«Saltdalen statsskoger. Fra skogvoktergaarden Storjord.»

I 1860 kom Wilhelm Tjodolf Berbom (1827-1912) til Nordland for «i det Offentliges Tjeneste at anstille Undersøgelser om Skovvæsenets Tilstand». Berbom var opprinnelig jurist, med hadde de siste to åra før han ble sendt nordover studert ved forstakademiet i Giessen i den tyske delstaten Hessen. Etter å ha satt seg inn i de lokale forholdene ble han utnevnt til bestyrer av statsskogbruket i Nordland, og i 1863 ble tittelen endret til forstmester. Sjøl bodde Berbom først i Skerstad, seinere i Bodø, inntil han i 1875 fikk et embete sørpå. Berbom så et betydelig potensial i skogene i Saltdal, og da en studiekamerat fra Giessen, Wilhelm August Kiønig (1840-1902), i 1861 ble utnevnt til Berboms assistent, foreslo Berbom at det skulle bygges et hus til ham på Storjord, der han ville få overkommelig gangavstand til en del av de skogene han skulle føre tilsyn med. Forstassistentboligen på Storjord ble bygd i 1865-66, og dermed kunne Kiønig flytte dit. Kiøing bodde på Storjord. Han startet blant annet forsøk med skogplanting, men erfarte snart at plantene han fikk fra planteskolen i Rogaland greidde seg dårlig, dels på grunn av den langvarige transporten de hadde gjennomgått, dels fordi de var av provenienser som ikke høvde for klimaet på nordsida av Saltfjellet. Kiønig etablerte derfor en provisorisk planteskole på Hestbrinken, like ved embetsboligen. Etter at Kiønig i 1876 overtok Berboms skogforvalterstilling i Nordland flyttet han til Bodin. Carl Henrik Nieuwejaar (1852-1907) ble forstassistent på Storjord. I hans tid ble planteskolen på Hestbrinken permanent, og Nieuwejaar fikk også innredet et lite klenganlegg i det som til da hadde vært bryggerhuset på Storjord. Sjøl skal Nieuwejaar i denne perioden har flyttet fra Storjord til garden Sundby, inntil han i 1888 flyttet tilbake til Storjord. Ved omorganiseringa av det statlige skogvesenet i 1896 ble Nordland forstdistrikt delt i mindre enheter, og Nieuwejaar ble fra da av skogforvalter i det som ble kalt «Søndre Salten forstdistrikt». Denne stillingen hadde han inntil han ble suspendert sommeren 1902. Amund Jensen (1880-1924) ble konstituert som vikar i 1903, og etter ham fulgte Andreas Jørstad (1878-1964). Nieuwejaar skal, til tross for suspensjonen ha fortsatt å bo på Storjord fram til 1905, da han utvandret til Canada. I Nieuwejaars embetstid skal forstkandidatene Hans Petter Werner Hall (1857-1939) og Axel Otto Christian Hagemann (1856-1907) ha vært skogvoktere i Saltdal, og de skal også ha hatt Storjord som base. Etter en åbotstakst i 1903 måtte Nieuwejaar bekoste en del oppussingsarbeid i skogforvalterboligen på Storjord. Storjord var den eneste embetsboligen i Søndre Salten skogforvaltning, og mye tyder på at den suspenderte skogforvalteren og den utpekte etterfølgeren bodde der sammen et par år, noe som sannsynligvis må ha vært utfordrende for begge. Wilhelm August Kiønigs død og Carl Henrik Nieuwejaars suspensjon – to hendelser som inntraff i 1902 – gjorde det imidlertid aktuelt å revurdere strukturen i den statlige skogforvaltningen i nordre del av Nordland. Konklusjonen ble at Søndre og Nordre Salten skogforvaltninger i 1905-1906 ble slått sammen til ett distrikt – Salten skogforvaltning – under Andreas Jørstads ledelse. Med denne utvidelsen av distriktet ble Storjord liggende i en utkant langt sør i distriktet, noe som ble vurdert som uhensiktsmessig. Det ble dessuten vurdert som uheldig at embetsboligen lå drøyt fire mil fra nærmeste anløpssted for regionens viktigste moderne kommunikasjonsmiddel, de dampdrevne rutebåtene. Skogforvalter Jørstad fikk derfor innvilget en søknad til skogdirektøren om å få flytte til Bodø og etablere et kontor der. I stedet ble det opprettet en skogvokterstilling for Saltdalen. Johan Adolf Helgesen (1885-1964), som nylig hadde gjennomgått skogskole, ble ansatt i denne stillingen og kunne flytte inn på Storjord. Han forpliktet seg til å holde bygningene i orden, og skulle ha fri ved fra statens skoger (lauvvirke og vindfall), samt rett å bruke den dyrka jorda på Borkamo og slåttengene ved Junkerdalselvas og Lønselvas sammenløp. Helgesen ble i stillingen og på Storjord fra 1907 til 1912. Han ble i perioden 1912-1932 etterfulgt av Peder Hagen (1889-1970), deretter av Arnt Opsal (1894-1974) i perioden 1932-1935 og av Johan Henrik Bakken (f. 1897) i perioden 1935-1942. Etter krigsutbruddet i 1940 tok tyske okkupasjonsstyrker eiendommen Storjord i besittelse. Fra 1942 fikk ingeniøren Joakim Jarnæs (1910-1995) disponere huset på Storjord som bolig- og kontorlokale under utbygginga av Nordlandsbanen. Fra 1947 og i cirka ti år framover skal skogvokter, seinere herredsskogmester, Egil K. Vindheim (1905-1965) ha hatt Storjord som tjenestebolig. Fra omkring 1960 og et par tiår framover leide Forsvarsstabens radiostasjons personellforening Storjord som feriested. I 1984 startet Direktoratet for statens skoger restaurering av våningshuset. Det man antok var restene av klengstua på stedet ble også restaurert. De seinere åra har Statskog Nordland brukt Storjord som møte- og samlingssted.

Collapse text