Nils Bakke - en storspelemann av romani-avstamning.

Nils Gudbrand Forselius Hartmann Malmberg Eliassen Bakke sa han selv var hans fulle navn. Navnene viser til slektskap til reisende folk i både Sverige og Norge. Bakgrunnen for Bakkenavnet er noe usikkert, flere vil hevde det er fra Foldal, Øre eller andre steder han har tatt etternavnet sitt. Romanifolket, taterne har levd i Norden lenge og gruppen har hatt minst to språk utenom Norsk som peker mot forskjellige opphav for folket. Enkelte mener Romanifolket har tilnytning til romfolket - sigøynerne, noen språklige trekk tyder på det, andre mener at de vandrende har oppstått lokalt, men lånt språk fra romfolket - de reisende lengre sør i Europa.

Det var imidlertid ikke den etniske bakgrunnen hans han var mest kjent for i sin samtid, det var og ble felespillet. Fra han fikk sin første fele tilegnet han seg kunnskaper om slåtter fra andre tradisjonsbærere, gikk over fjellet barbeint fra Batnfjorden, der han var dreng, til Osen for å lære av spellemannen Knyt Ytterhaug ("Knut Haunesa"). Han lærte også av Ola Grinna ("Grinnaguten") i Stangvik. Allerede som 13-åring ble Bakke oppført som felespiller i folketellingen.

Med alderen reiste han mer vidt omkring og deltok på mange kappleiker. Vel reiste han rundt, men dette var mer som musikalsk turnering enn en reisendevirksomhet slik som hans forfedre har foretatt seg. I starten var det vanlig fele som var instrumentet. Dette endret seg i følge ham selv da han leste om Myllarguten (kjent spelemann fra Telemark på 1800-tallet) og hans vennskap med Ole Bull som også brukte hardingfele i noen av sine utenlandskonserter. Fra da av ville Bakke også spille på norges nasjonalinstrument, hardingfele, og være "norsk".

Bakke hadde et stort reportoar og var inspirasjon og lærte bort til mange yngre spellemenn i årenes løp. Han var kjent for å kunne kle seg staselig når han hadde oppdrag, svart jakke, sløyfe og spaserstokk med sølvhåndtak. Med sine lange fingre hadde han en intens spillestil som ga god driv i dansemusikken. Bakke bodde med sin bror Karl som var urmaker i Kristiansund fra ca 1930. Faren Fredrik var blikkenslager, et yrke mange reisende hadde og bodde her også. Karl og Nils var respekterte medlemmer av kristiansundssamfunnet. Nils var avholdsmann og sa selv at han ikke hadde tid til kvinnfolk eller sterke saker. Utenom oppdrag hjalp Nils broren i verkstedet, stelte hjemme og underviste også i fele. Storhetstiden var på 20 og 30-tallet, han opptrådte da et par ganger i NRK radio og musikken hans er flere ganger i nyere tid tatt fram i folkemusikkprogrammer. Hans mest kjente verk er "Nils Bakkes Drøm" som etter fortellingen skal handle om uoppfylt kjærlighet til direktørdatteren han aldri ble hans.

Hardingfela til Nils har vi på Nordmørsmusea, et minne om en uvanlig spelemann. Fela er laget av Knut Ellefsen Stenkjøndalen i Bø i Telemark og raparert to ganger. Et stasinstrument som også var i flittig bruk.

Barthelemy, Mary: Nils Bakke Willamsen, Odd: Nils Bakke – ”pop-idol” på 1920-tallet, artikkel i Tidens krav.