Tingbygningen på Hunn

I min barndom, når min fars mange søsken var samlet, hørte jeg ofte navnet Hunn bli nevnt. Navnet var rart og fremmedartet; ulikt andre gårdsnavn jeg hadde hørt. Det var noe gammelt over det, som fra en svunnen tid. Hunn skulle ha vært en stor gård i slektens eie og som var gått tapt, som ved en katastrofe, og jeg følte at det lå en underliggende bitterhet når temaet kom på bane. Barndomshjemmet vårt var samtidig møblert med gamle gjenstander som skulle stamme fra Hunn; det var en flott forgylt speile, en gyldenlærstol, et ferdaskrin og et stort skatoll som rommet mange spennende gjenstander. Der lå det gamle tøyer, en maltraktert flintpistol, gamle fotografier og annet. Når vi var på besøk hos min gamle farmor på Høvik, fikk jeg se andre gamle gjenstander, og en gang var jeg med far for å inspisere et lager han hadde på en låve ved Vikersund, og hvor han var redd for at verdifulle gjenstander var blitt stjålet. Etter hvert som jeg ble eldre, økte min interesse for disse gamle gjenstandene, og for gården Hunn. I 1967 viet jeg min historiske særoppgave til Hunn, og dette medførte fotografering av det meste som fantes av gjenstander hos mine foreldre og hos min tante Agnethe. Hun hadde bodd sammen med min da avdøde farmor. Det ble et stort arbeid med mange timer i mørkerom, men som ga en god dokumentasjon på hva som den gang fantes. Da min tante døde i 1972, ble de gjenstander hun eide, delt mellom min far og hans søsken, men en stor del endte hos min far, som hadde størst interesse for dem. Min far, født i 1905, og nest yngst av syv søsken, døde i 2000, og min mor ble boende i deres hjem fram til hun døde høsten 2012. Min eldre bror og jeg måtte nå ta fatt på en omfattende opprydding i alle gamle gjenstander og papirer i kjeller og på loft; en oppgave som tok et helt år. Nå begynte det å dukke opp ting vi hadde hørt om, men aldri sett, samt gjenstander vi hverken hadde hørt om eller sett før. Min far var hele sitt voksne liv opptatt av å ta vare på disse gamle gjenstandene, som han mente hadde stor verdi, og ikke bare regnet i kroner og ører. Samtidig var oppgaven med å ta vare på tingene for ham blitt en stor belastning, som til tider overskygget gleden ved å ha dem, og det hadde vært episoder med konflikter med hans søsken om hva som skulle skje med disse gjenstandene. Konklusjonen ble at jeg inngikk en avtale med de øvrige arvinger om at jeg skulle avstå fra min andel av hussalget mot å få full råderett over alle de gamle gjenstandene, innen visse selvpålagte rammer. Resultatet ble et helt konfliktløst arveoppgjør, og flerfoldige turer til Mjøsmuseet med bil og henger fulle av gjenstander som vi ikke hadde plass til, og som passet bedre inn i sitt opprinnelige miljø i Tingbygningen på Hunn fra 1790-årene. Slik avsluttet gjenstandene fra Hunn gård en rundreise som hadde vart siden Jens Jacobsen Hund døde i føderåd på Hunn i 1900. Jens Jacobsen Hund var en yngre bror av min oldemor, Kari Jacobsdatter Hund, som var født i 1820, og i 1852 giftet seg med min oldefar Johannes Pedersen Kolberg, på Kolberg gård nord for Gjøvik. Hunn hadde vært i familiens eie siden midten av 1700-tallet, og på begynnelsen av 1800-tallet var dette en av de største gårdene i Oppland fylke, daværende Christians amt.
I tillegg til den vanlige gårdsdriften skaffet man seg inntekter ved salg av tømmer til glassverket, samt drift av skyss-stasjon og gjestgiveri. Disse inntektene ga muligheter til investeringer utover det som naturalhusholdningen tillot. Ifølge kilder skal det på storgårdene i området i denne perioden ha dukket opp finere møbler, innkjøpt fra Christiania og København, samt Europa for øvrig, og de flotteste møblene skulle ifølge kildene ha befunnet seg på Hunn, som på den tiden opplevde en solid velstand. Etter Gjøviks grunnleggelse i 1861 avga Hunn gård grunn til byen, og utover i 1870-årene kausjonerte eieren Jens Jacobsen Hund for mange som ville bygge hus eller starte næringsvirksomhet. Det var ikke småbeløp det var snakk om, og da krakket kom mot slutten av 1870-årene trådte krisen inn, noe som resulterte i konkurs og tvangsauksjon i 1880. Hunn ble solgt til Holmen Brænderi, men både Jens Hund, hans søster Eli og moren Sidsel beholdt møbler og andre eiendeler og fikk bo i føderåd på Hunn inntil Jens, som den siste, døde i 1900. Min farfar Johan Kolberg, nevø av Jens Hund, var sammen med sin søster Sidsel Kolberg, eneste gjenlevende arvinger, og de fordelte i 1900 dødsboet mellom seg. Kolberg gård nord for Gjøvik gikk i 1883 også ut av familien, visstnok som en følge av konkursen på Hunn, og min farfar Johan Kolberg var fra ca 1880 ansatt som kasserer på Høvik Verk i Bærum, da han kjente familien Berg som eide både Hadeland Glassverk og Høvik Verk. Han giftet seg med en jente fra Bærum, og sammen fikk de syv barn, hvorav min far, født i 1905, var nest yngst. Da min farfar døde i 1909 satt farmor igjen med en stor barneflokk. To av barna ble sendt til deres tante Sidsel på Gjøvik, hvor hun drev garn- og strikkeforretning. Sidsel kom i begynnelsen av 1930-årene i økonomiske vanskeligheter, og gikk konkurs. Hennes svoger, gjennom en halvsøster fra min oldefars første ekteskap med Agnethe Andersdatter Skredshoel. Hans Slettum løste ut boet i 1936 for en sum av 11.200 kroner. Han ville at møblene skulle gå over til familien i rett nedstigende linje, og det ble til at min far løste de ut til en redusert sum, som han betalte ned over 5 år. Hans årslønn som ingeniør var den gang kr 2.400 i året. En del av gjenstandene ble deretter oppbevart på loftet i en av hans søstres leilighet på Volvat, og noe befant seg på Hvitsten, der han like før 2.nen verdenskrig ble ansatt som laboratorieingeniør på Stabil Malingfabrikk. Han ble gift med min mor i mai 1944, og i oktober ble de begge arrestert av Gestapo, og forhørt på Oscarsborg og Victoria Terrasse før de havnet på Grini fangeleir. Årsaken var at far hadde huset en ung motstandsmann og hjulpet ham med å bygge om en radiosender. Under en rassia ble den unge mannen skutt, og radioen funnet. Etter at mor og far var arrestert, kom Gestapo og tømte huset, men en bror av min mor hadde klart å redde unna de mest verdifulle gjenstandene. Etter krigen ble det meste gjenfunnet, blant annet hadde noen av møblene havnet hos Gestaposjef Siegfried Fehmer på Victoria Terrasse. En stor samling linduker, en myntsamling og andre gjenstander gikk imidlertid tapt. Først da mine foreldre i 1957 bygde seg eget hus på Blommenholm i Bærum kom gjenstandene under sikker forvaring. Det er uklart hvilke visjoner min far hadde for gjenstandene som sto lagret i kjelleren i mer enn et halvt århundre, men det er uansett en fantastisk historie at interiør fra Hunn man trodde var tapt for alltid, lå nedpakket i en kjeller i Bærum. Mjøsmuseets istandsetting av Tingbygningen til 200 års jubileet for grunnloven og valgmøtet på Hunn 14. mars 1814, var en perfekt ramme for å tilbakeføre en del av gjenstandene til Hunn, og vi kunne ikke ha hatt en bedre timing når vi måtte rydde min mos hus etter at hun døde høsten 2012. Tingbygningen fra 1770-årene er eneste gjenstående bygning av det gamle tunet på Hunn, som i 1820 besto av ni bygninger. Gjøvik by kunne ikke ha fått sin start og vekst uten velvillig grunnavståelse fra Hunn gård, og det som ble byens fødsel ga etter hvert støtet til gårdens undergang. Selve navnet Hunn trekker områdets historie tilbake til da de første bosettere slo seg ned ved Hunnselvas utløp, og vår visjon er at Hunn gård nå vil få sin velfortjente plass i byens historie, og i hjertene til dens innbyggere og politikere. Det ville ha gledet min far!