"Hølands Varde 18/2 36 J.N."

Hølands varde er navnet på et høydedrag mellom Enebakkneset i den delen av Fet på som ligger på østsida av innsjøen Øyeren og Momoen i Høland. Det høyeste punktet på dette høydedraget, der brannvakttårnet ble reist, er drøyt 350 meter over havet. Anlegget ble bygd sommeren 1925. Det norske gjensidige Skogbrandforsikringsselskap - vanligvis bare omtalt som «Skogbrand» - bar kostnadene under forutsetning av at Akershus skogselskap skulle finansiere driften. Bjelkene i bærekonstruksjonen ble hentet fra omkringliggende skoger. Ellers gikk det med en del skurlast som torvstrøfabrikant Ragnvald Ihle (1872-1947) leverte fra sitt sagbruk. Regningene som ble innsendt til Skogbrand tyder på at Gulbrand S. Fallet (1888-1958) var sentral i arbeidet med å få reist tårnet, og at broren Christian Fallet (1892-1975) bidro med smedkompetanse. Stasjonen ble utstyrt med lynavleder, som skulle forebygge at tordenvær kunne få katastrofale konsekvenser. I hytta øverst i tårnet ble det installert kartbord med peileapparat med dioptersikte som skulle gjøre det mulig å beskrive retningen til eventuelle brannsteder presist, samt telefonapparat, slik at man kunne ringe andre brannvakttårn i området for å organisere krysspeiling og mobilisere mannskaper til slokkingsarbeid. Det var et poeng ved denne formen for skogbrannberedskap at man skulle ha mange observasjonspunkter i et nettverk med overlappende utsiktsterreng.

Skogbrannvakttårnet på Hølands varde ble bygd som et ledd i Akershus skogselskaps plan som dreide seg om å etablere et branntilsyn på høydepunkter i landskapet med 20-30 kilometers innbyrdes avstand. Det året brannvakttårnet på Hølands varde sto ferdig hadde skogselskapet, med finansiell bistand fra Skogbrand, også etablert stasjoner på Guluhøgda i Høland og på Byseter i Enebakk, samt anlegg på Varingskollen i Hakadal, Mistberget i Eidsvoll kommune og på Fjellsjøkampen i Hurdal. Et par år seinere kom det også et tårn på Haveråsen i Asker. Dette nettverket hadde også kontakt med Oslo kommunes og godseier Løvenskiolds brannvakttårn på Skjennungen. For dem som sto for branntilsynet fra Hølands varde var det nok særlig kontakten med de par nærmeste «naboene» i nettverket som var viktig.

Hølands varde og de andre tårnene var bare bemannet i tørkeperioder sommerstid. Hvor lange disse periodene ble, var avhengig av sommerværet.

Det viste seg at taket på tårnhytta var for dårlig, så alt i 1929 måtte det få nytt blytekke. Omtrent samtidig ble deler av tårnet første gang malt. Vindeksponeringa i et tårn på områdets høyeste punkt viste seg å bli problematisk. I 1936 konstaterte et tilsyn at vakthytta hadde forskjøvet seg på det underliggende stokkverket. Det var behov for å trekke den tilbake til opprinnelig posisjon og feste den bedre og å flytte forankringspunktene for bardunene, som inntil da hadde vært på hyttetaket. Samtidig ble det påpekt at bærekonstruksjonene burde tjæres grundig. Om de foreslåtte vedlikeholdstiltakene ble realisert er noe usikkert, men det ble neppe lagt store ressurser i dette. Under 2. verdenskrig kan det synes som om skogforvaltningen i Akershus gav opp bruken av brannvakttårnet på Hølands varde. Lynavlederen og peileapparatet ble demontert for gjenbruk på Elgheia brannvaktstasjon. Skogselskapet hadde nok sett for seg at det nye anlegget der skulle erstatte for det da ganske råtne tårnet på Guluhøgda og virksomheten på Hølands varde, som lå bare cirka 12 kilometer fra nyanlegget på Elgheia. I Nordre Høland kommune var man ikke fornøyde med denne løsningen, for Elgheia hadde ikke det samme utsynet over skogsterrenget sørover. Kommunen påtok seg å bekoste fortsatt bemanning av tårnet på Hølands varde, og forsikringsselskapet Skogbrand bidro med nytt peileapparat og nye kart, sjøl om man nok betvilte langsiktigheten i den fortsatte branntilsynet fra denne stasjonen. Direktøren i Skogbrand formulerte det slik: «Tårnet på Hølands Varde er antagelig nu så medtatt at det burde rives og helt nytt tårn oppføres. Men hertil kreves samtykke av Forsyningsdepartementet, og en sådan tilladelse vil man neppe få da tårnet bør bygges av jern eller av beton. [Dette ble skrevet i ei krigstid da da var påtrengende materialknapphet.] Trætårn har nemlig vist sig litet holdbare og bør derfor ikke lenger bygges. Med de nuværende arbeids- og materialpriser vil en nybygging også bli særdeles kostbar.» Foreløpig vet vi ikke hvor vedvarende Nordre Høland kommunes interesse for å bemanne dette tårnet i tørkeperiodene sommers tid ble. Det ble i hvert fall ikke investert mer i vedlikehold av konstruksjonene. Tårnet sto der også i de første etterkrigsåra, men ble vel etter hvert oppfattet som en fare for folk som ønsket å klatre opp og se på utsikten.

Høland fikk i 1898, lenge før brannvakttårnet på Hølands Varde ble bygd, kongelig appobasjon på følgende «Regler ang. Forebyggelse og Slukning af Skogbrand i Hølands Herred»:

«De af Hølands Herredsstyrelse i Møde den 16de April 1898 vedtagne Regler angaaende Forebyggelse og Slukning af Skogbrand i Herredet approberes i Henhold til Lov om Indskrænkninger i Brug af Ild i Skog og Mark af 14de Juli 1893 § 5 og Lov af 27de Juli 1896 samt gjældende indtil videre, dog saaledes at § 14, sidste Passus skal lyde: «Nærværende Regler træder i Kraft den 15de September 1898.»

De approberede Regler er efter dette saalydende:

§ 1.
Herredet inddeles i følgende Brandroder:

1. Ilebækroden, bestaaende af Gaardene Eid, Ilebæk, Ørsken, Drøverud, Ringstad, Maurtuen, Klava, Kingsrud, Fosser, Auten og Hagebøl.
2. Næsroden, bestaaende af Nadheim, Sandheim, Kongetorp, Gorod, Tøien, Titerud, Østereng, Næs østre og vestre, Kinderslund, Bergsjø, Berger, Brøtmet og Løhren.
3. Komnæsroden, bestaaende af Bliksrud, Skræppestad, Burhol, Skamo, Rud, Hornaas, Komnæs, Knold, Gromsrud, Garsvig, Slorebak, Græpperud, Brangerud, Botner, Holtet og Rakkestad.
4. Tonsroden, bestaaende af Bøler, Tuven, Logn, Ton, Moe, Halebæk, Larsbraate, Vestereng, Lunder Hafsten, Olberg, Skattum, Riser, Borgesrud, Gjellebøl og nordre Østbye.
5. Ensrudroden, bestaaende af Aamodt, Ensrud, Bjørnebraate, Nygaard, Præstegaarden, Solberg, Ofrim, Dælen, Vold, Østegaarden, Vestbye, Hol, Aas, Hemnæs, Haugen, Evenrud, Fiskerud, Logn ytre, Mørk, Grorud, Saksegaard og Hellegaard.
6. Langstrandroden, bestaaende af Gangnæs, Græpperud, Strand vestre, Kløv, Gudkild, Kopperud, Krogen, Søliaas, Stenersbye, Yttersbon, Bunæs, Stomperud, Salstrokken, Kragtorp, Bud, Bjærkenæs, Daltorp, Strand østre, Holm, Kollerud, Torp, Tønneberg, Østbye søndre, Enger, Hellesjøe, Venemo og Slora.
7. Soprimroden, bestaaende af Studserud, Skulerud, Pavestad, Lund, Evenby, Skarebøl, Soprim, Bøn, Holmbroe, Basnæs, Halsnæs og Snarholt.
8. Kolstadroden, bestaaende af Mosebye, Stabebroe, Kolstad, Skjæggenæs, Flaatukken, Tromaasen og Bolstad.
9. Kinnestadroden, bestaaende af Gaasvog, Kaldager, Kunnerstad, Graverholt, Tangen og Gløtta.
10. Aamotroden, bestaaende af Hverven, Fagermoen, Aamodt og Bunæs.

§ 2.
For hver Brandrode udvælger Herredsstyrelsen en Brandmester med Suppleant. Disse er pligtige til at fungere i 3 Aar, hvorefter de kan undslaa sig for Gjenvalg i ligesaa lang Tid.

§ 3.
Det paaligger Brandmesteren at holde Øie med, at Bestemmelserne i Lov af 14de Juli 1893 om Indskrænkning i Brug af Ild i Skog og Mark ikke overtrædes, og har han, saasnart han bliver vidende om, at Skogbrand er udbrudt, ved udsendt Budstikke eller paa anden hensigtsmæssig Maade hurtigst mulig at indkalde det fornødne Mandskab og uopholderlig begive sig til Brandstedet for at lede Slukningsarbeidet.

Er det nødvendigt, har han tillige at underrette de øvrige Brandmestere, for at faa tilkaldt Mandskab fra de øvrige Brandroder.

Naar flere Brandmestere er tilstede, fører den af dem, inden hvis Rode Branden er opstaaet, Overledelsen af Slukningsarbeidet.

Overtrædelse af Bestemmelserne i Lov af 14de Juli 1893 har Brandmesteren at anmelde for Paa-talemyndigheden.

§ 4.
Enhver Eier af matrikuleret Eiendom i Herredet, hvortil hører Skog eller Rettighed, er i Tilfælde Skogbrand pligtig til efter Bestemmelsernes Tilsigelse uopholdelig at skaffe følgende Mandskab i Forhold til Matrikulskylden, nemlig: for en Gaard indtil 4 Skyldmark 1 Mand, fra 4 til 8 Mark 2 Mand, fra 8 til 12 Mark 3 Mand o.s.v. i samme Forhold.

Skulde en Grundeier ikke have fremskaffet det ham paabudte Mandskab og han tilfredsstillende godtgjør, at saadant var ham umuligt, bør Straf for Forsømmelse ikke anvendes.

Disse Mænd har vedkommende Grundeiere efter Brandmesterens nærmere Bestemmelse at forsyne med fornødne Redskaber, saasom Øxe, Spade eller Hakke, samt at yde dem Kost og Betaling for 1 Dag.

Benyttes Mændene længere, betales de paa samme Maade som andre Mandskaber overensstem-mende med § 13.

Brandmestere bør ha Budstikke udregnet efter Matrikulskylden liggende færdige for paakommende Tilfælde.

§ 5.
Foruden Mandskaber, som Gaardeiere efter foregaaende § har at stille, er enhver inden Herredet bosat voxen arbeidsfør Mand, der kan ansees skikket til at deltage i Slukningsarbeidet, og som ikke har gyldigt Forfald, pligtig til paa Brandmesterens Tilsigelse at indfinde sig snarest muligt paa Brandstedet medhavende forhaandenværende mulige Redskaber, saasom Øxe, Spade eller Hakke og der udføre hvad Brandmesteren paalægger ham. Benyttes han mere end 1 Dag erholder han Betaling af Herredskassen.

§ 6.
Mandskab, som er opbudt til Slukning af Skogbrand, maa ikke forlade Brandstedet eller ophøre med Slukningsarbeidet, forinden Vedkommende dertil gives Tilladelse. Antages Ilden slukket, udvælger Brandmesteren nogle Mænd, der efter Tur skal holde Valgt indtil al Fare for Ildens Opblussen er forbi. Forinden Mandskaberne forlader Brandstedet, bør Lederen af Arbeidet søge indhentet saavidt muligt nøiagtige Oplysninger om hvorledes Ilden er opkommet.

§ 7.
Til Standsning og Begrændsning af Skogbrand kan Lederen af Slukningsarbeidet uden Hensyn til Indsigelse fra Eierens Side efter Omstændighederne lade fælde tilstødende Skog, grave Diger, nedrive Gjærder, optænde Modild og forøvrigt iværksætte de til Ildens Slukning fornødne Foranstaltninger. Dog skal han, forinden der skrides til alvorlige Foranstaltninger af nævnte Art, saavidt Tid og Omstændigeder tillader det, raadsdlaa med andre Brandmestere eller Medlemmer af Herredsstyrelsen, som maatte være tilstede.

§ 8.
Enhver af Herredets Beboere, som er bleven vidende om, at Skogbrand er opstaaet, er pligtig til derom snarest muligt at underrette vedkommende Brandmester.

§ 9.
Herredsstyrelsen kan bestemme, at der i Tidsrummet fra 1ste Juni til 15de August paa visse Steder inden Herredet, fra hvilke der haves Udsigt over Skogterrænet, skal holdes Vagt, ligesom der kan fattes Beslutning om Anlæg af Telefonledning til Vagtstederne. Naar Vagten opdager Ild eller mistænkelig Rog fra noget Sted i Skogen, har den hurtigst muligt derom at underrette nærmeste Brandmester og selv begive sig til Stedet for om muligt at slukke og begrændse Ilden.

§ 10.
I Tiden fra 1ste Juni til 15de August maa Brandmestere og deres Suppleanter ikke foretage Reiser udenfor Herredet med mindre de har sørget for en ikke skikket Mand i sit Sted, hvorom de snarest muligt underretter Herredsstyrets Ordfører.

§ 11.
Umiddelbart efter hver Ildebrand har vedkommende Brandmester til Herredsstyrelsen at afgive en Indberetning, indeholdende Oplysning om Ildens Opkomst, dens Udbredelse, Skadens Størrelse, hvorvidt nogen har tilsidesat de Pligter, som nærværende Regler paalægger, samt hvad forøvrigt kan antages at være af Interesse.

Af Indberetningen bliver en Gjenpart at tilstille Amtmanden.

§ 12.
Brandmesterne har at aflægge Regnskab over de ifølge nærværende Regler paaløbne Udgifter efter en dem af Herredsstyrelsen meddelt nærmere Instrux.

§ 13.
De Udgifter, som foranlediges ved Iværksættelsen af heromhandlede Foranstaltninger til Forebyggelse og Slukning af Skogbrand, udredes af Herredskassen.

§ 14.
Overtrædelse af nærværende Regler straffes overensstemmende med Lov af 14de Juli 1893 med Bøder forsaavidt ikke Tilfældet gaar ind under nogen strængere Straffebestemmelse.

Nærværende Regler træder i Kraft den 15de September 1898.»

Collapse text