Kajas dåpsdrakt og dåpstradisjoner

Telemark Museum har en dåpsdrakt som ble gitt til museet i 1908. Den har tilhørt Kaja Erichsen som ble født i 1812 og døde i 1906. Hun kom fra en velstående familie i Skien og Brevik. Moren var Boel Jørgine Erichsen f. Zachariassen og var antakeligvis kusine til Niels Aall. Hennes far Lars Erichsen var både kjøpmann og skipsreder i Brevik. Foreldrene giftet seg i 1811, og de fikk Kaja i 1812.

Vi har ikke så mange opplysninger om Kaja, men det står i våre gjenstandsregistreringer at hun var forlovet med søskenbarnet sitt David Chrystie som var født i 1808. Videre har vi fått opplysninger fra Johnny Sørensen om at David var styrmann på en brigg ved navn «Louise», som gikk ned med hele besetningen i 1836. Kaja var da 24 år og David 28 år.

Dåpsdrakten består av dåpskåpe, trøye, to dåpsluer, lindebånd, dåpsteppe, og fotpose. Materialene som er benyttet, er blant annet silkebrokade med innvevde forgylte tråder slik at silkestoffet skal skinne. Silkestoffet har antakeligvis blitt hentet fra en 1700-tallskjole eller et skjørt. Det var vanlig med gjenbruk av stoff når kjoler gikk ut av mote, eller at deler av materialet var utslitt. Det kunne også forekomme blant de mest velsituerte at det ble kjøpt inn nytt stoff til dåpsklær. Videre er det brukt forgylte metallkniplinger i muslingmønster rundt formen på dåpskåpen og som dekor på dåpsluene. Det er brukt svært kostbare materialer i denne dåpsdrakten. Dette gjenspeiler hvilken stand Kaja kom fra, det var sosial prestisje i å ha kostbart dåpsutstyr. Det skulle vise foreldrenes status i samfunnet.

Før reformasjonen i 1537 var det kirken som eide dåpsklærne og antakeligvis lånte ut til dåpsbarna. Med reformasjonen kom en gradvis endring ved at man gikk over til mer bruk av private dåpsklær. Det ble dermed antakeligvis opp til hver enkelt familie hvordan de ville utstyre dåpsbarna. Fra ca. 1558 til 1799 ble det utstedt flere Kongelige forordninger som skulle begrense befolkningens forbruk av luksusvarer som f.eks. silke. Luksusvarer skulle ikke bønder få tilgang til. Årsaken til lovgivningen var til å begynne med å markere skillene i standssamfunnet hvor kongen, adelen og embedsmenn stod høyere enn bønder og borgere. Dette finner vi nedfelt i bl. a. i en forordning fra 1683, den såkalte «luksusforordningen». Her kommer det fram at «Naar Barnet døbes, maa det ikke prydes med Smykker, Perler eller Ædelsteene, under 30 Rigsdalers Straf». I løpet av 1700-tallet endret reglene seg, og man ville støtte innenlands produksjon og begrense import. I 1799 ble loven opphevet.

Barnet fikk i dåpen frelse og ble renset fra synd. Dette gjenspeiler de benevnelsene for dåp som ble brukt i middelalderen. Deypa/deyfa som betyr å dyppe og skrin/skrisl som betyr renselse. Andre ord for dåp har vært kristne eller kristna. Denne benevnelsen var antakeligvis fortsatt i bruk på 1800-tallet blant folk på bygdene i Telemark. Vi har eksempler på Telemark Museum at tepper blir kalt kristnatepper eller kristnabløyer. Dette er små tepper eller såkalte svøpeplagg som var en del av dåpsdrakten.

Det følger med to dåpsluer til drakten. Den ene er en jentelue og den andre er en guttelue. Dette kan ses av snittet på luen og inndelingene av stoffet. Gutteluen er en såkalt seks-stykks lue, dvs. at luen er satt sammen av 6 kiler slik at den skulle slutte seg godt om barnets hode. Dette er trolig en 1700-talls modell. Luene kunne også være i 5 deler, såkalt fem-stykks luer. Den andre luen er en jentemodell. Den er delt inn i 3 deler, og blir kalt tre-stykks lue. Denne modellen ble opprinnelig brukt av både jenter og gutter, men fra omtrent 1700-tallet ble den mest brukt til jenter.

Som man ser av bildet har gutteluen mest dekor. Det er også kniplinger på toppen av luen. Muligens kan det være fordi man skulle se forskjell på gutter og jenter ved selve dåpshandlingen, men også fordi guttebarn hadde større status. Det at det var forskjell på gutter og jenter i dåpshandlingen kan man også se av at guttene ble døpt først under selve seremonien. Dessuten kunne dåpsbarna ha to luer på, underlue og selve hovedluen. Begge luene kunne være dekorert med kniplinger, broderier og bånd. Telemark Museum har flere eksempler på mange variasjoner av dåpsluer og dåpshylker fra både bymiljø og bygdemiljø i Telemark.

Bruken av dåpsluen under dåpshandlingen har vært i endring gjennom tidene. I dag har dåpsbarnet luen på både før og etter selve dåpshandlingen. I 1685 kom det i Danmark-Norge et kirkeritual som sa at dåpsluen skulle påføres etter dåpen. Dåpsluen i dette ritualet omtales som Christen-huen. Før reformasjonen i 1537 hadde det vært omfattende dåpsritualer, men med Martin Luther fulgte en forenkling av ritualene. Dette innebar bl. a. på sikt at barnet ikke ble neddykket i døpefonten, men man i stedet øste vann tre ganger på barnets hode, for deretter å ta på luen.

Tradisjonen med å «reive» eller å «linde» barna går langt tilbake. Det finnes eksempler på at barn ble lindet på et fransk maleri fra 1200-tallet. Videre kan man se eksempel på et lindet barn på et epitafium fra Berg kirke i Vestfold fra 1601. Barnet er der iført et rødt lindebånd. Reiving ble praktisert i lang tid, og det finnes faktisk eksempler på at barn ble reivet helt fram til 1930-40-tallet i Norge. Årsaken til at barn ble reivet var ifølge tradisjonen at barna skulle få en rak og god kroppsholdning, og videre at det skulle motvirke at barnet ble hjulbeint.

En viktig del av reivetradisjonen er lindebåndet. Benevnelser for lindebånd kunne også være list, lind eller reivebånd. Kajas dåpsdrakt har et slikt bånd. Dette er 3 m langt og 11 cm bredt. Lindebåndet er sydd av det samme tøyet som er brukt i de andre dåpsplaggene. Det er fôret med silke og kantet med forgylte kniplingborder. Dette båndet ble viklet om barnets føtter opp til under armene slik at armene ble fri. Tidligere ble også lindebåndet viklet rundt barnet helt opp til skuldrene.

Før man iførte barnet lindebåndet ble flere typer dåpsplagg tatt på. Disse plaggene kunne variere, alt etter hvilken årstid det var og hva som var tradisjonene i de ulike familiene. Plaggene kunne være f.eks. rektangulære tøystykker, dåpslaken, såkalte kristnabløye, trøye, skjorte og luer. Til slutt ble dåpsreiven lagt rundt barnet, og lindbåndet viklet rundt den lille. Dåpsreiven var et rektangulært teppe det kunne være laget av ull eller halvull.

Det er ikke mulig å si hvilke dåpsplagg Kaja hadde i tillegg til de dåpstekstilene som er bevart etter henne. Videre lar det seg ikke gjøre å si om dåpsteppet ble brukt som en dåpsreiv eller som pynteteppe. Teppet er rektangulært med avrundede hjørner i den ene enden. Videre er det vattert og stukket, og kantet med frynser. Oversiden av teppet er av silke og fôret er av bomull, et trykt kattuntøy. De øvrige dåpsplaggene er en fotpose, ei dåpskåpe og ei vattert grønn silketrøye som er fôret med trykt bomullstøy. Fra slutten av 1700-tallet ble det mer vanlig i borgerlige hjem å bruke hvit dåpskjole. Det er uvisst om Kajas familie hadde hvit dåpskjole.

Materialene som ble brukt til dåpsplagg, kunne variere på 1800-tallet. Kajas dåpsdrakt viser, som nevnt ovenfor, at den kom fra et velstandshjem hvor det er brukt dyre silkestoffer. På bygdene i Telemark ble det gjerne brukt mønstervevde lindebånd i ulike teknikker, mens dåpsreiven kunne være et vevd skillbragdteppe i ull.

Dåpskåpen til Kaja er av samme tøy som lindebåndet og fotposen. Dette er en modell som har vidde og et slep. Dessuten er den sydd sammen øverst slik at det dannes en hette. Hettekåper var i bruk fra ca. 1750 til ca.1820. Tidligere var dåpskåpene og dåpsposene smalere og kortere. Ved bruk av en dåpskåpene ble det reivede barnet lagt inn i kåpen.

Det har vært flere lovbestemmelser når det gjelder tidsfristen for dåp i kirken både før og etter reformasjonen. I 1624 kom en lov som sa at barna i byene måtte døpes innen 4 dager og på bygdene innen 8 dager. Dette ble opphevet i 1771. I 1814 ble det lovfestet at barna måtte døpes innen 9 måneder etter fødselen. Senere ble dette også opphevet.

Kaja ble trolig døpt en til tre dager etter fødselen. Dette ble praktisert på 1800-tallet. Muligens kan Kaja ha blitt hjemmedøpt, og dåpen senere ha blitt stadfestet i kirken. Hjemmedåp var mye brukt i velstående hjem på den tiden.

Amundsen, Arne Bugge: Folkelig og kirkelig tradisjon. Dåpsforståelser i Norge særlig på 1800-tallet, Oslo 1986. Christie, Inger Lise: Dåpsdrakter, Oslo 1990. Hegstad, Harald: Dåpen. En nådens kilde, Oslo 2019.