Maskinentreprenør Ola Engen fra Søre Osen i Trysil, fotografert sittende på trappa opp mot førerhuset på sin fire år gamle Valmet lassbærer. Bak ham ser vi deler av motorkassa på ...

Dette er ett av mange opptak som ble gjort av Ola Engens lassbærer (lastetraktor) i Ulvåsen i østre Elverum 5. august 2009. Engen begynte som maskinfører i 1990. Etter oppvekst i Trysil hadde han handtert traktor og motorsag før den tid, men det var som maskinfører han begynte sin profesjonelle karriere i skogen. Engen begynte opprinnelig å kjøre hos en annen entreprenør, men etter cirka ett år kom han i kontakt med Jørgen Ødegaard, som da hadde både hogstmaskin og lassbærer. Fra vinteren 1990-91 kjørte han Ødegaards lassbærer, og fra 1995-96 overtok han lassbæreren. De to arbeider fortsatt som et team, og er avhengige av hverandre i den forstand at den enes arbeidsoppgaver er avhengige av den andres. Gjennom mange års samarbeid har de utviklet gode rutiner i forhold til oppgavene og til hverandre. Engen og Ødegaard får begge oppdrag gjennom det regionale lokale skogeiersamvirket, Glommen skog BA. Maskinene til disse to entreprenørene går stort sett i Elverum kommune, av og til i tilstøtende deler av nabokommunene. Sjøl om transporten mellom oppdragsstedene på den måten blir forholdsvis kort, er dette en faktor som virker inn på maskinentreprenørenes økonomi. Når maskinene skal ut på offentlig veg må de nemlig opp på lastebil, og hyppige lastebiltransporter mellom små arbeidsoppdrag (ca. 100 kubikkmeter tømmer) betyr knappe marginer. Det gjør også nedgangstider med sviktende oppdragsmengder. Den rammestyrte lassbærertraktoren Engen kjører var nesten fire år gammel da fotografiet ble tatt. Han hadde tenkt å bytte den i en ny våren 2009, men på grunn av oppdragssvikten som kom med finanskrisa og nedgangen i tømmerprisene, har han valgt å se an denne investeringa litt.

Lassbærerens oppgave er å frakte tømmer fra hogstfeltet til velteplass ved bilveg. Engen gjør vanligvis dette ved å hente ut sortiment for sortiment. På dette feltet var det tre sortimenter: sagtømmer, slip og energivirke. Engen pleier å hente virket i nevnte rekkefølge: Først det grove kvalitetsvirket, som skal til sagbruk, og som er best betalt, deretter mindre dimensjoner og stokker med defekter (krokete vekst, uheldig kvistsetting, råteflekker osv. ), som går til papirproduksjon og til slutt energivirke (råteskadd bartrevirke og lauvvirke), som går til opphogging i Sverige. Engen bruker de samme passasjene som hogsmaskinen har kjørt i. Baret denne maskinen har etterlatt seg skåner terrenget og binder også til en viss grad jordsmonnet. Vanskeligst er forholdene der det er fuktig og myrete. I slikt terreng forekommer det at maskinen setter seg fast, slik at tømmeret må lesses av. I slike tilfeller må ofte kollegaen komme med hogstmaskinen for å hjelpe til med å få lassbæreren på fast grunn igjen. Engen forteller at han liker best å kjøre vinterstid, for da gir telen maskinene god bæreevne og drifta kan gå sin gang uten de store utfordringene med hensyn til terrengskader. Den eneste ulempen kan være at nattlig snøvær kan dekke det tømmeret han skal hente, slik at han må gripe det med grabben på løftekrana og riste det litt for å identifisere sortimentene. Grovsorteringa skjer fra hogstmaskinen, mens føreren av lassbæreren foretar en viss finsortering før han kjører sortimentene fram til bilveg. Der er det viktig å få plassert tømmeret i en ryddig og god orden, slik at føreren av tømmerbilen, som skal frakte det videre, får en takknemlig oppgave.

Collapse text