheter i skjøtene mellom flisrajene telgjet plane med øks, noe Kjell Haugen arbeidet med i forgrunnen (tl høyre) da dette fotografiet ble tatt. Til venstre ser vi Ola Kolstad og Bjørn Haugen skjære hakk på tvers av rajene med cirka 50 centimeters mellomrom ved hjelp av ei bogesag. Når dette var gjort kunne «kjøringa» starte. Flisa ble produsert ved hjelp av en diger høvel – en såkalt «flisokse» – som ble trukket over rajene mens en mann kjørte hestene, en styrte flisoksen og en satt på den, slik at den lå «godt nedåt» og etterlot seg flis med jevn tjukkelse på cirka fem millimeter. Når de første flisrajene var høvlet nesten ned til kjernen, ble de brukt som underlag for neste lag av flisrajer, som ble festet på de underliggende ved hjelp av ospeplugger. Flisbanen besto av flisrajer i to parallelle linjer, slik at flisoksen kunne kjøres «fram» på den ene og «attende» på den andre. Fotografiet er tatt i under opptakene til en instruksjonsfilm om produksjon av takflis og legging av takflis, og karene hadde kledd seg i antrekk som gav assosiasjoner til ei tid da bruken av et slikt taktekkingsmateriale var langt mer utbredt enn på opptakstidspunktet.
Dette er et stillopptak museumsfotograf OT Ljøstad gjorde i 1998, da han fulgte opptakene til videofilmen «Flisbane og flistak – fra emne til ferdig tak». Dette er en dokumentarfilm som ble produsert etter en idé fra Norsk Skogbruksmuseums formidlingsleder Ingvar Haugen, med Jarle Leirpoll som filmfotograf, Magne Rugsveen som prosjektleder og med økonomisk støtte fra Norsk museumsutvikling. Hovedaktørene i filmen er tre tradisjonsbærere fra Nord-Odal, nemlig Bjørn Haugen, Kjell Haugen og Ola Kolstad. Det er også sistnevnte som står bak kommentarene. Flisproduksjonen foregikk på i Norsk Skogmuseums friluftsmusem på Prestøya i Elverum. Takarbeidene ble filmet på ei koie i Romedal allmenning som trengte ny taktekking. Daværende museumsfotograf OT Ljøstad fulgte de ulike fasene i arbeidet med flisa med stillkamera med 35 millimeters diasfilm. Dette motivet er altså ett av opptakene han gjorde. På «vaskeseddelen» utenpå videokassetten fra prosjektet finner vi følgende tekst:
«Flis er et taktekkingsmateriale som har vært brukt på mange steder i Norge. Videoen viser uttak av riktig granvirke i skogen, bygging av flisbane og høvling med flisokse forspent to hester. Vi kan dessuten følge arbeidet med å tilrettelegge takunderlaget og selve leggingen av flis på et koietak i Romedal allmenning.
Videoen varer i 16 minutter og er i farger med norsk tale. Den er produsert i 1998 for Norsk Skogbruksmuseum, Elverum. »
Videofilmen om flisproduksjon og legging av flistak ble i cirka ti år solgt for 50 kroner i Norsk Skogmuseums museumsbutikk. Da begynte VHS-teknologien å bli avleggs, så filmene ble fjernet fra hyllene. Restlageret ble smått om senn gitt bort til restaureringshåndverkere og andre som ønsket å tilegne seg kunnskap om flisproduksjon og flistak. Da kollega Eero Knaapi fra det finske skogmuseet Lusto, som hadde sett flisproduksjon under De nordiske jakt og fiskedager, ønsket noen bilder til inspirasjon for et undervisningsopplegg om tretak var restbeholdningen redusert til to kassetter. En av dem ble levert til tekniker, som påtok seg å konvertere VHS til DVD. Erfaring har vist at det bildetekniske resultatet av slike konverteringer ikke blir optimalt, men museet har også en master i formatet «Betacam», som vi etter hvert håper å få midler til å konvertere.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».