Kunst gir varige verdier - Kunst på Åsveien skole og ressurssenter

Tittelverket «Åpent hus» er sentralt plassert foran hovedinngangen. Tittelen og skulpturens utforming er inviterende og markerer velkommen til skolen. Kunstverket består av fire deler som er satt opp som relieffer av vertikale og horisontale linjer. De forskjellige delene refererer til bygging av hus, men elementene er løsrevet og spredt. Det kan se ut som byggemateriale som er tatt fra hverandre eller ennå ikke satt sammen. Kunsten er i dialog med bygget og fremhever skolen som et trehus. Materialet og konstruksjonene byr slik på en annen form for lesbarhet, som en form for forklarende tolkning.

De to andre skulpturene er replikker til tittelverket og er utformet i samme formspråk. Mens skulpturgruppen på hoveduteplassen byr på en regi mellom flere elementer og slik sett danner et sted, er både figuren utafor autismeavdelingen og den inne mer som enkeltobjekter å regne. Men de er åpenbart i familie og bygger slik sammenhenger mellom ute - inne og ulike soner.

Erlend Leirdal er en skulptør og billedhugger født i 1964 i Trondheim. Med kunstnere som foreldre har han siden han var liten nærmest konsekvent arbeidet med tre som materiale og forsket på og utfordret dette mediet. Han er kjent gjennom en rekke utstillinger i inn- og utland samt mange større utsmykkinger. Han er også representert i flere viktige samlinger, bl.a. ved Nasjonalmuseet, Sørlandet Kunstmuseum og ved Trondheim Kunstmuseum.

Kunstverket består av ti identiske skulpturer plassert ut over et gressområde. Hver skulptur er fire meter høy, og på toppen har de en bevegelig del som styres av vinden. Som kunstner er Myskja opptatt av å lage noe som ser ut som det er nyttig, men som er unyttig. I «Usikker forsamling» har han tatt utgangspunkt i en vindmølle, men erstattet vindmøllebladene med en vertikal plate.

Ved hjelp av et haleror står platene alltid vendt mot vinden, og rotasjonen gjør at de snur seg rundt sin egen akse. Skulpturene er hele tiden i endring ettersom hvor mye vind det er og hvilken retning det blåser. Når det blåser kraftig vil de gi etter for vinden og legge seg bakover for så å reise seg igjen når vinden avtar.

Området skulpturene er plassert i ligger inn mot bygget, men i nærheten av lekeområdene, bøkelunden, vanndammen og de to ballbanene. Dette er et området med mye trafikk og med aktiv lek. I tillegg går skolens diagonale akse forbi området, en sti som brukes av skolens elever så vel som beboere i nærområdet. Skulpturene er slik godt synlig og tilgjengelig for mange.

Kristoffer Myskja (f. 1985) er fra Trondheim. Han fullførte sin utdannelse ved Kunsthøgskolen i Oslo i 2008. Han lager mekaniske og kinetiske skulpturer som ofte lodder dypere filosofiske problemstillinger. Gjennom dette samspillet mellom en poetisk nysgjerrighet og en utførlig håndverksmessig presisjon har Myskja skapt sin egen kunstneriske nisje. Han lar betrakteren møte et univers der maskiner går i dialog med det menneskelige. Myskja har deltatt på Høstutstillingen og Trøndelagsutstillingen en rekke ganger, og mottatt flere større priser.

På Autismetilbudet i 1.etasje har elevene tre oppholdsrom med kjøkken. Til disse stedene valgte vi å supplere kunstsamlingen med nye verk av Andreas Widerøe Hagen, to store malerier og tre mindre papirarbeider. Widerøe Hagen har asberger syndrom og er en tidligere elev ved Autismetilbudet på Åsveien skole. Ett elevarbeid laget mens han gikk på skolen er også rammet inn og henger sammen med de nye verkene.

Andreas Widerøe Hagen (f. 1989) bor og arbeider i Trondheim og er selvlært som kunstner. Han begynte å male som 14-åring og viste et stort talent. Han har en helt særegen måte å male på og ble tidlig oppdaget og har siden hatt flere separatutstillinger. Han maler mest med akryl og bruker kraftige farger. Motivene er gjerne hentet fra utklipp fra aviser og magasiner.

Tekst av Åse Ødegård, adjunkt

Emil Herje, som var skolestyrer på Åsveien skole fra 1946 til 1961, var en kunstinteressert mann. Han har skrevet flere barnebøker fra kyst- og øysamfunnene Hitra og Frøya, der han selv vokste opp på øya Sula. I Trondheim deltok han aktivt i byens kunst- og kulturliv og var blant annet i flere år formann i Kunstnerforeningen, senere kalt Kunstnersamfunnet. Han fikk god kontakt med landsdelens kunstnere og mange av dem ble Herjes personlige venner. Gjennom sin kontakt med disse fikk han godt skjønn og gode tilbud på bilder og ble en ivrig kunstsamler – også til skolen.

I 1951, da skolen flyttet inn i nye lokaler ved Byåsveien, fikk skolen rosende omtale i pressen, der den kunstneriske utsmykningen ble omtalt på denne måten: «Med de mange malerier på veggene er det skapt en atmosfære ved denne skolen som gjør den til mer enn et moderne og praktisk bygg, men det er slik en skole skal være – barnas annen heim.» Ideens far, Emil Herje, hadde grunn til å være tilfreds.

I 1956 fikk skolen sin foreldreforening, som helt fra starten av fikk stor tilslutning. Ifølge sine vedtekter hadde den som oppgave å hjelpe skolen med å skaffe til veie utstyr som de bevilgende myndigheter ikke ga direkte støtte til. Ved forespørsel om gode formål, fikk foreningen alltid det samme svar fra skolestyreren: «Kjøp kunst! Det gir varige verdier!» På denne måten kom mange verdifulle kunstbilder i skolens eie. Samtidig viser regnskap og opptegnelser at flere bilder ble gitt i gave av kunstnerne selv, dette sannsynligvis takket være Herjes nære tilknytning til kunstnermiljøet i byen.

Tekst av Ingunn Øren Kvande, kunsthistoriker

Paris 1912: Astrid Aasen (1875-1938) er elev hos Leon Bonnat og maler «Modellen». Samme år utvikler Pablo Picasso og George Braque sine kubistiske collager og Vasily Kandinsky er i gang med det nonfigurative (ikke-forestillende) maleriet. Dette er langt fra Aasens figurative modell, men de skissemessige strøkene viser at hun har latt seg påvirke i modernistisk retning. En mørkkledd sittende mann dominerer bildet, en stokk ligger over knærne og han ser ned på sitt lommeur i gull. Maleriet hang tidligere på rektors kontor på gamle Åsveien skole, og tolkningene kan ufortjent ha vært påvirket av den plasseringen. Astrid Aasen er en av de første kvinnelige kunstner fra Trondheim, og fra slutten av 1800-tallet ser man spirene til profesjonelt kunstnermiljø i byen. Trondhjems Kunstforening stiftes så tidlig som i 1846, deretter følger Throndhjems Domkirkes Restauration (1869), Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum (1893) og Norges Tekniske Høgskole (NTH) i 1910. Institusjoner som gir arbeidsmuligheter til kunstnere og arkitekter.

«Trønderkunstnere» er i denne artikkelen kunstnere med en viss tilknytning til landsdelen gjennom liv og virke, og representanter for en verdifull kunsttradisjon. Selv om begrepet kan diskuteres i dagens kunstsituasjon, sees det som fruktbart som en ramme for Åsveienkunsten. I teksten legges det vekt på kunstnere i Åsveiens skoles samling (ikke alle er omtalt), mange trønderkunstnere er dermed også utelatt.

«Trøndermalere» – skjellsord og hedersbegrep

Oslo 1919: Flere trondheimskunstnere stilte ut hos Blomquist Kunsthandel. Blomquist var den gang blant landets ledende utstillingssteder. Kritikerne stemplet kunsten som provinsiell og kjedelig, og begrepet «trøndermalere» var etablert. Blant de «uheldige» 13 (!) som stilte ut i Oslo, finner vi Astri Aasen, Einar Bothner (1886-1955), Roar Matheson Bye (1895-1987), Oskar Marius Hokstad (1894-1982) og Gustav Undersaker (1887-1972) – alle i Åsveiens skoles kunstsamling. De fleste studerte i Paris på 1920-tallet, både Matheson Bye, Hokstad og Undersaker malte figurative bilder inspirert av kubismen i en periode etterpå. Her var Matheson Bye mest radikal, tidlig på 1920-tallet var det innslag av nonfigurative kubiske former i hans kunst. Ettertiden har vært mindre dømmende, og har sett denne perioden som en fremvekst av en sterk kunsttradisjon.

Mellomkrigstid

Trondheim 1930: Med brask og bram og H.M. Kongen tilstede, ble Trondhjems Kunstforenings galleribygning innviet med «Landsutstillingen 1930». I svært godt selskap med bl.a. Edvard Munch og Erik Werenskiold, finner vi Åsveien-kunstnerne Bothner, Annar Eggen (1914-1977), Hokstad og Undersaker. Arbeidene deres er karakterisert som et solid hjemstavnsmaleri i en naturalistisk tradisjon. Modernistiske kunstretninger fant etter hvert liten gjenklang i det trønderske maleriet. Eggens maleri «Vinter Byåsen» kan stå som et eksempel på hjemstavnsmaleriet, et lokalt motiv i naturalistisk gjengivelse. Utsynspunktet er høyt over byen med domkirka, Kristiansten festning og fjorden i en blålig dis i det fjerne. Bildet er delt i tre med forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn. En komposisjon som går tilbake til det nederlandske landskapsmaleriet på 1600-tallet. Avstemte farger og horisontale linjer gir et rolig inntrykk. Carl Jervs (1898-1975) «Fra Sunnflå, Sunnmøre» er sannsynligvis en god del eldre, men er mer moderne i formen. Komposisjonen er todelt med bygninger i forgrunnen, i kontrast til det steile fjellet bak. Den murte pipa nesten midt i bildet peker opp på fjellet og binder de to billeddelene sammen. Husgavlenes spisse former gjentas i fjellet bak, og vi finner mange andre diagonale linjer i maleriet. De kalde blå fargene i den mektige naturen kontrasteres mot husene i varmere grønn-brune toner. Slik skapes et maleri med mer spenning, enn det harmoniske motivet fra Byåsen. Hjemstavnsmaleri kan vi derimot ikke kalle Greta Thiis (1896-1982) «Bossekopp marked» fra 1937. Bossekopp er en gammel samisk markedsplass, i dag en del av Alta. Dette maleriet har også en tredelt komposisjon med figurer i tradisjonelle drakter i forgrunnen. I mellomgrunnen sees bebyggelsen som i 1944 ble rasert av tyskerne, i bakgrunnen Altafjorden. Thiis skulle senere lede Kunstskolen i Trondheim i 25 år.

Etterkrigstid

Trondheim 1946: Kunstskolen blir opprettet, den blir senere Kunstakademiet som nå er innlemmet i Norges Teknisk-naturvitenskapelige Universitet (NTNU). Karsten Keiseraas (1912-2005) ble en av de første lærerne, og Håkon Bleken (1929-), Lars Tiller (1924-1994) og Roar Wold (1926-2001) tre av elevene. Keiseraas drev med illegalt arbeid under krigen og flyktet til Sverige i 1943. Under utdanning på Kunstakademiet i Stockholm ble han kjent med internasjonale modernistiske kunstretninger som ekspresjonisme, surrealisme og kubisme. I «St. Hans» ser vi en ekspressiv (uttrykksfull) stil med raske penselstrøk og oppløste, abstraherte (forenklede) former. I «Blomster i vase» er motivet gjenkjennelig, men også her med en ekspressiv malemåte og sterke farger. Motivet med utsyn gjennom et vindu, finner vi bl.a. hos Bleken i mange varianter og hos Oskar Marius Hokstad. Her har formene tydelige konturlinjer, vi kjenner godt igjen den typiske firemannsboligen fra Trondheim. Samtidig kan vi i bildet se klare geometriske figurer som rektangler og trekanter, dette kan spores tilbake til Hokstads senkubisme på 1920-tallet. Det kan også peke framover til en stadig mer forenkling av former i maleriet, og utviklingen av det abstrakte og nonfigurative maleri i norsk etterkrigstid. Astrid Dahlsveen (1929-2012), også Kunstskoleelev på 1940-tallet, jobbet imidlertid med skulptur i et forenklet figurativt formspråk. Hennes sjarmerende tegning «Katt», 1959 gir et godt inntrykk av hennes formspråk.

Gruppe 5

Trondheim, NTH, 1947: Arne Ellerhusen Holm (1911-2009)avløste Harald Krohg Stabell (1878-1963) 2 som professor i billedkunst ved Arkitektavdelingen. Holm hadde vært elev av den danske kunstneren og arkitekten Georg Jacobsen (1887-1976) som hevdet at all kunst var basert på geometrisk komposisjon. Elevene ble kalt både «jocobinere» og «billedbyggere». Holm opprettet Institutt for form og farge ved avdelingen, og ansatte Lars Tiller, Halvdan Ljøsne (1929-2006), Håkon Bleken og Roar Wold i årene 1954-1961. Ramón Isern (1914-1989) ble ansatt ved Institutt for byggekunst i 1958. Sammen dannet i de «Gruppe 5» og hadde sin første utstilling i Trondhjems Kunstforening i 1961. Med fast inntekt og muligheter for kunstnerisk utvikling gjennom arbeidet, kunne de fritt eksperimentere uten å ta hensyn til et kunstmarkeds smak og behag. På NTH ble kulltegningen et viktig pedagogisk hjelpemiddel. Gjennom disse fikk arkitektstudentene lære å lage illusjon av rom og volum på en todimensjonal flate ved hjelp av sjablonger med geometriske former.

I Roar Wolds «Prammen» fra 1962, ser vi spor av dette arbeidet. Uten tittelen kunne vi ha betraktet dette som et nesten gjenstandsløst (nonfigurativt) bilde med geometriske former i ulike variasjoner av grått og sort. Former som overlapper hverandre og dermed skaper rom i bildet. Med tittelen i bakhodet ser vi den båtlignende figuren, prammen i mellomgrunnen, og ser samtidig sjøen og bygningene i forgrunnen og bak. Vi kan kalle tegningen abstrakt. Formene kan gjenkjennes som gjenstander (båt, bygninger, sjø) men er veldig forenklede.

Medlemmene i «Gruppe 5» arbeidet i spekteret av abstraksjon – non-figurasjon.3 På 1950-60-tallet var det svært sterke fronter mellom figurative og abstrakte/nonfigurative kunstnere og deres støttespillere. Sammen med bl.a. Jakob Weidemann, Inger Sitter og Gunnar S. Gundersen (også ved NTH i en periode) bidrog «Gruppe 5» med at den abstrakte/ nonfigurative kunsten ble tyngdepunktet i norsk kunst mot midten av 1960-tallet. Medlemmene i gruppen kom imidlertid til å utvikle seg i svært forskjellige retninger, og betegnelsen «firkantmalerne» som ofte ble brukt om dem, ble misvisende for de fleste.

Tiller var den som kom til å arbeide i et mest konsekvent nonfigurativt formspråk. Silketrykket er bygd opp av klart avgrensede fargeflater. To rektangler i blått, den til høyre i en lysere valør, omgir sorte og et rødt felt i midten. Det røde feltet kan se ut som en L snudd opp ned, eller er det overlappet av sort og danner et slags firetall? Denne usikkerheten skaper en slags bevegelse i bildet, der det sorte veksler mellom å være foran og bak. Rødt er en såkalt varm farge og skal tradisjonelt befinne seg nærmest betrakteren i et bilde. Her blir vi usikker på det. Her er det fargene og formene som utgjør kunstverket, ikke en gjengivelse av virkeligheten.

Iserns trykk er også et nonfigurativt verk, men i en mer ekspressiv og fabulerende stil – langt fra det kontrollerte «firkantmaleriet». Isern var opprinnelig fra Spania og jobbet også med sveisede nonfigurative skulpturer. Heller ingen av Blekens verk på Åsveien er typiske for «Gruppe 5» - perioden.

Tredimensjonal kunst

Oslo, Kunstnernes Hus, 1964: Nils Aas’ (1933-2004) bronseskulptur «Portrett av Johan Falkberget», 1963, kan representere den figurative tradisjonen på 1960-tallet. Aas debuterte med dette portrettet og en mer abstrakt skulptur, «Torso», på Høstutstillingen i 1964. Foruten eksemplaret på Åsveien, finnes det et på Deichmanske bibliotek i Oslo. Bakgrunnen for at en såpass kostbar skulptur ble innlemmet i samlingen på Åsveien, var at foreldreforeningen ble oppfordret til innkjøpet av rektor og initiativtaker for skolens kunstsamling, Emil Herje. Den ble først kjøpt inn i leire, deretter i bronse når foreldreforeningen hadde samlet inn tilstrekkelige midler. Selv om Aas her representerer en figurativ tradisjon, var han en svært allsidig kunstner både med hensyn til form og materiale. Vi ser at portrettet er grovt modellert for å skape inntrykk av «bergarbeidernes forfatter» som selv begynte å arbeide i gruvene som sjuåring.

Keramikeren Aina Thiis Leirdal (1924-), datter av Ragna Thiis, gikk selv på Åsveien skole. Relieffet med et abstrahert fiskemotiv er løsrevet fra den tradisjonelle brukskeramikken. Et skritt mot skulptur og billedkunst, en utvikling som skjedde innenfor kunsthåndverket fra 1970-tallet. Noe vi også ser i det «bruks-uvennlige» og skulpturlike «fatet» til Tovelise Røkke Olsen (1959-).

Trønderkunstnere?

Trondheim, 1970-tallet: Håkon Bleken arbeider videre med kulltegninger, men nå med innslag av figurasjon og litterært (fortellende) innhold. I 1987 lager han illustrasjoner til Henrik Ibsens «Hedda Gabler» og i 1992 til Knut Hamsuns «Mysterier», begge representert på Åsveien skole. «Frukjerka» (1985) kan stå som eksempel på Blekens bruk av Trondheimsmotiver i sin kunst. Bildet domineres av et tårn i midten og er bygd opp av mange små fargerike fasetter, noe som i utgangspunktet gir en dekorativ effekt og kan minne om Blekens bruk av collage og mosaikk i andre arbeider. I forgrunnen er det noen mørke figurer, ellers er bildet fylt av abstrakte former foruten tårnet. En spiss trekant til høyre for tårnet gir lett assosiasjoner til Nidarosdomens tårn, særlig hvis vi kjenner tittelen. Tårnformasjoner kan igjen gi et bilde av bylandskap, der mennesker lever sine liv. Ser vi nærmere på dette landskapet, kan den dekorative effekten vike for en undergangsstemning der himmelen brenner, alt er kaos og går i tusen knas. I den tolkningen trer Trondheims-tilknytningen i bakgrunnen, krig og ødeleggelser er dessverre et steds- og tidløst tema.

I Åsveien-samlingen finnes kunstnere som Jens Johannesen (1934-), Åse Frøyshov (1943-), Per Morten Karlsen (1952-), Stig Andresen (1952-), Kjell Erik Killi Olsen (1953-), Are Andreassen (1957-) og Håkon Gullvåg (1959-) – alle har, eller har hatt, en tilknytning til regionen, men er de dermed «trønderkunstnere»? Geografisk tilhørighet synes ikke lenger så givende for en kunsthistorisk tekst, dagens kunst skal være grenseoverskridende i bokstavelig forstand. Denne fortellingen om «Trønderkunstnere» viser midlertid at en avgrenset geografisk ramme kan vise interessante sammenhenger mellom generasjoner av kunstnere, og mellom det regionale/nasjonale og internasjonale kunstlivet.

...

Litteratur: Danbolt, Gunnar, 2001: Norsk kunsthistorie. Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Det Norske Samlaget, Oslo. Flønes, Olav og Grimelund, Josef Jervell, 1955: Trondhjems Kunstforening 1845-1945. Trondheim Gruppe 5, 1994: Katalog, Trondhjems Kunstforening. Hansen, Tone, 2011: Kulltegninger. Håkon Bleken. Oslo. Håkon Bleken Retrospektiv, 1999: Katalog, Trondheim Kunstmuseum. Karsten Keiserås, 1990: Katalog, Trondhjems Kunstforening. Kristiansen, Hans, 1973: Trondhjems Kunstforening 1945-1970. Trondheim. Kvande, Ingunn Øren, 1998: 100 år med trøndermalere, upublisert skrift, Trondheim Kunstmuseum. Kvande, Ingunn Øren, 2002: Nonfigurativt maleri og skulptur, 1950-60-årene. I Schrumpf, Fredrikke (red.): Konkret. Nonfigurativ kunst i Norge 1920-2000. Kunstmuseene i Bergen/Lillehammer/Trondheim. Nasjonalgalleriet (red.), 1982-1986: Norsk kunstnerleksikon. Universitetsforlaget, Oslo. Roar Matheson Bye, 1985: Katalog, Trondhjems Kunstforening. Thorud, Svein (red.), 1996: Kunst i Midt-Norge. Trondhjems Kunstforening 150 år