Fra informasjonstavle ved Rautunnelen i Raua, den nedre delen av et vassdrag på østsida av Tinnsjøen i Telemark (på grensa mellom Notodden og Tinn kommune). Teksten inngår i en ku...
Elva Raua renner inn i Tinnsjøen østfra. Den har et nedslagsfelt på snaut 160 kvadratkilometer og er om lag 25 kilometer lang. Raua har sine øverste kilder i flere mindre bekker ...
Elva Raua renner inn i Tinnsjøen østfra. Den har et nedslagsfelt på snaut 160 kvadratkilometer og er om lag 25 kilometer lang. Raua har sine øverste kilder i flere mindre bekker som samles i Gåstjønn i Rollag. Derfra renner vannet sørover i Gåstjønnåe til det når Øvre og Nedre Bjorvatn i Tinn. Øst- og sørover derfra skifter elvedraget navn og kalles Bjorvassåe. Denne åa renner til Sandvatnet og Holmevatnet, som bare skilles av en smal landrygg med en passasje som heter Mælåe. Nedenfor Holmevatnet renner Holkåe gjennom et slakt, skogrikt terreng til nok en innsjø, Reisjåvatnet. Derfra renner elva Raua vestover, først gjennom Raufossen, så videre vestover mot Tinnsjøen. Dette vassdraget går gjennom flatere og mer skogrikt lende enn mange av de andre vassdragene i Tinn. Derfor var fløtinga i dette vassdraget viktig. Ved det vanskeligste hinderet for å få tømmeret fram, Raufossen mellom Reisjåvatnet og Tinnsjøen, ble det bygd tømmerrenne. Da denne renne viste seg moden for utskiftning i midten av 1920-åra valgte Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening å få sprengt en tømmertunnel i fjellet her i stedet. Tunnelen var i bruk fra 1929 til slutten av 1960-åra.
Fram til 1880-åra far tømmerfløtinga i vassdragene i denne delen av Telemark administrert av Cappelen-familien, som eide mye av skogen i denne delen av fylket. Seinhøstes i 1886 lanserte styret i Skiensvassdragets Fellesfløtingsforening, der Didrik Cappelen var leder, et forslag om at elvene Måna, Gøyst, Mår, Austbygdåi, Skjerva, Raua, Kåla, Fulldøla og innsjøen Tinnsjå skulle innlemmes i organisasjonen med en skogeierrepresentant fra Lisleherad, en fra Gransherad, en fra Hovin og to fra Tinn. Disse styremedlemmene skulle ha en stemmerett som var begrenset til saker som gjaldt de delene av vassdraget som rant gjennom den enkeltes heimbygd. I forbindelse med omorganiseringa av fløtinga tilbød Didrik Cappelen Skiensvassdragets Fellesfløtingsforening å overta Gimsøy-godsets fløtingsinnretninger i det østfjellske vassdraget for en sum på 56 000 kroner, et tilbud han presiserte at han bare ville la bli stående til utgangen av februar 1887. Løsningen ble at kommunene i området kjøpte de anleggene som lå innenfor sine grenser, for så å gi dem til den nye fellesfløtingsforeningen. Umiddelbart etter at fløtinga i de mest sentrale delene av vassdragene i Øst-Telemark var innlemmet i Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening kjøpte organisasjonen en slepebåt som dro tømmeret i bunter fra elveosene ved Tinnsjøen og fram til Tinnoset. Dette innebar ei betydelig effektivisering av fløtinga i denne regionen. Etter dette gikk fløtinga i dette området sin gang i årtier. For Rauas del ble den nevnte bygginga av en tømmertunnel forbi Raufossen i perioden 1925-1929 en milepæl.
Etter 2. verdenskrig ble vegnettet i denne delen av Telemark stadig utvidet og forbedret. Dette førte til at stadig mer tømmer ble transportert med lastebiler. I 1960-åra ble det innmeldt svært lite tømmer til Raua og Austbygdåe, og for 1966-sesongen at det var vanskelig å få noen til å påta seg fløtingsakkordene for akseptable priser. Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening ville imidlertid nødig gi opp fløtinga. Foreningen greidde å opprettholde fløtingstilbudet for de billigste sortimentene, gran og sulfatfuru. Ville skogeierne selge dyrere sortimenter, måtte de finne kjøpere som var villige til å hente tømmeret. At man ikke tilbød fløting av sagtømmer skyldtes at betongforblendingene i tømmertunnelen fra andre halvdel av 1920-åra nå var så forvitret at tømmeret hadde satt seg fast. I 1964-sesongen skjedde dette tre ganger. Det ble foretatt visse reparasjoner, uten at dette eliminerte problemene. Tømmerproppene i Rautunnelen innebar livsfare for fløterne som skulle løsne virket. Med de beskjedne tømmermengdene som ble innmeldt til fløting her i slutten av 1960-åra var det ikke økonomisk forsvarlig å sette i gang storstilte restaureringsarbeider. 1968 ble det siste året Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening hadde fløting i Raua. Året etter ble tømmeret kjørt fram på hjuldoninger. Kort tid seinere proklamerte det nye selskapet Tinn Trelast at de ville kjøpe alt bartrevirke som soknet til Tinnsjøen og elvene Skjerva og Raua. Dette førte til at all fløting i dette området ble avviklet etter 1970-sesongen.
Kulturstien i området ved Raua og Holmevatn ble etablert i 1995 i samarbeid mellom Telemark fylke, Notodden kommune, grunneier Gunnar Reinslo og Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening. Sistnevnte instans bidro med et pengebeløp, men fraskrev seg alt vedlikeholdsansvar.
Fra informasjonstavle ved Rautunnelen i Raua, den nedre delen av et vassdrag på østsida av Tinnsjøen i Telemark (på grensa mellom Notodden og Tinn kommune). Teksten inngår i en kultursti der Raudammen ved utløpet av Reisjåvatn og den nedenforliggende tømmertunnelen ved Raufossen er tema. Den avbildete tekstsida har følgende tekst:
«Innløpsrenne til Rautunnelen
Innløpsrenna som førte tmmeret inn i tunnelen, vart bygd etter same trasé som den gamle tømmerrenna (meir info om tunnelen og den gamle rennapå utkikspunktet over fossen). Renna har veggar som er oppført av tørrmur med godt spekka fuger. Framanfor inntaket til tunnelen ligg renna heilt nedsprengt i fjell, men den ytre veggen i renna måtte likevel førast heilt ned til inntaket for å hindre at det flauma inn vatn frå elva.
Vasstilføringa til renna vart først og fremst regulert av kor mykje vatn som vart slept ut gjennom Raudammen. Til finregulering av vatn i renna, vart det her ved inntaket eit bjelkestengsel med horisontale bjelkar. I tillegg var det eit lukestengsel for raskt å kunne stengje renna viss dette var naudsynt, t. d. dersom stokkar sette seg fast i løpet. I dag står berre restane etter stengselet. Nedanfor er ei teikning av Rautunnelen med inn- og utløpsrenne, som m. a. viser stengselet i lengde- og tverrprofil (frå «Norsk fløtningshistorie» av Ragnvald Bødtker).
Ein kjenner til at tømmeret sette seg fast i tunnelen eingontg på 1960-talet; stokkane begynte å korke seg nede i tunnelen, og tilslutt var heile tunnelen ovanfor full av fastkila tømmerstokkar. Den einaste råda for å løyse tømmervasen, var å sprengjelaus stokkane med dynamitt. Brotningskarane gjekk inn i tunnelen frå nedsida for å leggje dynamitt mellom stokkane, og så var det berre å koma seg ut før det small. Dette var sjølvsagt eit svært risikabelt arbeid, ein stokk kunne lett lausne og skyte fart ned gjennom tunnelen medan karane var der inne. Når ladningen gjekk av og dei stod på nedsida av tunnelen og såg stokkane kom som prosjektil ut av opningen, var det ikkje fritt for at dei grudde seg for å gå innatt og feste neste dynamittsalve. Kanskje hadde stokkar lausna halvvegs under forrige skyting, og desse kunne lett sette fart på seg.
Etter fleire dagars sprengingsarbeid, var tunnelen endeleg fri for tømmer. Heldigvis hadde ingen mista livet eller uheppa seg på nokon måte under det farlege arbeidet. Men truleg vart det ikkje høge timeakkorden på brøtningskarane dette året!
Som vist på teikninga nedanfor, vart det under brotninga lagt ut lense som skulle leie tømmeret utanom fossen og inn i innløpsrenna. Lensa gjekk frå motsett elvebreidd, via 2 kar og ned til innløpsrenna. I dag står berre det øvste karet. Restane av det næraste karet er synleg ved lita vassføring i elva. Kara var opprinneleg lafta av rundtømmer og fylte med stein, medan karet som står i dag er av betong.
Langs elvebreidda er det bora ned enkelte jernstenger i fjellet. Desse vart nytta til å feste stokkar langs land, slik at tømmeret ikkje skulle kile seg fast i elvebreidda.
Rekkverket over Raufossen vart sett opp i 1995. I 2004 vart rekkverket forlenga ned til innløpsrenna, og ført vidare langs heile renna. Medan det var brotning i elva, var det inga form for sikring her ved Raufossen. Ein gong datt ein av brotningskarane i elva medan han arbeidde på stivarmen («bru» av teikninga). Heldigvis kunne han symje, og klarte derfor å komma seg inn att mot stivarmen før fossen tok han. Her fekk ein av dei andre huka tak i han med tømmerhaken, og fekk drege han til lands. Dei færraste av brotningskarane kunne symje. »
Informasjonstavla ble fotografert for å få med stedlig informasjon om bilder som samtidig ble tatt av kultturminnene i området.
Dette fotografiet ble tatt i første uke i september 2012. Bjørn Bækkelund og OT Ljøstad var da i Telemark for å utføre forskjellige ærend for Norsk Skogmuseum. Flere av oppgavene var knyttet til et pågående arbeid med å arbeide fram et bokmanuskript om tømmerfløtinga i Skiensvassdraget. Her hadde tidligere direktør i Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening, Terje Sjøvaag, og Dieter Oswald, tidligere leder i AT Skog, utarbeidet ei liste over lokaliteter hvor det fortsatt var spor etter fløtinga. Kulturminnene ved Reisjåvatn (Raudammen og damkoia) samt den nedenforliggende tømmertunnelen var blant de stedene museet ble oppfordret til å fotografere.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».