«Saltdalen statsskoger. Junkerdalen sett fra syd. tilhøire endel av båtfjell, i bakgrunnen Solvågtind og tilvenstre de solgte eiendomme Osvold og Innlandet.»

Den 21. januar 1929 beskrev avisa Nordlandsposten forholdene i Junkerdalsura, under Solvågtind, slik:

«Junkerdalsuren.
En farlig fremkomstvei.
Junkerdalsuren, den kjendte trange passage, som forbinder Saltdalen med den store grend Junkerdalen, hvorigjennem mellemriksveien til Sverige går, er turistmessig sett overmåte interessant og som sådan en attraksjon for dalen. Botanisk er som bekjendt Junkerdalsuren også meget interessant, så interessant at man har gått til å naturfrede uren med nærmeste omgivelser. Der er her en sjelden rik vegetasjon og mange sjeldne planter.
Men for befolkningen oppe i Junkerdalen er der andre enn turistmessige og botaniske interesser som spiller inn. For dem er uren under Solvågtinds steile styrtninger først og fremst fremkomstveien til dalen og distrikterne forøvrig. Gjennem uren skal transportere de nødvendighetsartikler, de ikke kan producere selv, og sine egne produkter til salg. Den er kort sagt grendens eneste brukbare kommunikasjonsvei med utenverdenen. Og som sådan er den en i høi grad farlig vei.
«Nordlandsposten» kunde forleden melde om den uhyggelige oplevelse, som ligningsmannen fra Junkerdal, Joakim Nilsen, var utsatt for, da han av et sneskred fra Solvågtind blev kastet fra veien tvers over elven og langt op i lien på den annen side. På en rent vidunderlig måte kom han fra det med livet, selv om begivenheten naturligvis var en sterk både fysisk og psykisk påkjenning for ham.
Og han er såvisst ikke end eneste, som har vært utsatt for skred der. Sneskred er i det hele en hyppig foreteelse i Junkerdalsuren om vinteren, og om våren i teleløsningen og ellers efter lengere regnværsperioder er stenskred en like hyppig og like farlig foreteelse.
For noen år siden, for å nevne et par eksempler, kjørte en kjent Junkerdøk nedover langs uren. Som bekjent ligger veien et stykke oppe fra elven på nordre side, mot Solvågtind, men sneen gjør veien der vanskelig farbar, og når elven har lagt sig kjøres denne. Undertiden må man op i lien på søndre side. Mens han kjørte nedover kom et sneskred og rev hesten løs fra sleden og kastet den mot noen store sten, så den rev på buken og døde kort efter. Også da berget manne sig.
Natt til nyttårsdag nu sistleden gikk der, meddeles der «Nordlandsposten» et stort sneskred i uren. Opsynsmann John Israelsen Boa var gått nedover for å rydde vei for postskyssen. Han så da at han ikke klarte å gjøre veien farbar for hest og gikk tilbake for å varsle postmannen om at han ikke kunde bruke sådan. Han gikk så til Solvågli for å leie mannskap til å skuffe vei.
Efter gammel god skikk blev han her trakteret med mat og kaffe, og mens han sat her gikk skredet. Hvis han var gått direkte ned i uren igjen, vilde han utvilsomt ha fått skredet over sig.
Der berettes også en annen historie, som viser hvor kraftige skredene er. Postmannen pleier i snefulle vintre å gå på ski over Kjernefjellet. På en av sine turer over fjellet, så han at der kom et sneras på den andre side av elven. Han fikk lyst til å se et sneras på nært hold og rendte nedover fjellet et stykke. Han trodde sig sikker der han stod, men lufttrykket var saa sterkt, at han blev kastet overende og sneen blev presset gjennem klærne og inn på bare kroppen.
Som man kan forstå er det ikke særlig hyggelig for junkerdølene å ha en slik veiforbindelse med utenverdenen og de har derfor for lengst reist krav om å få en vei over fjellet på søndre side av dalen. Vei blev også for adskillige år siden stukket op her av avdøde avdelingsingeniør Torp, som interesserte sig meget for dette veianlegg. Dessværre har det ikke vært mulig å skaffe midler til bygningen hittil. Mens vi minner om kravet, som utvilsomt er i høi grad berettiget. Der bør nu vslåes et slag for dette. Ingen kan vite når ulykken hender her med tap av menneskeliv til følge. Det er heller ikke bare Junkerdalsgrenden, som er interessert her. Veien er jo også et ledd i gjennemgangstrafikken med Sverige.
Vi bringer sammen med disse linjer en del billeder, som bedre enn ord illustrerer forholdene. Billederne er tatt av skogassistent Kohmann da et sneskred gikk i uren i påsken for en del år siden. På første billede sees sommerveien oppe i flåget på nordre side omtrent der hvor skredene som regel går. Det var også her skredkatastrofen fant sted nu forleden. Mannen blev kastet helt over elven på den annen side.
På billede 2 sees samme sted efter skredet. Hele elveleiet er fylt av mange meter dyp sne.
På billede 3 sees Solvågtingd og den flere hundre meter steile styrtning ned mot uren, hvor skredene går.
På billede 4 sees selve styrtningen og på billede 5 ser man hvordan lufttrykket har slått bjerkeskogen flat langt oppe i fjellet på den annen side.»

Collapse text