main article image

Per Gynt-loftet fra 1617

Loftet fra Hågå i Nord-Fron har tilhørt den historiske Per Gynt.

Skuespiller Morten Jostad som Per Gynt. Foto: Audbjørn Rønning, Maihaugen

I 1867 ga Henrik Ibsen ut lesedramaet Peer Gynt. Det dramatiske diktet regnes som norsk litteraturs nasjonale hovedverk. Peer Gynt hadde urpremiere først i 1876, og ble raskt populært også i utlandet. I dag er det fremdeles ett av verdens mest spilte skuespill, og det er registrert nesten 10000 oppsetninger siden urpremieren. Heltens navn og mange enkelttrekk hentet Ibsen fra P. Chr. Asbjørnsens Norske Huldreeventyr og Folkesagn.

På Maihaugen ønsket Anders Sandvig å fortelle om sagnfiguren Per Gynt med utgangspunkt i et loft fra Hågå i Nord-Fron, den historiske Per Gynts hjemsted. Anders Sandvig kjøpte Per Gynt-loftet i 1903, og det var blant de første husene som ble satt opp på Maihaugen i 1904. Sandvig var usikker på bygningens alder, men ut fra lafteteknikk og innredning anslo han det til å være fra midt på 1600-tallet. I 2001 ble det utført årringsdateringer av tømmeret i bygningen. Årringsanalysen bekrefter på lang veg Sandvigs datering. Prøvene viste at tømmeret ble felt i årene fram mot 1617, noe som tilsier at byggingen startet dette året og at huset sto ferdig kort tid etter.

Loftstue

Stua i andre etasje.

Per Gynt-loftet er ikke et vanlig loft. Den korrekte betegnelsen på bygningstypen er loftstue. Et loft har ei bu i første etasje, og et uoppvarmet værelse oppe. Loftstua har også ei bu nede, men oppe er det stue med peis. Per Gynt-loftet har ei kornbu i første etasje. På framre langveggen er det svalgang i to etasjer. Her er trappa opp til andre etasje. Oppe er det et romslig stue på 26 kvadratmeter med en klebersteinspeis i det ene hjørnet. Vinduene er plassert på den nedre gavlveggen. Gulvbjelkelaget har en spesiell konstruksjon for å hindre trekk nedenfra. Nede i bua ser vi opp på et undergolv av grove, kløyvde planker. Oppå disse ligger det et lag med never som holdes på plass med et lag med leire. På toppen ligger et lag med golvbord. Leirfyllinga tetter og isolerer slik at rommet kan varmes opp.

Helårsstue

Per Gynt-loftet fotografert på Hågå i 1902, før det ble flyttet til Maihaugen. Foto: H. H. Lie, Maihaugen

Loftet og lofstua var bygninger det var knyttet status til. I loftet ble verdigjenstander oppbevart, og det var senger til overnatting for gjester man ønsket å gjøre stas på. Loftene hadde ikke noe ildsted, det begrenset bruken på vinterstid. Loftstua kunne imidlertid varmes opp. Dermed var den bekvem både sommer og vinter. Loftstua går som bygningstype tilbake til middelalderen. Den er omtalt i skriftlige kilder i første halvdel av 1400-tallet. Det betyr at peisen var i bruk som ildsted i Gudbrandsdalen allerede i middelalderen, i alle fall på de største gårdene.

Vinduer, en nyvinning

Før peisen ble vanlig, hadde husene åpne ildsteder. Innføringen av vinduer hører sammen med overgangen fra åpent ildsted, åre, til peis. I en årestue slippes røyken ut gjennom ljoren i mønet. Ljoren slipper samtidig inn rikelig med dagslys. Når ljoren skiftes ut med skorstein, trenger man en ny dagslyskilde, og man blir avhengig av å ha vinduer i veggene. Glass var imidlertid en svært dyr vare på 1600-tallet. De første glassverkene i Norge ble etablert midt på 1700-tallet. Før dette var vindusglass importvare, og forbeholdt de rikeste.

Per Gynt-loftet er blant de eldste stående husene fra Gudbrandsdalen som er utstyrt med vinduer og peis. Den forteller oss hvordan de første tømmerhusene med peis var innrettet. Samtidig peker den framover mot en ny byggeskikk. Peisen tok gradvis over som ildsted, men vi skal trolig langt ut på 1700-tallet før det blir vanlig å bygge stuer med peis og vinduer også på de mindre gårdene og plassene i Gudbrandsdalen.

Mer om bygningen:

Share to