Vi går strås med eneboeren på Heia

Synes du det er kjedelig med karantene, hjemmekontor og en tilværelse i isolasjon? Flere kjenner på ensomhet og brakkesyke. Slik var det tydeligvis ikke for eneboeren på Heia midt på 1800-tallet. Han var opphavet til uttrykket «å være strås» om det å være alene. Vi er mange som er strås i disse dager. Historiene om eneboeren på Heia har på denne måten fått sin aktualitet i disse koronatider.

En familie på tur i 1956 poserer foran redningshytta på Heia. Utlånt av Arnt Otto Arntsen.

På midten av 1800-tallet skal Ole Henrik Christensen (1830-1890) fra Strålsund på Kråkerøy for en lengre periode hatt opphold på den lille og værharde øya Heia helt ytterst i Hvalerskjærgården. Dette ga ham tilnavnet «Eneboeren på Heia». Stråsen, som han også ble kalt, ble en myteomspunnet person allerede i sin samtid, og det er en levende fortellertradisjon knyttet til ham fortsatt i dag.

Ifølge sagnet levde han sin eremitt-tilværelse på Heia på grunn av kjærlighetssorg. Det sies at han hadde kjøpslått med djevelen selv og lært seg svartekunster. Disse hadde han benyttet til å kaste ulykke over kjæresten som hadde forrådt ham og gutten som hadde stjålet henne fra ham. Stråsen skal angivelig ha bodd på Heia i årevis, ifølge mytene opptil både 10 og 20 år. Hvordan skulle han klare det uten å ha lært kunster av styggen, spurte man seg.

Teine

Det var svenskene som først tok øya i bruk. Heia er et meget gunstig sted for hummerfiske. Svenske hummerfiskere hadde tilhold her på midten av 1800-tallet og satte opp enkle skur for overnatting. Hummerfisket som kommersiell virksomhet fikk stadig større betydning på Hvaler utover 1800-tallet, og på 1860-tallet etablerte fiskere fra Hvaler seg på Heia og fordrev de svenske fiskerne. Ifølge lokalhistorikeren Ulf Hjardar førte det til både tumulter og neseblod. Det var først og fremst fiskere fra Hvalers sydligste øyer Lauer, Tisler og Herføl som søkte seg til Heia for å fiske hummer, og de satte opp flere hytter eller skur til overnatting.

Også i dag er Heia et yndet sted for hummerfiskere, men blant hobbyfiskerne er det kun de mest erfarne som drister seg hit. Farvannet her er lumsk, med en rekke undervannsskjær. Alfred Jensen fra Kråkerøy levde fra 1873-1961. Han var sjømann og skjærgårdsentusiast, og har skrevet mangfoldige artikler og beretninger om skjærgårdslivet. Om Heia skriver han at «her bryter havet på i en storm så det hele står i en kokende heksegryte, der i tidens løp har tatt mangen sjømanns liv». Det har vært flere forlis i farvannet rundt Heia. Et av de mest kjente var barken Savannahs forlis i desember 1896. Av et mannskap på 17 reddet 5 mann seg i land på Heia. De søkte ly i hytta til fiskeren Petter Johansen fra Herføl. Han ga siden hytta si til Redningsselskapet slik at den i 1897 ble innredet som redningsstasjon for skipbrudne. Redningshytta slik vi kjenner den i dag ble satt opp av Redningsselskapet i 1941. Savannah var kun et av mange forlis rundt Heia, så med tanke på hvor krevende forhold det er der er det ikke rart at fortellingene om eneboeren på Heia har fasinert og forundret gjennom generasjoner.

De eneste kjente kildene om Ole Christensens opphold på Heia er Alfred Jensens omtaler av ham i lokalavisene. Alfred Jensen levde samtidig som Ola Stråsen, og de kom begge fra Kråkerøy, men de møtte hverandre aldri. Jensen skriver: «Jeg husker godt fra min barndom at folk snakket om ham, men jeg så ham aldri». Han skriver om Eneboeren på Heia første gang i 1926 og siste gang i 1941. Hans beretninger er basert på historiene som gikk på folkemunne.

I 1926 skriver han følgende:

Høsten 1875 en vakker solskinnsdag, seg en 17 fots snekke utover mellom Hvaler og Søsterøene. I snekken satt en mann i 30-års alderen. Med visse mellomrom knyttet han nevene innover mot fastlandet. Mannen var kjent av alle langs kysten, og folk trodde han kunne trolle. Både fordi han holdt til på «den ydteste nakne ø» Heia, og av andre grunner. En times tid senere gikk han i land på Heia. Han spiste, tok seg en dram, tente pipa og la seg med klær og sjøstøvler på inn i køya, for kanskje tusende gang i tanken å gjenoppleve det som hadde gjort ham til eneboeren på Heia. At han som helt fra han var dekksgutt ble holdt frem som eksempel på mot og godt sjømannskap skulle bli gjort til narr av denne vesle spirrevippen. Og slik som han hadde stolt på den jenta. Han skar tenner av raseri over denne jyplingen som hadde så rent forgjort henne. Tanken gikk videre til det som senere hendte. Hvordan gutten plutselig ble lam i bena så han måtte slepe seg fram på to krykker, og hele bryllupet gikk i vasken mens piken ble sittende med en liten, og hvordan folk snakket om at han, Ola, hadde «satt det på ham», og som han hadde forskrevet seg til styggen for å lære kunsten og for å få hjelp ute på Heia til å landdra snekka. Ola tenkte for seg selv at hvis han hadde kunnet noen svartekunster, så kunne han ikke pønsket ut en verre hevn enn den som var blitt de to til del, og folk kunne bare snakke så mye de ville for ham.

Alfred Jensen avslutter med:

Ovenstående er ikke noe dikt, det lever ennå folk som kjente mannen på Heia og som kan fortelle om hans liv der ute, og det er fra dem jeg har det. Fra tidlig om våren til langt ut på høst så lenge det på noen måte gikk an, holdt han til ute på Heia, og drev med bakkefiske og hummertener, alltid alene. Intet under at folk trodde han var i pakt med den onde. Hvem kunne ha nerver til å være der natt og dag uten selskap, hvis ikke det var tilfellet. Ja, slik resonnerte man den gang.

Jensen skriver at han fra en gammel mann i Trolldalen på Kråkerøy ble fortalt mangt og meget om Ola Stråsen. Med lange mellomrom tok han seg en tur hjem til Kråkerøy for å proviantere, men han hadde ingen ro på seg før han igjen kom ut til sin øde holme, hvor det ikke engang finnes havn, unntatt i maksvær. Han forstod vær og vind som ingen annen, ble det fortalt. Var det uvær i vente stakk han i sin snekke inn til Tisler. Han kjente på seg at stormen ville komme. På Lauer fortelles det at Ola Stråsen hyrte seg inn i Sildebauen hos Syvertsen.

Opplysninger i folketellingene samsvarer ikke med hva som fortelles i mytene. På den tiden Ola Stråsen ifølge sagnet forlater Kråkerøy med kjærlighetssorg er han gift, har to barn og er registrert som sjømann. Hans tilværelse på Heia må derfor være før han ble gift i 1867. Hvis så er tilfelle må han ha oppholdt seg der på den tiden de svenske fiskerne var der. Hjardar påpeker at svenske kilder forteller om striden med de norske fiskerne, men at de ikke nevner noe om eneboeren. Sagnet forteller at Ole døde hjemme på Strålsund. «Hans søster hadde laget i stand proviant, da han skulle ut igjen dagen etter. Men om natta ble han syk. Godt var det at han ikke ble liggende alene på Heia å dø. Det kunne jo fort ha gått slik». Heller ikke dette stemmer. Ifølge Kråkerøy bygdebok og kirkeboka for Glemmen kirkesogn døde han av magekreft 14. mai 1890. En sjekk i folketellingene viser at han på dette tidspunktet bodde hjemme hos sin kone og deres fem barn på Ballastholmen/Rødsholmen på Kråkerøy.

Det er flere fasinerende sider ved denne historien. Det er bemerkelsesverdig at noen kan ha levd i ensomhet på Heia over lange perioder, øya som beskrives som «verdens ende» og «den ytterste utpost mot havet». Like interessant som hans opphold på «den ensomme, stormpiskede og nakne øya langt ute i havet» er den mytedannelse rundt hans person allerede i hans samtid. Fortellingene om eneboeren på Heia er fulle av selvmotsigelser, uklarheter og usannheter, og det er forunderlig at disse historiene fikk vokse frem som etablerte sannheter. Dette kan tyde på at Ola Stråsen må ha vært en ekstraordinær mann. I tillegg til å etterlate seg disse sagnene har han satt spor etter seg også i annen muntlig tradisjon. Ved Lauer er det et skjær som heter Stråseskjæret. Det har fått sitt navn etter Stråsen som kjørte på grunn her. På Herføl benyttes uttrykket «å være strås» om det å være alene, et uttrykk som utvilsomt henspiller på eneboeren på Heia.

Add a comment or suggest edits

Leave a comment or send an inquiry

Share to