«Tømmerfløtning fra Hattfjelldal statsskoger. Efterrenskning»

Tømmerfløting dreier seg om å utnytte det faktum at tre flyter på vann, men tømmerstokkene måtte barkes slik at det fløt lettere. Stokkene var både tunge og voluminøse, så før jernbanens og lastebilenes tid, var fløting den eneste overkommelige måten å få tømmeret fra skogene i innlandsbygdene til sagbruk, papirfabrikker og havneanlegg i kystbyene, tømmeret fra Hattfjelldal ble fløtet på Vefsna til Nesbruket i Mosjøen.

Fløting var sesongarbeid, og mange av de som påtok seg slike oppdrag var skogsarbeidere om vinteren. Da var de enkeltaktører med begrensede forutsetninger for å stille krav til skogeierne om lønn og arbeidsvilkår.

I fløtinga arbeidet de i lag, og store verdier stod på spill dersom ikke tømmeret kom dit det skulle før sesongen var over. I fløtermiljøene skjøt derfor organiseringen av skog- og landarbeiderne fart tidlig på 1900-tallet. Det ble mange og dramatiske streiker langs vassdragene før fagforeningene fikk gjennomslag for tariffavtaler i midten av 1930-årene.

På dette fotografiet fra 1927 ser vi tre fløtere som driver etterrensking (brøtning) av tømmerstokker på "Langskjæret" i Finnsprangforsen i Susna.

Begrepet brøtning kommer fra at tømmeret kunne "brøtte seg", det vil si at det satte seg fast og lagde demning som blokkerer for alt som kommer etter, andre betegnelser for dette er "vase" eller "knute". Tømmerfløterne brukte lange stenger med haker for å få løsnet stokkene som hadde lagt seg opp på skjæret og ut i strømmen igjen, dette var et farlig arbeid der de ofte hoppet fra stokk til stokk, ikke noe som het HMS den gangen!