Plast i samlinger

I begynnelsen av plastens historie for rundt 150 år siden, fantes det bare noen få plasttyper med opprinnelse fra naturstoffer. Disse stoffene ble kjemisk forandret og foredlet slik at de fikk spesielle og tilpassede egenskaper. Med stadig økende forskning og industriell videreutvikling kom man frem til det syntetiske plastmaterialet som vi alle i dag omgir oss med i hverdagen. Den plasten som benyttes i dag er et syntetisk, menneskeskapt materiale med utallige bruksområder, og som finnes i alle mulige former og farger. Men plast er ikke bare plast; det finnes tusenvis av variasjoner. Dette fordi hvert plastobjekt er skapt for bestemte formål som forutsetter spesielle egenskaper som fleksibilitet, fasthet, farge, glans og holdbarhet. Under produksjonen blir derfor forskjellige plasttyper tilsatt ulike stoffer for å tilpasses de ulike egenskapene. Mange plasttyper kan i dag resirkuleres og dermed få et nytt liv.

Plast har blitt en helt vanlig del i hverdagen til alle og enhver av oss, også som materiale i museumssamlinger. Ulike typer plast i diverse former og størrelser er representert i samlingene. Det er både gjenstander som er laget av de aller første plasttypene for nesten 200 år siden, og yngre gjenstander fra 1990-tallet som er laget av plast som fortsatt brukes i dag. Som oftest er det i utgangspunktet ikke materialet i seg selv som førte til at gjenstandene ble tatt inn i samlingene, men historiene gjenstandene kan fortelle gjennom materialtype, bruk, videreutvikling og teknisk fremgang, eller om historiene til menneskene som brukte gjenstanden. For å kunne fortelle disse historiene er det viktig at gjenstandene kan være tilgjengelige, og at de bevares for fremtiden.

Bevaring av plastgjenstander byr på mange utfordringer, spesielt fordi materialet har en begrenset levetid. Plast er som tidligere nevnt et begrep for en stor materialgruppe med mangfoldige egenskaper og ulike tilsetningsstoffer. Over tid vil en del av disse tilsetningsstoffene forsvinne, og materialet forandres. Også forholdene gjenstandene blir utsatt for, som lys, temperatur og fuktighet vil påvirke plastens tilstand. Slike forandringer kan sees på gjenstander som for eksempel blir klebrige, smuldrer opp eller at fargen forandres over tid. Noen plasttyper er mer ømfintlige enn andre og enkelte er kjemisk ustabile slik at de ødelegger seg selv. Dette fører til at forskjellige typer plast trenger ulike oppbevaringsforhold i magasin og ved utstilling. Såkalt forebyggende konservering er bare ett tiltak for å redusere aldringsprosesser i plastmaterialer. Aktiv konservering av skadet materiale er vesentlig for å kunne bevare plastgjenstander. Hvilke behandlinger og konserveringsmidler som egner seg best for plastmateriale i nedbrytning er fortsatt et lite utviklet og komplisert fagfelt. Mye av utfordringen i å finne godt egnede metoder og materialer for aktiv konservering, er å finne løsninger som ikke endrer gjenstanden visuelt, gjør det mulig å behandle gjenstanden på nytt, og ikke skader fagpersonen som gjennomfører behandlingen eller er miljøskadelig. I tillegg er det selvsagt et mål at materialet som benyttes til konservering har gode aldringsegenskaper både i seg selv og i kombinasjon med gjenstandens opprinnelige plastmateriale.

Uten tvil trengs det fortsatt forskning på materialer og metoder for bevaring av plastgjenstander, og det pågår mye forskning både nasjonalt og internasjonalt. Fortsatt er det en del kjemiske prosesser som ikke er kartlagt, og det er behov for mer kunnskap om mulighetene til å stanse kjemisk nedbrytning av plastmateriale. For å forske på disse utfordringene har plastteknologer, konservatorer og samlingsforvaltere gått sammen i dette samarbeidsprosjektet der hovedmålet er å utvikle metoder og strategier for bevaring av museumsgjenstander, kunst og design hvor plastmaterialer er benyttet. Kombinasjonen av teknologien som tradisjonelt sett brukes i industrien, og kunnskapen om aldringsfenomener som kan observeres på gamle gjenstander fører til nye innblikk og muligheter både for konservering og industriell produksjon. Med støtte fra Oslofjordfondet startet prosjektet i september 2017, og skal fortsette fram til juni 2021. Øvrige partnerne i prosjektet er Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Norsk Oljemuseum, Norsk Industriarbeidermuseum, Norsk Teknisk Museum, Fellestjenestene for museene i Rogaland, Kunst i Offentlige Rom (KORO), Museene i Sør-Trøndelag, Oslo kommunes kunstsamlinger, Norner Research og Centre National d’Evualation de Photoprotection.