Sluttrensk i Glomma i juni 1985. Fotografiet viser to klinkbygde trebåter med påhengsmotorer på et relativt stilleflytene elveløp. Båtene var hektet sammen etter hverandre ved hjel...

Den 10. juni 1985 publiserte journalisten Johan Østby denne artikkelen i avisa Østlendingen:

«Slutt på tømmerdansen.
Våren, sier Torbjørn Otterstad fra Søstugrenda i Elverum. Våren blir ikke den samme når fløtinga blir borte. Torbjørn er 70 år og har fløtt i Glåma tilsammen 50 vårer. Første gang var så tidlig som i 1932. Ståle Sveen fra Sørskogbygda er 20 år har fløtt i to-tre uker. De har det felles at dette er siste gang de fløter. Når siste stokken farer utfor Skjefstadfossen om noen uker er begges fløterliv slutt. Ståle beklager det like mye som Torbjørn. For Torbjørn er det mest pensjonistlivet som venter etter årets fløting, selv om han også har jobbet i skogen hittil. For Ståle blir det enten landbruksskole på Jønsberg eller landbruksmekanikk i Ankerskogen. En epoke er slutt. Et spennende og forlokkende yrke går i graven.
Vår, varme og spenning
Hva har vært spesielt ved fløtingen? Selvsagt kan Torbjørn svare bedre på det enn Ståle, for han har et halvt århundres erfaring:
At yrket er spesielt har noe med våren å gjøre, sier Otterstad. Elvebrusen, bakken som blir grønn, varmen som kommer i lufta. Rammen omkring det hele. Så har du spenningen. Den hissende følelsen i båten eller på haugen som har fastnet mot en stein. Det var forresten enda mer pirrende før. Da man var ung. Da det ikke var påhengsmotor å sette på båten og en måtte stole på årer og armer alene. Før hadde man også større tømmer. Ikke bare slipvirket, men sagtømmerstokkene og endog kjempene som skulle skjæres til finér gikk i fløtinga før.
Men ellers er dagens fløtingstømmer litt farligere enn før også?
Ja, maskinkvistingen medfører at skarpkantede ender av kvist kan stå ut fra stammen, og får fløteren en slik mot leggen når stokken stryker forbi, er det både vondt og farlig. Fortidens håndkvistede og barkede tømmer var annerledes slik og gled mye lettere enn dagens.
Mye en skal lære
Det er mye en fløter skal lære?
Åja, bevares. Det finnes farer både uti vannet og for den som jobber på land. Det finnes innslag i fløterarbeidet – bl. a. utpå i båt – som en ikke bør være med på hvis en er litt nervøs av seg.
Det farligste i fløtingen skjer altså fra båt?
Ihverfall der det er fosser av betydning.
Er det et spesielt kameratskap i en fløtergjeng?
Det kan en nok si. Det er en trivelig tid på året. Du har det frie livet ute i en mektig natur. Du har spenningen ved jobben. Det kan være vått og kaldt og tungt også. Men det hører med. Før hadde vi ikke vadere slik vi har nå. Fløteren brukte ladder. Og han kunne vasse med vann til livet og mer enn det. Men det var ikke farlig. En tåler vårvannet. Det kan faktisk være rene medisinen. Det er rart det der.
Hva sier du til at fløtingen nå tar slutt?
Stusselig! Det er neppe noe å tjene på ny transportmåte heller. Og flere enn oss vil savne tømmerets gang i Glåma, sier Torbjørn Otterstad, som over mer enn et halvt århundre har sett fløtere komme og gå og er eldst og har vært med lengst av alle fløtere i Elverum.
Opplevelse for livet
Hva så med den yngste?
Søskenbarnet mitt, Per Helge Åsen, var med i fløtinga i fjor, forteller yngstemann Ståle Engen. Det han berettet derfra ga meg lyst til å prøve, så jeg søkte og fikk jobb. Men jeg visste jo at det ble første og siste året. Det var faktisk fordi det var siste gang jeg gjerne ville ha opplevelsen med meg.
Har du fått smak på fløterlivet og forstår du de gamles innstilling til det som noe mer enn et yrke?
Ja. Jeg har fått være med på alt. Det er en opplevelse jeg alltid vil ta med meg, sier Ståle, som kom hjem fra utført militærtjeneste i vinter og ellers arbeider i skogen. Og som har fått kjenne det særegne kameratskap i en fløtergjeng.
Hvordan vil så fullføringen av historiens siste fløting i Elverum arte seg?
Det kan bli i minste laget med vann, sier Torbjørn Otterstad. Heggblømingsflommen ser ut til å utebli denne gang. Og da kan det bli dårlig bør før siste stokken farer utfor Skjefstadfossen om to-tre uker. Den stokken som tar med seg en tradisjon ut av bygda vår.»

Collapse text