"Klengstua i Moen i Målselv"

Dette fotografiet ble tatt av museumsbestyrer Tore Fossum i forbindelse med et besøk i Målselv sommeren 1980. Han intervjuet da Trygve Helgesen, sønnen til skogfunksjonæren Hilbert Helgesen, som var en sentral aktør da anlegget ble reist. Trygve Helgesen fortalte da at faren, etter å ha gått skogskole i Steinkjer i midten av 1880-åra, hadde anlagt en liten planteskole på garden Fleskmo. Dette anlegget ble, etter noen år, ødelagt av en storflom i Målselvvassdraget. Faren bestemte seg da for å flytte anlegget til et areal på Fredriksberg som lå noe høyere i terrenget, og for å bygge klengstue. Ifølge Trygve Helgesen skal dette ha skjedd i 1898. Faren, Hilbert Helgesen, som var ansatt som skogplanter i Tromsø forvaltningsområde, meldte imidlertid til sine overordnete i Landbruksdepartementet at klengstua ble bygd i 1901. Anlegget ble ikke bare brukt til å produsere frø for foryngelsesprosjekter i de statlige skogene i Troms. Helgesen og hans etterfølgere påtok seg også leieklenging for kolleger i Finnmark og Skogselskapets regionale avdelinger i de to nordligste fylkene. I 1924 ble anlegget overdratt fra den statlige skogforvaltningen til Troms Skogselskap. Dette skjedde som ledd i et desentraliseringsprosjekt for den norske skogfrøproduksjonen, som en ekspertkomité hadde gått inn for. Om lag ti år seiere ble desentraliseringslinja for skogfrøproduksjonen reversert av en ny komité med mange av de samme ekspertene, som da så sentralisering som en viktig forutsetning for teknologisk oppdatering, effektivisering og kvalitetsmessige framskritt i denne sektoren. Dette førte til at Hamar statskleng (seinere Statens skogfrøverk/Det norske Skogfrøverk på Hamar) ble modernisert og gjort til hovedanlegg for skogfrøproduksjonen i Norge. Omtrent samtidig, i andre halvdel av 1930-åra, var det imidlertid flere gode somrer etter hverandre i Nord-Norge, noe som førte til helt uvanlig god modning av furufrø i denne delen av landet. For å kunne ivareta disse ressursene ble virksomheten i klengstua i Målselv intensivert, og også dette anlegget ble modernisert. Den var opprinnelig bygd slik at konglene som skulle klenges ble plassert i tre meter lange og en meter brede skuffer med nettingbotn. Skuffene var plassert i et stativ, i tre høgder. Det ble fyrt i en stor ovn, og etter at varmen hadde fått kongleskjellene til å åpne seg, ble skuffene ristet med handmakt, først den øverste, så den midtre og til slutt den nederste. Her ble det ristet ekstra grundig, for i den nederste skuffen var det ekstra mye frø (oppsamlet fra de to ovenforliggende). Under ristinga falt frøet ned på skråstilte jernplater, som fikk det til å skli ut av det varme klengrommet gjennom spalter i veggene.

Ved ombygginga av klengstua i Målselv i 1937 ble de gamle kongleskuffene erstattet av roterende nettingtromler. Disse var koplet til en motor, som befridde mannskapet for det manuelle ristearbeidet. Denne endringa økte frøutbyttet betraktelig, for med den gamle skuffe- eller hjelleløsningen hadde man ikke greid å få tørket alle konglene slik at skjellene reiste seg og frøet falt ut. Skogfunksjonærene i Troms antydet at frøutbyttet hadde økt fra gjennomsnittlig 0,42 til 0,76 kilo per hektoliter kongler. Tromlene reduserte dessuten klengetida betraktelig, noe som innebar bedring av brenselsøkonomien. Ulempen var at det med trommeldrift fulgte flere ureinheter med frøet. Derfor kjøpte Troms skogselskap en rensemaskin – egentlig lagd for korn – som ble noe ombygd med tanke på skogfrørensing. Rensemaskinen ble sannsynligvis også ble drevet med kraft fra den samme motoren som klengetromlene. I forbindelse med ombygginga ble også den gamle jernovnen utskiftet og erstattet av en murt steinovn, med ilegg fra mannskapsrommet ved siden av sjølve klengstua. Som brensel brukte man litt trekol og litt bjørkeved, men mest tomkongler.

På grunn av lange avstander og komplisert logistikk mellom de to nordligste fylkene og Hamar fortsatte klenginga i Målselv. Trygve Helgesen uttalte i intervju med Tore Fossum at klengstua var i bruk siste gang i 1952, da det ble klenget granfrø fra et lokalt kulturfelt. Året etter ble nyanlegget til Statens skogfrøverk på Hamar satt i drift. Ingvar Fystro, som begynte ved Skogfrøverket omkring 1960, har imidlertid fortalt at det kom frøhams (klenget, men uavvinget og urenset frø) fra dette anlegget, for avvinging, rensing og lagring på Hamar også etter den tid.

I 1964 henvendte bestyreren ved Statens skogfrøverk på Hamar og konservator Tore Fossum ved Norsk Skogbruksmuseum til skogfunksjonærer i en del regioner der de visste at det hadde vært klengstuer, med sikte på å få avklart om det fantes ei nedlagt klengstue som kunne flyttes til museet. Kohmann fikk følgende svar fra Sigmund Haave i Troms skolselskap, datert Andselv 20. mars 1964:

Da konservator Tore Fossum ved Norsk Skogbruksmuseum i samarbeid med frøverkstbestyrer Ch. D. Kohmann i 1964 begynte å undersøke om det fantes ei klengstue et eller annet sted i Norge som kunne flyttes til museet, fikk han følgende svar fra forstkandidat Knut Nedkvitne, som tilhørte stundentkullet som ble uteksaminert fra skogavdelingen ved Norges landbrukshøgskole før Tore Fossums kull:

«Vi har mottatt Deres skriv av 10. februar i år, der De ønsker hjelp til å skaffe et gammelt klenghus (stue) med utstyr for oppføring på Skogbruksmuseet, Elverum. Jeg har forelagt Deres brev for Styret i Troms Skogselskap, som i møte den 17. mars uttaler:

Da fylkesskogmester Bathen i sin tok til å samle tilfang til et skogbruksmuseum i Målselv, finner Styret at klengutstyret er en nødvendig del av en slik samling.

Etter dette kan det derfor ikke bli aktuelt med overføring av noe utstyr herfra.»

Originalbrevet oppbevares i skuffeseksjonen i Norsk Skogmuseums nær- eller saksarkiv, i ei mappe kalt «Kongler og frø, klenging».

Collapse text