"Fra Hatfjelldal statsskoger. Smågran på brandstrekning"

De store skogarealene på søndre Helgeland var fra gammelt av allmenninger. I 1660-åra solgte kongen allmenningene i denne delen av landet til den holsteinske finansmannen Joachim Irgens. Etter ham overtok andre kapitalsterke private aktører eiendommene, som etter hvert ble delt. Midt på 1700-tallet ble de helgelandske allmenningene skilt ut og overdratt til proprietæren Peter Dass, og seinere eide familiene Coldevin, Brodtkorb og Holst disse store skogområdene, der det bodde svært få mennesker. I 1865 ble arealene solgt til fem engelske investorer, som etter hvert organiserte forvaltninga av sine interessert her til lands i selskapet «The North of Europe Land and Mining Co. Ltd.», men som på folkemunne bare ble kalt «Ængelskbruket». De utenlandske investorene avvirket skogen i høyt tempo og uten særlig tanke på foryngelse og gjenvekst. Driftene ble administrert som plukkhogster, og i Hattfjelldal ble etter hvert alle dimensjoner med over 5 tommers diameter avvirket. I områder der det hadde vært gammelskog ble det bare stående igjen noen undertrykte busker, som ikke tålte det miljøskiftet fullstendig fristilling innebar. I slike områder kom grasvekster og bjørk til å dominere vegetasjonsbildet. Partier med ungskog, som var under minstemålet, viste imidlertid god tilvekst. I 1892 vedtok Stortinget «Lov indeholdende Forbud mod Udførsel af Trævirke m.v. fra Nordlands, Tromsø og Finmarkens Amter» for å sette en stopper for rovdrift på skogressursene, noe som førte til at det engelske selskapet forsøkte å selge eiendommene på Helgeland. I 1898 fikk den norske stat tilbud om å overta alle brukets arealer, unntatt eiendommen Båthølen, for 360 000 kroner. Landbrukskomitéen gikk inn for handelen, men Stortinget avviste tilbudet. Et par år seinere gjorde The North of Europe Land and Mining Co. Ltd. et nytt forsøk på å få solgt de eiendommene selskapet hadde på Helgeland. Også denne gangen var staten en potensiell kjøper. Eierne av det engelske selskapet bestemte seg imidlertid for å la det selskapet som etablerte Nes trelastbruk i Mosjøen kjøpe den skogen som lå i nåværende Vefsn og Grane kommuner. Ordføreren i Hattfjelldal sendte brev med bønn til Stortinget om at kommunen kunne få et lån som var stort nok til at den kunne kjøpe de arealene det engelske selskapet hadde der. For Hattfjelldals vedkommende gjaldt dette nesten hele kommunen, som hadde 102 særskilt matrikulerte bruk. Av disse var det bare prestegarden og garden Nyborg som ikke var i Engelskbrukets eie. Indredepartementet fant det imidlertid betenkelig å gi en liten kommune med svært beskjeden skatteinngang et såpass stort pengelån. Derfor arbeidet man for en statlig overtakelse. I den forbindelse ble det oppnevnt en tremanns komité med jord- og skogbrukskyndige, som skulle befare og taksere de eiendommene det var aktuelt å kjøpe. Komiteen leverte en beskrivelse av jordegodset, og antydet betydelige utviklingsmuligheter, både innenfor februk og skogbruk. Komitemedlemmene mente at den faktiske verdien langt oversteg selgernes prisforlangende. Vel var skogen i bygda preget av skogbrann og hogster som hadde vært gjennomført uten henblikk på gjenvekst. Hattfjelldalen hadde imidlertid forvitringsjord av bløte leir- og glimmerbergerarter, med gode vekstvilkår for gran, og sand- og grusområder med gode forhold for furuskog. Fylkesagronomen viste også til at jordsmonnet var så godt og så lett dyrkbart, at kommunen lett kunne bære en atskillig større jordbrukende befolkning enn den hadde. De foreslo at leilendingene skulle få anledning til å kjøpe brukene sine, samt litt skog så de hadde bygningstømmer, og at staten i tillegg skulle utparsellere 76 nye bruk. Komitéen anslo at Engelskbrukets eide 65 528 hektar produktiv barskog i Hattfjelldal. Av dette arealet foreslo den at 36 676 hektar (56 prosent), skulle overdras til private, mens det resterende skulle forvaltes som en del av det statlige Helgeland skogforvaltning. Norges første landbruksminister, Ole Anton Qvam, likte forslaget av tre grunner: Det var et politisk mål at norske naturressurser skulle ha norske eiere, overtakelsen åpnet for reetablering av produktiv skog på snauhogde arealer og det gav muligheter for at leilendingsbruk kunne bli sjøleiende garder, noe man mente ville føre til bedre drift. Stortinget støttet denne analysen. I året 1900 vedtok rikspolitikerne at staten skulle kjøpe Hattfjelldal for 222 500 kroner.

Collapse text