main article image

Eidsfoss jernverk

Nord i Vestfold finnes en liten bygd med en rik industrihistorie. Vannkraft, store skoger og malmforekomster gjorde stedet egnet for at en av Norges første viktige protoindustrier - Jernverkene - ble anlagt her på slutten av 1600-tallet. Masovndrift var en av datidens mest avansert teknologier, og spesialisert kunnskap måtte importeres fra utlandet. Særlig har det vært produksjonen av vedovner som har stått i sentrum, men i nyere tid har det blitt produsert en rekke produkter på Eidsfoss. Selv om jernindustrien ble nedlagt på 1960-tallet, har andre former for industriproduksjon tatt den stolte tradisjonen videre.

300 års industrihistorie

Eidsfoss ligger på landtungen (eidet) mellom Bergsvannet og Eikeren. Det lille stedet har i dag ca 400 fastboende, og her har det vært industriell virksomhet i lang tid. Vannkraften fra det korte elvestrekket med 17 meter høydeforskjell, drev kornmøller fra 1300-tallet og oppgangssager fra 1500-tallet, men det var først da den dansk-norske kongen Christian V gav major og trelasthandler Caspar Herman Hausmann oppdrag å anlegge et jernverk der i 1697 at et lite samfunn vokste fram. For den dansk-norske kronen ble det stadig viktigere å sikre tilførsel av det strategiske metallet, ettersom sannsynligheten for en krig med Sverige ble stadig mer sannsynlig.

For å kunne anlegge jernverk på Eidsfoss, var Hausmann imidlertid avhengig av å få en avtale med grev Wedel Jarlsberg. Det var greven som satt på stedets privilegier, der særlig retten til avvirke skogen, utnytte vannfallet og utskrive bønder til å levere trekull og kjøre malm, var blant de viktigste. Pliktkjøringen gjaldt omtrent 300 gårder som lå innenfor cirkumferensen, et område som strakk seg i underkant av fire mil ut fra jernverket, altså så langt unna som Skoger og deler av Våle. Betalingen bøndene fikk for kjøringen var bestemt av Kongen i København, og var gjenstand for en del misnøye. Særlig klagde bøndene, som i dette område i stor grad var selveiende, på pliktkjøringen av malm, som de mente slet på hester og utstyr. Det var også klager på behandlingen kullkjørerne fikk av verkets betjenter.

Industribygningene fra den første fasen er stort sett borte (med unntak av en liten smie fra ca 1780), men mange senere driftsbygninger er godt bevart, i tillegg til herskapsanlegget Eidsfoss hovedgård fra midten av 1700-tallet, forsamlingshuset Hallen fra 1909, fellesbadet fra 1908, Kraftverket fra 1915, og mange arbeiderboliger fra 17- og 1800-tallet. Eidsfoss ble drevet som et jernverk til 1880-årene. Det vil si at verket produserte sitt eget råjern ved reduksjon av jernmalm i en ca ni meter høy, trekullfyrt såkalt masovn. Teknologien og ekspertisen ble i den første tiden hentet fra Tyskland, og kunnskapen ble overført fra far til sønn. Først da Bergverksakademiet på Kongsberg ble etablert i 1757, utviklet Norge egne fagmiljøer på relevante områder som metallurgi. I løpet av 1800-tallet opplevde de norske jernverkene stadig sterkere konkurranse fra utlandet, særlig England og etter hvert USA. Den lange fredstiden gav samtidig lav etterspørsel. Da masovndriften ble nedlagt, fortsatte Eidsfoss verk som et støperi, noe som innebar å smelte om jernskrap i en Kupolovn, der brenselet var basert på steinkull. Dette og elektrifisering medførte at industrien ikke lenger måtte være lokalisert langs fossen, og industribygningene ble flyttet til et område nærmere Eikeren. Som jernverk produserte Eidsfoss stort sett ovner og stangjern (halvfabrikata til videre bearbeiding). I støperitiden ble produktspekteret utvidet til å omfatte produkter som landbruksmaskiner, dekorative elementer som stakittgjerder og vinduer og jernbanemateriell.

Kommunikasjon og omlegging

Kommunikasjon har vært en flaskehals for industrien på Eidsfoss siden starten. Frakt av trekull gikk over vannene i vintermånedene, og store mengder trekull til sommerens produksjon ble lagret på Eidsfoss. Da det ble klart at jernmalmen i de nærliggende gruvene holdt for lav kvalitet, ble Eidsfoss i likhet med de fleste norske jernverk, avhengig av å skipe inn store mengder malm fra Arendalsfeltet. Malmen kom med skip til Sande, som i likhet med malm fra Borgen gruve måtte fraktes til Eidsfoss med hest og kjerre. Til ny vei over Hanekleiva stod klar i 1880-årene, foregikk dette over den primitive veien Bergstigen.

I 1901 kom Tønsberg-Eidsfossbanen, som i tillegg til å gjøre det mulig for bøndene å få sine produkter til de store markedene på en rimelig måte, også bedret frakt av produkter og innsatsvarer til verket. Men strekningen var også del av en populær turistrute for kondisjonerte Christiania-borgere. Turen gikk med tog fra hovedstaden via Drammen til Vestfossen og videre med dampskipet Stadshauptmand Schwartz over Eikeren til Eidsfoss. Det staselige hvitmalte skipet var oppkalt etter verkseier Johan Jørgen Schwartz, som var Stadshauptmand og dermed hadde ansvar for borgervernet i Drammen. Etter en rast på Eidsfoss, ble turistene fraktet med tog til Tønsberg, der en natt på hotell ventet før hjemreisen neste dag. Hotellet på jernbanestasjonen på Eidsfoss var også et yndet utfluktsmål. I likhet med mange næringer, fikk reiselivet store problemer store problemer i nedgangstidene i Norge på 1920-tallet, og etter mange år med økonomiske problemer ble jernbanestrekningen mellom Tønsberg og Eidsfoss nedlagt i 1938. Da hadde veitransport tatt over mye av godstrafikken på jernbane.

I forbindelse med Tønsberg-Eidsfossbanen, satset Eidsfoss på produksjonen av jernbanevogner på slutten av 1800-tallet. I første omgang ble det laget godsvogner til den smalsporede privatbanen til åpningen i 1901, men da strekningen ble lagt ned i 38, hadde Eidsfoss vokst til en av landets største vognprodusenter. Da investerte bedriften i å flytte produksjonen av jernbanemateriell til nye lokaler i tilknytning til vognfabrikken til NSB på Sundland i Drammen. Vognproduksjonen her fortsatte til virksomheten, i likhet med Skabo vognfabrikk og flere mindre bedrifter, ble innlemmet i Strømmens verksted i 1969.

Fra industrikultur til kulturindustri

Etter støperiet på Eidsfoss ble lagt ned i 1961, fortsatte Eidsfoss verk sin industrielle virksomhet ved et mekanisk verksted. Her ble det blant annet produsert store sentralfyringsanlegg for bygårder. Aksjeselskapet Vire & Metalldukfabrikken AS ble etablert som et samarbeid mellom Norsk Gjærde- og Metalldukfabrikk AS i Oslo og AS Eidsfos Verk, og produksjonen startet opp i støperiet samme år som nedleggelsen. Virer er en finmasket metallduk som brukes i fremstillingen av papir, papp og kartong. Virefabrikken ble lagt ned på slutten av 1980-tallet, og i dag er det Markem, som blant annet produserer rustfrie rør til oljevirksomheten på norsk sokkel, som viderefører den stolte industritradisjonen på Eidsfoss.

Mer enn 250 år med kontinuerlig industrivirksomhet til tross, nedleggelsen av støperiet førte til at antallet sysselsatte på Eidsfoss ble kraftig redusert. Selv om privatbilismen la til rette for pendling, måtte mange allikevel flytte ut av de gamle arbeiderboligene, som var forbeholdt verkets ansatte og dessuten ikke hadde moderne bekvemmeligheter. Dermed tok forfallet til, og på 1970-tallet ønsket Verket å rive arbeiderboligene i Bråtagata. Bygningene stod også i veien for planer om ny fylkesvei og sikrere utkjøring fra industriområdet. Hof kommune vedtok rivningen, og et par bygninger rakk å bli tatt ned, før en gruppe lokale ildsjeler engasjerte seg. De fikk støtte av kunstnere og vernemyndighetene med Riksantikvaren i spissen. Etter massivt trykk i mediene, særlig Vestfold Arbeiderblad, ble ansvaret for bygningene overdratt en stiftelse på begynnelsen av 1980-tallet, og medlemmene pusset opp på dugnad. I kjølvannet av dette flyttet mange til stedet, blant dem flere kunstnere og kunsthåndverkere som ønsket å jobbe og tilby sine arbeider i de kulturhistoriske bygningene.

På begynnelsen av 1990-tallet ble Eidsfoss hovedgård, som var eid av Eidsfos verk, overtatt av en stiftelse, og like etterpå ble museumsstiftelsen Eidsfoss industrihistoriske samlinger etablert. I samarbeid med Nord-Jarlsbergmuseene (nå en del av Vestfoldmuseene) åpnet stedets første museumsutstilling på midten av 1990-tallet. Senere har flere utstillinger kommet til utendørs og i flere av de historiske bygningene. Eidsfoss er et yndet sted å besøke for hytteturister og den øvrige befolkningen i det folkerike omlandet. I tillegg til museer, spisesteder, butikker og gallerier, finner en rekke kunstutstillinger, kulturarrangementer og markeder sted på Eidsfoss hvert år.

Gjenstander fra jernverkets historie

Order this image

Share to