Baptistorgelet - en turbulent skjebne

Erling Johannessen, født i Bergsfjord i Loppa kommune i 1912, flyttet til Honningsvåg rundt 1930. Han hadde lært å spille orgel da han gikk på skolen og spilte orgelet på Betania.

Da Honningsvåg ble brent av tyskerne i november 1944, ble Erling og hans familie tvangsevakuert til Trondheim. De kom tilbake til Honningsvåg i 1947, men mistet kontakten med Betania menighet. På 1950-tallet reiste Erling over store deler av Finnmark og Troms i forbindelse med sin jobb som forsikringsagent.

I 1953 gjorde han en oppdagelse i et hus i Torsken kommune på Senja. Der sto det et orgel som han syntes lignet veldig på orgelet i Honningsvåg. Da han så under lokket, fant han sangboken "Evangelisten" og Frelsesarmeens notebok. I begge bøkene var hans egne notater fra tidlige. Han hadde funnet igjen orgelet han trodde gikk tapt under brenninga.

Etter oppdagelsen tok Erling Johannessen kontakt med Lensmannen i Torsken. Han kunne dokumentere at orgelet tilhørte Betania og slik kunne orgelet returneres til Honningsvåg. På dette tidspunktet var Betania ennå ikke gjenoppbygget og instrumentet ble derfor plassert i Erling Johannessens hjem. I 1956 ble det nye Betania tatt i bruk og det ble kjøpt et større orgel. Derfor kunne Erling beholde instrumentet til privat bruk.

Men hvordan orgelet kom til Senja var ukjent i lang tid. I en artikkel i desemberutgaven 2005 av «Baptist Banneret» hadde Hermod Bakkevoll, distriktsarbeider i Det norske Baptistsamfunn i Nord- Norge, følgende teori.

Etter at befolkningen i Honningsvåg ble tvangsevakuert, tømte tyskerne husene for gjenstander som kunne være av verdi. De ble plassert på kaia for videre transport. Fiskerne som med sine båter var med på å evakuere befolkninga, ble oppmerksom på gjenstandene, deriblant instrumentet. De tok det med seg for at tyskerne ikke kunne bruke dem. Bakkevoll antar, at orgelet kom til Senja på denne måten.

Mest sannsynlig var det Bakkevolls artikkel som førte til at Ralf Selvik i Harstad baptistmenighet fattet interesse for historien. Han begynte å undersøke saken i Torsken og skriver følgende i et sammendrag om sitt arbeid.

«Historien om et orgel som kom fra Honningsvåg til Senja høsten 1944.

Historien om orgelet fram til høsten 1944 og fra 1953 til i dag er nedskrevet av Hermod Bakkevoll. Men hva skjedde egentlig fra høsten 1944 til 1953 da Erling Johannessen kom inn i dette hjemmet i Gryllefjord og fant orgelet igjen? Undertegnede tilbød Hermod hjelp til dette arbeidet og jeg satte i gang. Det første jeg tenkte på siden Erling kontaktet Lensmannen i Torsken, var om det kanskje fantes en dagbok for dette lensmannskontoret.

Jeg kontaktet Statsarkivet i Tromsø, men fikk svar tilbake at det ikke fantes dagbokføringer fra Torsken Lensmannskontor på denne tiden. Da måtte jeg heller spørre folk på Senja eller noen der i fra. Den mest sannsynlige grunnen til at orgelet havnet på Senja, måtte være via evakueringen av befolkningen fra Finnmark denne høsten. Fiskere fra Senja var neppe på Finnmarka for å fiske denne tiden. Det var for risikabelt. Og skulle jeg snakke med folk om dette måtte de være rundt 70 år for å huske noe fra den tiden.

Jeg tok først kontakt med noen fra Senja som bodde i Harstad som fortalte at flere båter fra Senja var involvert i denne evakuerings-trafikken. Dermed begynte jeg å undersøke først sør på Senja. Jeg fikk flere tips, men ingen hadde hørt om dette orgelet. Noen mente at var orgelet stjålet fra et privat hjem, så ville de selvsagt ikke laget så mye historie om det. Til slutt fikk jeg tips om å spørre en tidligere ordfører i Torsken – Oddmund Tobiassen som bodde i Gryllefjord. Han er i dag 77 år. Jo da, han hadde hørt om et orgel som kom fra Finnmark høsten 1944 og som senere ble hentet.

Dermed var «snøballen» begynt å rulle. Han som hadde tatt orgelet med seg var Joakim Rasmussen og bodde den gang i Gryllefjord. Han gikk i trafikk fra steder i Finnmark til Senja med evakuerte denne høsten. Båtens navn var «Isfjord» – 54 fot lang med 50 hk. Wichmann. Reg. nr. T 125 TK. Det året var Joakim 34 år gammel og sammen med seg hadde han broren Konrad. Joakim var maskinist, og Konrad var skipper. Båten eide de sammen.

Min informant i Gryllefjord husker at Joakim hadde sagt at det var for galt at orgelet skulle brennes så han tok det ut av Betania og fikk det om bord i båten uten noen problemer overfor tyskerne. Når det ble fred skulle orgelet sendes tilbake til Honningsvåg. Men det gikk altså 9 år. Det fortelles at de også tok med seg ovner fra husene. Men de ble merket med navn på eieren og etter krigen fikk de ovnene tilbake. At orgelet ikke ble sendt tilbake skyldes nok at det ikke var privat og at ingen eiere meldte seg.

Orgelet ble altså stående i stua til Joakim frem til 1953. Hans kone Karen, som var fra Byåsen i Trondheim, kunne spille og brukte orgelet til stor glede for familien. De hadde to barn, og i dag er det bare Randi som lever. Hun bor i Gryllefjord. Henne har jeg besøkt og snakket med. Men det var lite hennes far fortalte om hva som foregikk i Honningsvåg. Sammen med denne historien skal Randi skaffe fram et bilde av «Isfjord» og hennes foreldre, som berget orgelet fra flammene. Joakim gjorde en stor bragd med dette og fortjener all honnør for sin «redningsaksjon».

Harstad den 10.06.2006

Ralf Selvik»

How the organ ended up on Senja was unknown for a long time. In an article for the Baptist magazine “Baptist Banneret” (The Baptist Banner) in December 2005, Hermod Bakkevoll, who works for the Norwegian Baptist society, had the following theory.

After the people of Honningsvåg were forcibly evacuated, the Germans collected valuables from their houses and brought them down to the kai to await transport. Fishermen, who helped the evacuation with their boats, saw the objects, amongst them the organ, and took them to prevent them from falling into the hands of the enemy. Bakkevoll assumed the organ travelled to Senja that way.

Most likely Bakkevolls article lead Ralf Selvik, a member of the Baptist congregation in Harstad, to become interested in the case. He started to research in Torsken and wrote the following about his work.

"The story of an organ, which came from Honningsvåg to Senja in the autumn of 1944.

Hermod Bakkevoll wrote down the story of the organ up to the autumn of 1944 and from 1953 until today. But what happened to the organ from the autumn of 1944 until Erling Johannessen discovered the instrument in Gryllefjord in 1953?

The undersigned offered Hermod help in his search and went to work. At first I thought, since Erling contacted the police officer in Torsken, that there might be a record of this. However, after I contacted the State Archives in Tromsø, I found they do not have any records from the Torsken police office during this time. Afterwards, I decided to contact locals from Senja. Most likely the organ had ended up there because it was brought along during the forced evacuation, as Fishermen from Senja would not have been fishing off the coast of Finnmark due to the dangers of war.

At first, I had contact with people from Senja who were living in Harstad. They told me that several fishing boats from Senja had been involved in the evacuation. I then started asking around in the southern parts of Senja, but nobody had heard of the organ. Some people thought that if the organ had been stolen from a private home, people naturally would not talk about it. Finally, I got a tip to ask the former mayor of Torsken, Oddmund Tobiassen. He lived in Gryllefjord and had heard about an organ from Finnmark that was returned years after the war.

The person who took the organ with him to Senja was Joakim Rasmussen, who lived in Gryllefjord at the time. He had taken part on the evacuation of people from different places in Finnmark to Senja. Rasmussen’s boat was called “Isfjord” – a 54 ft. vessel with a 50 hp Wichmann engine. In 1944 Joakim was 34 years old and accompanied by his brother Konrad. Joakim was the engineer and Konrad the skipper. They owned the boat together.

My informant in Gryllefjord recalled that Joakim Rasmussen said he thought it would have been a shame if the organ had been destroyed. Therefore he placed the instrument on board and took it with him. He did not encounter problems with the Germans. As soon as the war was over the organ was supposed to be returned to Honningsvåg. However, it took nine years. The Rasmussen brothers had also retrieved stoves from houses in Honningsvåg, but these had the owner’s names on them and were returned after the war. The organ was probably not returned because it was not private property and no owner came to claim it.

The organ remained in Joakim Rasmussen’s living room until 1953. His wife Karen, who was from Byåsen in Trondheim, played the organ often. They had two children of whom only Randi is still alive today. She lives in Gryllefjord. I visited her but her father had told her little of what happened in Honningsvåg. Together with this story Randi will receive a picture of the fishing boat “Isfjord” and a picture of her parents, who saved the organ from burning in Honningsvåg. Joakim did a great feat and deserves much credit.

Harstad, June 10 2006

Ralf Selvik”

-translated from original Norwegian-