Podearbeid ved skogplanteskolen på Sønsterud i Åsnes i Hedmark. Fotografiet viser påføring av podevoks på en nypodet grunnstamme. Grunnstammen er et fireårig grantre. Her er top...
Sønsterud planteskole i Åsnes kommune i Solør, om lag sju kilometer øst for dagens kommunesenter, Flisa, ble etablert i 1938. Etableringa var et ledd i den statlige skogforvaltnin ...
Sønsterud planteskole i Åsnes kommune i Solør, om lag sju kilometer øst for dagens kommunesenter, Flisa, ble etablert i 1938. Etableringa var et ledd i den statlige skogforvaltningens bestrebelser for å realisere den store skogkultur- og skogreisingsplanen Stortinget vedtok samme år. For å leve opp til ambisjonene i denne planen anså man det nødvendig å tidoble planteproduksjonen, fra fem millioner planter i året til femti millioner. På dette tidspunktet hadde Norge 92 skogplanteskoler, de fleste av dem svært små. Sønsterud skulle bli et storanlegg. Gardsbruket anlegget ble anlagt på hadde 360 mål med lettdyrket sandjord, et areal som seinere er økt til 630 mål. Oppbygginga av planteskoleanlegget ble ledet av den viljesterke forstmannen Charles D. Kohmann, som også var leder for Statens klenganstalt (Skogfrøverket) på Hamar. Etter 2. verdenskrig fikk Kohmann konsentrere seg om frøproduksjonen på Hamar. Dermed ble lederoppgaven ved Sønsterud planteskole en heltidsstilling, først for Richard Thorkildsen og seinere for flere andre dyktige fagfolk. En annen viktig person i utviklinga av planteskolen på Sønsterud var Waldemar Opsahl, som var statskonsulent i skogkultur. Han la forholdene til rette slik at Sønsterud ble utviklings- og utprøvingssted for nye maskiner som skulle effektivisere skogplanteproduksjonen. Mange av prototypene ble utviklet ved Landbruksteknisk institutt på Ås i Akershus. Sønsterud ble også kursarena for norske planteskolefolk, og denne aktiviteten bidro til modernisering og kvalitetsheving i norsk skogplanteproduksjon. Lokalt ble planteskolen en stor arbeidsplass, ikke minst for kvinner, i et lokalsamfunn der mulighetene for lønnsarbeid ellers var svært begrensete. Som skogplanteskoler flest hadde Sønsterud ei storhetstid i 1950- og 60-åra. Deretter sank etterspørselen etter planter langsomt, raskere etter 1990 mot et lavmål tidlig på 2000-tallet. I forkant av denne krisa, i 1989, bestemte myndighetene at de statlige skogplanteskolene skulle privatiseres. For Sønsteruds del ble dette en lang og vanskelig prosess, blant annet fordi staten i forkant av prosessen hadde tappet virksomheten for kapitalreserver. Først i 1999 kunne staten trekke seg helt ut og overlate virksomheten til et privat aksjeselskap der Hedmark skogselskap var største aktør. Seinere er driften overtatt av Trysil planteskole.
I etterkrigstida Hedmark Skogselskap fikk leie cirka 500 mål av jorda på Sanderud, samt det 655 mål store underbruket Braset i Vangsåsen til frøproduksjon i en periode på 40 år fra 1986. Utplantinga av grunnstammer for en granplantasje på Sanderud startet samme høst. Podete grunnstammer ble levert av Sønsterud planteskole. Sanderud fikk også et felt for produkshjon av bjørkefrø, og i 2004 ble det anlagt en liten plantasje for svartor. På Braset ble det blant annet anlagt en contortaplantasje. Sanderud-anlegget er Norges største skogfrøplantasje.
SubjectPodearbeid ved skogplanteskolen på Sønsterud i Åsnes i Hedmark. Fotografiet viser påføring av podevoks på en nypodet grunnstamme. Grunnstammen er et fireårig grantre. Her er toppskuddet kuttet med et skrått snitt. Mot dette snittet er det lagt en snittet podekvist fra et elitetre. Snittflatene er bundet sammen med ei tynn snor. Podevoksen, ei mørkebrun, oppvarmet, klebrig væske påføres podestedet med en malerpensel. Hensikten er at voksen skal forsegle sårflatene, som barken gjør på uskadde trær. Vi ser at Anne Herud, som utførte dette arbeidet, hadde oransje gummihansker for å slippe å få den klebrige voksen på hendene. Podekvistene ble levert av Norsk institutt for skogforskning, der det fantes en avdeling som arbeidet med planteforedling. Medarbeidere derfra oppsøkte elitetrær i relevante distrikter og høydelag. Podekvistene ble hentet fra toppene av disse trærne. Ved å pode slike skudd på grunnstammer sikret man seg at «podingen» bar videre det genetiske materialet fra det nevnte elitetreet. Når mange slike podinger fra trær med ønskete egenskaper (rettvokste, høye stammer, fin kvistsetting med gode greinvinkler osv. ) ble plassert sammen i en frøplantasje mente man å få kongler med frø som hadde gode genetiske egenskaper, og dermed bedre muligheter for å skape framtidig kvalitetsskog. Denne strategien har vist seg å gi gode resultater.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».