Never kan brukes til så mangt!

På museer rundt om i landet er de aller fleste takene med torv på toppen plast eller membrantak. Selv om bygningene har hatt torv på toppen har man ikke lagt nevertak når de ble flyttet til museet. Grunnen er at det er mye mer arbeid og dermed mye dyrere. Et nevertak koster dobbelt så mye som et membrantak. De fleste museer, også de på Nordmøre har derfor kanskje bare en bygning, hvis de har noe i det hele tatt, som har nevertak og da på en mindre bygning. Tross at man ellers har brukt autentiske materialer og arbeidsmetoder har taket likevel vært et unntak. Et nevertak krever oppfølging og feil lagt kan det føre til lekkasjer på verdifulle bygninger. Men det går altså an å tekke med never i dag også.

Det er ikke alltid man har anledning eller det er ønskelig å gå for en sikker løsning med plast under torva. Hvis en bygning er fredet blir det stilt krav om at også taket skal gjøres på originalt vis. Slik var det med Flåstuo på Leikvin. Flåstuo ble reist i en etasje rundt 1590 og en av stokkene i den etasjen som ble bygd da var til alt overmål brukt opp igjen fra en bygning fra ca 1450. I påvente av midler til nevertak har den stått med midlertidig papp på taket siden 2014. I høst ble det endelig anledning til å gjøre noe med det. Fylkeskommunen gjennom sin ordning for fredede bygg gav halvparten av kostnaden i tilskudd og dette åpnet for at det var mulig å få gjort jobben. Hensikten med nevertak i slike tilfeller er ikke bare at de er varige hvis de blir lagt rett, men også at selve arbeidet er viktig for å bevare kunnskapen om hvordan et nevertak skal legges. Dette tok vi godt hensyn til med opplæring av næminger og ved å invitere nabomuseet, Romsdalsmuseet, til å være med i arbeidet. Gjennom handling bevarer vi en kunnskap som ellers ville forsvunnet.

Arbeidet ble altså gjort delvis som et prosjekt for å overføre kunnskapen gjennom handling om hvordan et nevertak skal legges til en ny generasjon håndverkere. Det ble ledet av Torgeir Leivdal fra Nordmørsmuseas bygningsvernavdeling Husasnotra og med faglige innspill fra selve nestoren innen norsk tradisjonshåndverk, Jon Bojer Godal. Godal har bokstavelig talt skrevet læreboken om hvordan mange av de gamle tradisjonsteknikkene skal gjennomføres og er den som har definert begrepet «handlingsbåren kunnskap», der nye håndverkere lærer gjennom å arbeide med mer erfarne håndverkere. Jon Godal var hjernen bak opprettelsen av håndverksutdanningen som Husasnotra driver med, der tømrere med fagbrev blir «næminger» i tre år for å lære ved å gjøre. I dag har ordningen offentlig støtte og Husansotra bygger både nye byggninger i gammel teknikk og reparerer gamle. Godal har også forsket mye på hvorfor de gamle teknikkene fungerer så bra som de gjør, det nevertaket han har dokumentert som har ligget lengst før det måtte skiftes ble lagt for omtrent 160 år siden. Det var et stabbur på Brubakken i Budal hvor det var tre generasjoner siden taket ble lagt. At et tak varer lengre enn et annet er altså ikke tilfeldig og er viktig kunnskap å ha når en skal legge nytt nevertak.

Fra grunnen av er det viktig at sperrene er solide nok til å tåle vekten av taket. Noens steder i landet legges trobordene med litt mellomrom slik at nevra, som naturlig kruller seg nedover, får bedre tak og ikke sklir nedover taket så lett. Dette var gjort også på Flåstuo. Grov side øverst, mens siden inn som vises er høvlet for hånd. Flåstuo var et gjesteloft og man ville her tatt seg ekstra flid i at det skulle se fint ut. Dette grunnarbeidet var på forhånd mesterlig gjort av Lervike AS, Rolf Trygve Lervik var en av de første som ble «næming» under Jon Godal i sin tid. Det er viktig at nevra er hel og uten hull, den må legges i flere lag og ikke minst må den legges riktig. Arbeidet starter dermed med at nevra løypes av bjørka og stables flatt til tørking. Dette kan skje lenge før arbeidet med taket starter. Det er viktig at den ikke krøller seg, da blir det umulig å legge den utover. Det er også en utfordring under selve leggingen da både sollys og fukt fører til at nevra begynner å krølle seg. Best vær for dette er dermed overskyet oppholdsvær. Hver ny rad med never legges 1/3 oppover i forhold til lengden på nevra under og overlappende sideveis i tillegg. Hvert neverflak ble holdt opp mot lyset for å se etter hull før det ble lagt på taket. Sideveis overlapping kan gjerne variere fra rad til rad. Til sammen blir det minst 4 lag med never oppå hverandre, adskillig mer der nevra overlapper sideveis.

I en del tilfeller med gamle nevertak er det funnet et tynt lag mose nederst. Det dreier seg da om en bestemt mosetype, all mulig slags mose kan ikke brukes. Det kan være husmose, en fellesbetegnelse på flere forskjellige mosearter som ofte vokser inn i hverandre på stein og berg i furuskog. Best er imidlertid etasjemose, den vokser gjerne sammen med husmoser slik at det ble en blanding som ble lagt på Fåstuo. Disse mosene har garvestoffer som hindrer råte og blir derfor også brukt som tetting i medfarene mellom tømmerstokker i laftehus fra gammelt av. De danner et surt klima som er best for bevaring av nevra. I tillegg til å bevare beskytter mosen mot stein fra lagene over som kan stikke hull på nevra. Mosen ble også hentet på Ålvundeidet siden man likevel var i gang med arbeid i nærheten, på Flå ville det vært god tilgang til denne i skogene ovenfor på gården.

Mange gamle nevertak har også et lag med «kvabb» oppå dette moselaget før man legger torva. Kvabb er silt, overgangen mellom sand og leire. Den hindrer næringsomdanning som kan tære på nevertaket.

I moderne tak legges ofte god grastorv eller jord som får tjukk grasvekst. Dette gjorde man ikke alltid før. Den beste jorda skulle dyrkes. Valget av torv varierer fra landsdel til landsdel og er blant annet avhengig av nedbøren i området. Transportavstanden var nok ofte avgjørende for hvilken torv som ble brukt, det er tungvint å frakte torv lange strekninger. De takene som har vart lengst før det ble nødvendig med skifte har Godal undersøkt i Midt-Norge. Her var det brukt myrtorv. Det må være fra gras og lyngmyr og ikke den våteste delen av myra. Denne torva har egenskaper man var ute etter og som vi også strebet etter på Flåstuo: den er bevarende for nevra i seg selv med rett surhetsgrad. Slik myr var det vanskelig å finne i Sunndalsdalføret, men på Flå der Flåstuo en gang kom fra har man hatt tilgang til slikt, hvis man beveget seg oppover mot fjellet. For å spare arbeidstimer ble torva tatt i Visetskaret på Ålvundeid der vei lå like ved. Også arbeidety med torvtaking og å finne rett torv for et varig tak er del av den handlingsbårne kunnskapen. Det gikk med et par dager til dette arbeidet og adskillige turer opp og ned Visetlia med traktor.

Selve never og torvlegginga ble gjort som kurs der også håndverkere fra Romsdalsmuseet deltok. Nordmørsmusea og Romsdalsmusea samarbeider godt om håndverk og andre museale oppgaver og dette gjorde at arbeidet ble raskere ferdig. Slike prosjekter er også viktige for kunnskapsoverføringen og for å vedlikeholde håndverket. Et håndverk som ikke blir utført ligger ikke i hendene lengre og det forsvinner til slutt derfor er det viktig med slike prosjekter med jevne mellomrom. Hussnotra har også en oppgave i dette overfor museene i fylket akkurat på tradisjonsbåren kunnskap. Det er slik ikke bare våre egne næminger som får del i kunnskapen, men også kursing av håndverkere fra den andre regionmuseene i fylket.

Underveis i et slikt prosjekt er man også avhengig av lokal velvilje og samarbeid fra privatpersoner og bedrifter. Torv og mose på Ålvundeid og traktor til frakt av torva fikk vi tilgang til av grunneier Trygve Stavik, med Kjell Jostein Stavik som kjentmann. Traktor på Leikvin ble leid av de gode naboene Jarl Gravem og Berit Rolandsen, Øystein Rolandsen var uunværlig med traktorhjelp når lastebilen som leverte kvabb satte seg fast på plena, mens Alf Engen AS samme dag som de ble spurt klarte å levere både frontlaster med teleskop og sjåfør til dette.

Nevra er ikke helt glemt i dag. Den handlingsbårne kunnskapen har sørget for at den igjen er aktuell og i Valsøyfjorden er det Næverfestival. Her blir akustisk musikk blandet med kurs i folkedans, seiling i tradisjonbåter, kurs og konserter. En del av programmet er å lære å ta never fra tre. Det er en varig ressurs gjort riktig. Treet dør ikke og danner ny never som kan høstes noen år senere. Nevra kan brukes til å flette kurver, lage sko, hatter og altså til å tette tak. Festivalen startet ved at to gutter hadde sommerjobb med å løype never til taktekking, bestefaren til den ene gutten er nettopp Jon Godal.