Kjell Røkaas i arbeid ved Drammenselvens Papirfabrikker. Røkaas var på dette tidspunktet en forholdsvis ung mann, iført mørk, tynn V-genser og bomullsskjorte og med sixpencelue på...

Drammenselvens Papirfabrikker lå ved Geithusfossen i Drammenselva ved Geithus i Modum kommune. Selskapet bak virksomheten ble etablert under navnet Actieselskabet Ekers og Giethuus Papirfabriker i 1873. Gründerne var Harald Lyche, Erland Kjøsterud og Jørgen Meinich. Disse hadde tidligere samarbeidet om driften av Eker papirmølle, en virksomhet som siden begynnelsen av 1800-tallet hadde produsert klutepapir på Hedenstad i Øvre Eiker. Der erfarte de at den tradisjonelle måten å framstille papir på, med tekstilt råstoff som råstoff, var i ferd med å bli gammeldags. Meinich reiste til Tyskland for å lære den nye, mer industrielle produksjonsmetoden som Friedrich Gottlieb Keller og Heinrich Voelter hadde utviklet med tremasse som råstoff. Investorene forsto at en slik produksjon burde knyttes mot et vassdrag med fossekraft og god tilgang på trefiber fra fløtingstømmer. Derfor etablerte Lyche, Kjøsterud og Meinich en ny papirfabrikk ved Geithusfossen. Bedriften produserte sitt første papirark, med tekstilavfall, tremasse og halm som råstoff, like før juli i 1876. Fabrikken var i regulær drift fra 1878. Året etter ble anlegget på Hedenstad i Øvre Eiker ødelagt av brann, og det betydde at det ble slutt på papirproduksjonen der.
Samtidig syslet man med planer om tilpasning av produksjonen til et nytt patent med kokt gran som råstoff ved den nye papirfabrikken ved Geithusfossen. For å slette gammel gjeld og skaffe penger til teknisk omlegging ble aksjekapitalen utvidet, og samtidig ble navnet på virksomheten endret til Aktieselskapet Drammenselvens Papirfabrikker. Satsinga gav god inntjening, og i 1880-åra ble virksomheten utvidet, slik at den omfattet et tresliperi på den ene sida av elva og en papirfabrikk på den andre. Tremassen ble pumpet over til papirfabrikken i en diger rørledning. I tida som fulgte var virksomheten, som ved andre treforedlingsbedrifter, preget av skiftende konjunkturer, men eierne forsøkte stadig å møte knappere marginer med modernisering og effektivisering. Under 1. verdenskrig situasjonen vanskeligere, og i 1915 ble virksomheten solgt til Union-konsernet i Skien. Under det nye eierskapet ble produksjonen omlagt fra brunslippapir, som var i ferd med å bli utkonkurrert av sulfatcellulosebasert kraftpapir, til tynntrykkvaliteter. Bedriften forsøkte seg først med avis-, tapet- og maskinpapir, men fra andre halvdel av 1930-åra ble det særlig satset på greaseproof, papir som ble brukt til pakking av matvarer og andre fettholdige stoffer. Geaseproofproduksjonen var basert på sulfittcellulose, som ble kjøpt fra andre bedrifter. Derfor ble tresliperiet nedlagt i slutten av 1950-åra. Papirproduksjonen gikk videre på to maskiner. 1970-åra ble en vanskelig periode, men virksomheten overlevde, og i det påfølgende tiåret ble anlegget modernisert. I 1990-åra ble markedsforholdene vanskeligere igjen, samtidig som Union-konsernet gikk inn i Norske Skogindustrier. For ledelsen i dette konsernet var ikke greaseproofpapir ved fabrikken på Geithus noe interessant satsingsområde, og i 2001 ble virksomheten solgt til Nordic Paper AS, en ny konstellasjon som eide to greaseprooffabrikker i Sverige og to i Norge. Etter endringer på eiersida i dette selskapet ble det bestemt at virksomheten på Geithus skulle avvikles. Nordic Paper Geithus hadde på dette tidspunktet 114 ansatte.

Collapse text