Jødene i Kristiansund

Historien begynner imidlertid utenfor Kristiansund. Den norsk-jødiske historien er forholdsvis kort: de første jødene som bosatte seg i Norge, innvandret i siste halvdel av 1800-tallet. Før dette sa loven at alle i riket måtte bekjenne seg til den kristne tro, hvilket i praksis utelukket jøder. Under Christian IV kunne jøder med sefardisk bakgrunn ferdes i Danmark og Norge, men hans etterfølger strammet inn: Fra 1651 måtte jøder ha et særskilt leidebrev for å ferdes i det dansk-norske riket. (1) I 1687 kom Christian Vs lov:

«Ingen Jøde maa sig her i Riget indbegive, eller sig finde lade, uden Kongens særdelis Lejdebrev under tusind Rixdalers Straf af hver Person, som uden foreskrefven Lejdebrev betrædis.» (2)

Om man anga en jøde uten leidebrev, mottok man 50 riksdaler i belønning. Loven videreførte forholdene fra Fredrik IIIs regjeringstid, hvor utvalgte jøder kunne ferdes i riket med leidebrev. De hadde imidlertid ikke lov til å slå seg ned i Norge. (3)

I 1814 kom den såkalte jødeparagrafen, grunnlovens paragraf 2. Forbudet fra Christian Vs lov gjaldt fortsatt, men nå ble forbudet skrevet inn i en religiøs kontekst:

«Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.»

Ordet «fremdeles» kan sies å ha gitt en slags legitimering til forbudet: det var kun en videreføring av status quo. Det tok fire avstemninger i Stortinget før jødeparagrafen ble fjernet, i 1851. Den gang var det protester mot fjerningen. Det verserte også en konspirasjonsteori om at en stor gruppe jøder var samlet i Gøteborg og bare ventet på klarsignal til å strømme til Norge så snart jødeparagrafen ble opphevet. (4)

Norge var imidlertid ikke et populært land for migranter. Som et ganske fattig land langt mot nord var Norge langt nede på lista over attraktive land. I 1865 bodde kun 25 jødiske personer i Norge. (5) Ikke alle ble i landet heller. Noen kom til Norge for å tjene penger til billetten til det lovede land, USA.

De fleste jødene som kom til Norge reiste hit mellom 1880 og 1920. De som slo seg ned her i landet kom i hovedsak fra Øst-Europa, fra datidens russiske keiserrike.

I Øst-Europa har det bodd jøder i flere århundrer. Dagens Polen har en 1000 år lang jødisk historie. Jødene fra Øst-Europa er ashkenasiske jøder. De var etterkommere av jøder som utvandret fra tyske områder i middelalderen, på grunn av religiøs forfølgelse.

I Øst-Europa utviklet det seg en særegen ashkenasisk og jødisk kultur. Dagligspråket var jiddish, et blandingsspråk som ligner mye på middelalderens tysk, men med mange hebraiske og øst-europeiske ord, skrevet med hebraiske bokstaver. Her oppstod også klezmermusikken, en musikksjanger utviklet av jøder i Øst-Europa. Den har fellestrekk med østeuropeisk musikk, og henter inspirasjon fra sangen i synagogen.

Jødene i Øst-Europa ble utsatt for diskriminering, og de hadde begrensede muligheter. Mellom 1794 og 1917 kunne de bare bo i det som på engelsk kalles «The Pale of Settlement» eller palen. Kun langs rikets grenser mot vest fikk jøder lov til å bosette seg. (6) Området dekker dagens Hviterussland, Litauen, Moldova og deler av Latvia, Polen, Ukraina og Russland.

Mange jøder bodde i «shtetler». Shtetl er jiddish og betyr landsby, men begrepet betegner landsbyer i Øst-Europa før 1940, med en dominerende jødisk befolkning. Synagogen hadde en sentral plass i shtetlen, og rundt den fantes mange små hus, tett i tett, hvor folk bodde trangt. I eller utenfor shtetlen fantes en markedsplass hvor jøder og ikke-jøder handlet sammen. De fleste jøder var håndverkere eller handelsmenn, da de var ekskludert fra mange andre yrker. (7)

Musikalen «Spellemann på taket» fremstiller livet i shtetlen, men med et noe romantiserende, tilbakeskuende blikk. I dag finnes ikke lenger shtetler. Shtetlkulturen ble først truet av industralisering og urbanisering, som gjorde etterspørselen etter den enkelte håndverker mindre. Videre førte pogromer til en stor utvandring fra Øst-Europa, og Holocaust gjorde en definitiv ende på shtetl-kulturen.

Jødene i Øst-Europa hadde vært underlagt flere antisemittiske keisere. Katarina II etablerte Palen under sitt styre på 1700-tallet, mens Nikolaj I innførte tvungen militærtjeneste for jødiske gutter og menn over 12 år. Mange av guttene ble kidnappet, og måtte tilbringe mange år i militæret, dersom de overlevde tilværelsen som kanonføde på frontlinjen. (8)

I 1881 ble tsar Aleksander II myrdet. En av de involverte i attentatet var en jødisk kvinne. Dermed fikk jødene skylden for drapet. (9) Drapet utløste antisemittisk hat i det russiske keiserriket, og en rekke pogromer fant sted. I shtetlene samlet en mobb seg og gikk til angrep på jødiske familier. De fikk hjemmene sine plyndret og satt i brann, mange ble banket opp og voldtatt, og flere ble drept.

Pogromene i 1881 satte i gang en periode med bølger av pogromer som varte fram til 1920.(10) Diskrimineringen og fattigdommen jødene allerede levde med, sammen med pogromene, drev mange på flukt. Det er derfor mellom 1880 og 1920 de fleste jødene kommer til Norge, som flyktninger fra omstendighetene i Øst-Europa.

Mellom 1852 og 1880 kom ca. 25 personer til Norge. I 1900 bodde 159 jødiske personer i det nordenfjeldske området, mens det tjue år etter var steget til 326.(11) På det meste har det bodd omtrent 2000 jøder i landet. De to store sentraene var Oslo og Trondheim, og det har kun vært disse to byene som har hatt synagoger i Norge.

Den nylig avskaffede jødeparagrafen, Norges økonomi, at landet lå langt fra Øst-Europa og hadde en liten jødisk befolkning, gjorde at det ikke var populært å innvandre hit. Sverige og Danmark hadde større og eldre jødiske samfunn og bedre økonomi. Sverige lå dessuten nærmere både Polen og Baltikum. Mange av jødene som kom til Trondheim og resten av det nordenfjelske, hadde oppholdt seg i Sverige noen år før de bosatte seg i Norge. Dermed gikk de gjennom en liberalisering i Sverige. Det har gjort at jødene nord for Dovre historisk sett har vært mer religiøst liberale enn dem i Oslo, og at forholdet mellom Sverige og Trondheim har vært sterkere enn forholdet mellom Oslo og Trondheim.

Noen av dem som kom hit hadde som mål å bosette seg i Norge. Andre var bare på gjennomreise. De skulle tjene opp penger til billetten som tok dem til USA. Ikke alle dro dit likevel, men ble igjen her, da de sannsynligvis ble etablert i landet. Flere søkte seg først til de store norske byene, før de flyttet videre til mindre steder: Bortsett fra familiene Granstein og Benkow, har alle familiene i Kristiansund først bodd i en av de tre største byene i Norge, altså Trondheim, Oslo og Bergen.

Flere av dem som kom til Norge hadde en utdannelse fra hjemlandet. Mange var håndverkere – jøder som ikke kunne eie jord, og ofte var tvunget til å flytte, utdannet seg innen yrker de kunne ta med seg: mange var for eksempel skreddere, snekkere, skomakere eller urmakere.(12)

Jøder i Øst-Europa virket tradisjonelt innenfor håndverk og handel. Flere hadde dermed bakgrunn fra handelsvirksomhet, og det var lettere å få handelsbrev enn håndverksbrev i Norge. Derfor ble mange av de første jødiske innvandrerne omførselshandlere. Det kunne være et hardt liv, hvor man måtte bære 30-70 kilo med varer på ryggen. Omførselshandlerne var bosatt i byen, men reiste fra gård til gård i distriktene, gjerne til fots, for å selge varer. De måtte ofte spise og sove ute, og var borte fra familien i dager eller uker av gangen. Flere tok Hurtigruta til Nord-Norge for å selge varer i fiskeværene der, spesielt i fiskesesongen. Det førte til at familiefaren kunne være borte fra familien mesteparten av året. En sønn av en omførselshandler fra Trondheim har fortalt at faren ofte bare var hjemme i høytidene.

Et sitat fra en kvinne fra Trondheim forteller om hvor tøft livet som omførselshandler kunne være:

«De reiste omkring med store ryggsekker på ryggen. De måtte gå fra grend til grend […] De levde et veldig hardt liv. Under Lofotfisket sto de i telt og solgte varer […] De slet seg ut, reisingen tok knekken på min far. Min eldste bror fikk ikke feire russetida si engang, for han måtte hjelpe faren i Finnmark.» (13)

Omførselshandel ble mindre vanlig etter noen få år. Det ble innført restriksjoner og forbud som gjorde det gradvis mer umulig å livnære seg som omførselshandler. (14) Flere gikk da over til å starte butikk, etter å ha spart opp penger. For mange av de jødiske familiene førte religionen til at det var attraktivt å starte egen butikk. I jødedommen starter helligdagen, shabbat, fredag ved solnedgang, og varer til solnedgang på lørdag. Da skulle man ikke jobbe. I Norge, hvor helligdagen ellers var søndag, var det en fordel å ha butikk, hvor man selv kunne bestemme arbeidstiden, og dermed holde stengt på shabbaten og under jødiske høytider. (15) Mange hadde også bakgrunn fra handelsvirksomhet, så det var mulig å få råd og opplæring fra familien, og handel ble sannsynligvis en naturlig næringsvei for mange på grunn av dette.

I Kristiansund har ti familier vært representert: Benkow, Bermann, Bodd, Borøchstein, Fischer, Granstein, Hirsch, Koritzinsky, Maliniak og Reiff. De har bodd her i lengre og kortere perioder. Til sammen har det som nevnt bodd mellom 40 og 50 jødiske personer i Kristiansund, men fordi familier har flyttet inn og ut, har samfunnet aldri telt mer enn 25 personer på en gang.

De jødiske familiene slo seg ned i sentrum av Kristiansund. Vi kan anta at det var arbeid som trakk de fleste jødiske familiene til byen. De gikk inn i ulike yrker, men halvparten av familiene gikk inn i konfeksjonsbransjen.

Tre søsken Borøchstein kom til Norge som Baruchstein. Først kom Josef Michael i 1905. Søsknene Abraham og Sara fulgte i 1906. De kom fra Zagare i Litauen. Etter noen år i Trondheim dro søsknene til Kristiansund. Her opprettet Josef «Ekviperingsmagasinet Moderne» i 1916. (16) To år senere startet Abraham «Nordmørsk Klædemagasin». (17) I 1919 ble forretningen en del av «Dresmagasinet Central», som Abraham tok over fra Leopold Reiff. (18) Leopold var også jødisk, og kom fra Litauen. Han var utdannet skredder, og åpnet klesbutikk i Kristiansund.(19) Etter noen år flyttet han nordover, og Abraham Borøchstein overtok butikken.

Før Leopold Reiff åpnet sin egen klesbutikk i Kristiansund, var han prokurist for Josef Bodd. (20) Bodd drev «Kristiansunds varehus», som solgte herreklær. Butikken eksisterte i elleve år, fra 1913 til 1924. Josef Bodd drev konfeksjonsfabrikk som del av butikken. I 1922 etterlyste «Kristiansunds varehus konfektionsfabrikk» syere og syersker. (21) Josef etablerte seg senere i Trondheim.

Familien Fischer gjorde seg også synlige i Kristiansunds bybilde, med sine butikker. Særlig var det Dina, gift med Abraham, som startet butikker i byen. Det var ikke uvanlig at kvinnene i familien opprettet og drev forretninger. Ifølge adressebøkene fra perioden, flyttet hun aldri fra Trondheim til Kristiansund, så Dina drev ikke forretningene selv. Det gjorde imidlertid hennes to eldste sønner, Hermann og Martin. De drev forretningene Dina startet, «Beklædningsmagasinet FIX» (opprettet i 1912) og «Standardmagasinet» (opprettet i 1915, under navnet «D. Fischer»). I 1914 og 1918 overtok sønnene forretningene. (22)

Familien Hirsch flyttet til Kristiansund i 1915. Som mange av de innvandrede jødene til Norge, hadde de først slått seg ned i Trondheim. Der ble far i huset, Jacob, religionslærer og rituell slakter for det mosaiske trossamfunnet. Arbeidet var imidlertid ikke særlig innbringende. (23) Familien Hirsch valgte derfor å forlate Trondheim i 1911. Jacob og kona, Frida, åpnet to butikker i Kristiansund. Jacob åpnet «Jacob Hirsch varemagasin», mens Frida startet «Frida Hirsch filial». Tre av Frida og Jacobs barn, Fillip, Rolf og Esther, jobbet også i butikk i byen. (24)

Ekteparet Granstein drev i større skala. Sara Borøchstein giftet seg i 1929 med Bernhard Granstein, som også hadde innvandret til Norge. Bernhard var skreddermester, (25) og sammen drev ekteparet klesfabrikk i Kristiansund. «Kristiansund konfeksjonsfabrikk» hadde mellom 50 og 60 ansatte.

Israel Bermanns butikk skilte seg ut med et annet varesortiment. Israel Bermann kom til Kristiansund i 1911. Etter å ha fått sin utdannelse på handelsskole i Bergen, åpnet han «Berliner-bazaren» i Kristiansund. Dette var en altmuligbutikk, hvor man kunne kjøpe messingvarer, kaffeservise, glass, skinnvarer, reiseeffekter, selskapsspill, leker og lignende. Etter fem år overtok sønnen, Marcus, butikken. Han ble i Kristiansund i mange tiår.

Til sammen har det eksistert minst 15 butikker drevet av jødiske familier i Kristiansund. I en by med en befolkning på ca. 15 000, var deres forretninger en synlig del av bybildet.

Andre yrker var også representert blant Kristiansunds jødiske befolkning. Ivan Benkow kom med sin familie i 1911. Ivan kom fra en fotograf-familie i Grodno i dagens Hviterussland. Hans far var visstnok hoffotograf i Russland.26 I Kristiansund etablerte Ivan et fotoatelier. I 1914 reklamerer han med «samvittighetsfuldt utført Kunstarbeide til moderate priser. 12 Aars Utdannelse i Tyskland, England, Frankrige og Rusland». (27) Dette drev han i syv år, før familien flyttet videre til Trondheim.

Isak Dworsky var tannlege. Han fikk sin autorisasjon som 19-åring, (28) og er fortsatt Norges yngste tannlege noensinne. I 1912 kom han og kona, Lisa, til Kristiansund, hvor Isak åpnet tannlegepraksis. Dworsky-familien ble her i fem år, og i den perioden var Isak viktig for å få skoletannklinikken på plass i 1915. (29) Isak holdt foredrag for byens befolkning, og skrev innlegg om tannhelse i avisen. Der argumenterte han for viktigheten av et tannhelsetilbud til skoleelever:

«Gjennem tandklinikken blir ikke alene oplysning om den nytte de naturlige friske tænder har for ethvert menneske, spredt, men ogsaa rationel behandling ydet gratis og elevene opdraget til gjennemførelse av den daglige mundpleie.» (30)

Samme år som Isak Dworsky kom til byen, slo også Ephraim Wolff Koritzinsky seg ned her. Ephraim var overlege på sykehuset. Han var også formann i Kristiansunds legeforening og i Røde kors.

Familien Maliniak var en kort tur innom Kristiansund. Jac og Mathilde Maliniak var storbymennesker fra Warszawa, og Jac hadde fått sin utdannelse fra musikkonservatoriet. I 1931 kom de, med datteren Maryla, til Kristiansund.31 Da hadde Jac allerede blitt kjent i Trondheim, som kapellmester på Hotell Britannia. I Kristiansund holdt Jac konserter på Kaffistova/Kafé Kristiansund. Familien ble i Kristiansund i ett år, før de flyttet tilbake til Trondheim.

Shtetlen var en landsby preget av det religiøse samfunnet. Det sies at fromhet stod sterkt, og shabbaten var den dagen i uka livet kretset rundt. Synagogen og den religiøse skolen, «yeshivaen», var viktige steder i landsbyen. Det har blitt sagt at livet i shtetlen var fundert på tre søyler: hjemmet, synagogen og markedsplassen. De første jødene som kom til Norge var derfor ofte religiøst praktiserende. Det er også noe av grunnen til at mange søkte seg til Trondheim først. Stiftsstaden var ett av to jødiske sentre i Norge, og den eneste byen utenom Oslo som hadde en synagoge.

For jødene som kom til Kristiansund, gjaldt det å selv organisere det religiøse livet. De var medlemmer av synagogen i Trondheim, og her ble overgangsriter som bar mitzva og bryllup utført. Gudstjenester og markeringer av helligdager ble dog utført i Kristiansund.

Jacob Hirsch kan betegnes som sentrum for den religiøse aktiviteten i Kristiansund. Jacob var opprinnelig religionslærer og rituell slakter, og hadde kunnskapen og erfaringen til å stå for sammenkomstene. De pleide å finne sted i Arbeidersamfunnets lokaler i Vågebakken. (32) Her kunne det være samlinger til shabbaten på fredager, men først og fremst til de store høytidene.

Det ble også stiftet en jødisk kvinneforening, som hadde som formål å samle inn penger til veldedighet. Det var Jacobs kone, Frida, som var første leder for foreningen. I det jødiske bladet ”Hatikwoh” skrev pseudonymet «Radscha» om aktivitetene på foreningsmøtene:

«På foreningsaftenene har vi alltid musikalsk underholdning, desuten blir aktuelle jødiske spørsmål diskutert og ved oplesning av tyske, engelske, jødiske aviser blir alle medlemmene bekjent med alt innen vårt samfund derute i den store verden.» (33)

Jødene i Kristiansund gikk altså aktivt inn for å opprettholde et jødisk liv i byen, og holde kontakt med det jødiske samfunn utenfor Kristiansund.

De fleste jødiske familiene holdt kosher. Kosherreglene er de jødiske spisereglene, som regulerer hvordan et dyr skal slaktes, hvilke dyr man kan spise, og at man ikke skal blande melk og kjøtt. I Trondheim var rabbineren i synagogen ansvarlig for den rituelle slaktingen, kalt «schechting», og han leverte kosher kjøtt til menigheten. Tidligere hadde Jacob Hirsch hatt dette ansvaret i Stiftsstaden. I Kristiansund hadde noen familier egne høner i hagen, men ellers foregikk schechtingen på byens slakteri.(34)

Etter hvert skulle det vise seg å bli vanskeligere. Det oppstod motstand mot schechting i Norge. Motstanderne var i utgangspunktet dyrevernere, som mente metoden påførte dyret unødvendig mye smerte. Debatten startet omtrent midt på 1920-tallet, og etter hvert kom også antisemittiske holdninger fram i debatten. Bondepartiets Jens Hunseid uttalte følgende:

«Og selv om dette schächtede kjøtt er et sakrament for enkelte jøder, så får de holde sig til andre dyr enn til våre. Vi har ingen forpliktelse til å utlevere våre husdyr til jødenes grusomheter, vi har ikke invitert jødene hit til landet, og vi har ingen forpliktelser til å skaffe jødene dyr til deres religiøse orgier.» (35)

Andre mente at jødene enten måtte tilpasse seg, og oppgi schechtingen, eller komme seg ut av landet. På den andre siden av debatten fantes de som mente man måtte unngå å begå overgrep mot en minoritet. Arbeiderpartiets Sverre Støstad, fra Trondheim, sa

«[j]eg synes ikke at det passer sig på denne måte å komme en nasjonal minoritet til livs, hvad jeg frykter for er hensikten med dette[…] Jeg er bange for at bak det hele står et rasehat.» (36)

Også Kristiansunds slakteribestyrer, Nils Husby, engasjerte seg i debatten, med et innlegg hvor han fortalte om hvordan slaktingen foregikk. (37) Det var imidlertid motstanderne av schechtingen som vant: Schechting ble forbudt i 1929, og har vært det siden.

De kristiansundske jødene engasjerte seg i lokale foreninger. Særlig Hermann Fischer var en aktiv og engasjert mann. Han var medlem i Kristiansund Bridgeklubb, og en av stifterne av Kristiansund sjakklubb i 1917. (38) Hermann engasjerte seg også i Fosna mållag.

Barna av de som innvandret til Norge var som norske barn flest. De var speidere, deltok i sportsklubber og foreninger. Det eneste som kunne skille dem litt fra ikke-jødiske barn var at de var fritatt fra religionsundervisningen, og at de fleste jødiske familiene i Kristiansund holdt kosher.

For de som innvandret til Norge, var jiddish dagligspråket. Mange av deres barn igjen, som kom til Norge som barn, eller ble født her, forteller at de også lærte jiddisch, og snakket det hjemme med sine foreldre. Mellom søsken kunne imidlertid praten gå på norsk, og i dag er det svært få i Norge som snakker jiddish. De som innvandret lærte seg i mange tilfeller norsk, selv om den nok ofte kunne snakkes med en jiddish aksent. Flere fornorsket også sine øst-europeiske eller jiddishe navn. Eksempler fra Kristiansund er Minke som blir til Martin, etternavnet Benkowitz som ble til Benkow, og Baruchstein som ble til Borøchstein.

Til tross for at jødene i Kristiansund var integrert i lokalsamfunnet, opplevde de antisemittismen som fantes i Norge i samtiden. Barna som vokste opp her, forteller om enkeltepisoder hvor deres jødiske bakgrunn ble brukt mot dem, og i mobbesammenheng.

Det var særlig to kristiansundere som engasjerte seg i kampen mot antisemittisme: Ephraim Koritzinsky og Hermann Fischer.

Fischer deltok i en debatt som startet i Romsdalsposten i 1915. (39) Utgangspunktet var at redaktøren for avisa hadde sitert boka «Jødene ved Akerselven» av Fredrik Vinsnæs. Fischer kritiserte at redaktøren tok Vinsnæs’ antisemitiske påstander for god fisk. Det var klassiske, antisemittiske fordommer, som at jøder ikke er lojale til en nasjonalstat, og ikke kan integreres.

Fischer fikk svar, noe som ledet til en lengre debatt i avisa, som foregikk over 4-5 år. Det er påfallende at Hermann alltid underskrev med fullt navn, mens flere av hans motdebattanter valgte pseudonymer, og ikke ville avsløre hvem de egentlig var.

Ephraim Koritzinsky ble også involvert i en antisemittismesak, denne gangen i retten. I 1927 gikk Koritzinsky til injuriesak mot Mikal Sylten. Sylten stod bak Nasjonalt tidsskrift og pamfletten «Hvem er hvem i Jødeverden», som senere skulle bli betydningsfull for okkupasjonsmakten under krigen. Koritzinsky mente å ha blitt omtalt negativt i Syltens utgivelser. Saken endte med at Sylten fikk 50 dagers betinget fengsel, han måtte dekke saksomkostningene og trykke hele dommen på førstesiden i tidsskriftet sitt. (40)

Koritzinsky og Fischer valgte å representere minoriteten de tilhørte, og ta et oppgjør med fremmedfrykt og fordommer. Deres deltakelse i den offentlige debatten er eksempler på hvordan minoriteten selv drev integreringen, i møte med motstand fra representanter for majoritetssamfunnet.

Ephraim Koritzinsky og Hermann Fischer var menn som gjorde seg bemerket i Kristiansund. Koritzinsky var overlege på sykehuset, og han var en kunstinteressert mann. Han hadde en betydelig kunstsamling, og holdt foredrag om kunst. (41) Han skal også ha stilt ut samlingen sin i Kristiansund.

Hermann Fischer var aktiv i mange foreninger, men også i Kristiansunds kulturliv. Han var med på å starte Kristiansunds symfoniorkester, hvor han selv spilte cello. Hermann satt også i orkesterets styre.

Ivan Benkow bodde i Kristiansund fra 1911 til 1918. Ved siden av sin praksis som fotograf, var han en aktiv og aktet sanger. Etter en konsert i 1914, skrev Romsdals amtstidende følgende omtale:

«I Hr. Benkow lærte man at kjende en Sanger, hvis betydelige Stemmemidler og Utdannelse som Sanger vil bli en Vinding for Stedet. Det som paa Forhaand var uttalt om ham viste sig at være fuldstændig paa sin Plads. Blant vor Bys mange aktive Sangere indtar Hr. Benkow ubestridelig den første Plads.» (42)

Over en periode på 30 år bodde mellom 40 og 50 jøder i Kristiansund. Det var ingen stor gruppe, men flere gjorde seg bemerket i byen, gjennom sitt arbeid og sitt bidrag til byens kultur- og foreningsliv. Et jødisk religiøst samfunn ble også opprettholdt i Kristiansund, særlig gjennom ekteparet Hirsch, som stod for gudstjenester og den jødiske kvinneforeningen. 9. april 1940 startet krigen i Norge. Det skulle ramme det jødiske samfunnet i Kristiansund på en omfattende måte.

I 1940 bodde 23 jøder i byen. Det var familiene Borøchstein, Granstein, Hirsch, Fischer og Bermann. Av disse var ni barn. I tillegg bodde Josef Borøchstein her med sin familie. Han var gift med en ikke-jødisk kvinne, og stod derfor et stykke unna det jødiske samfunnet. (43) Josefs slektninger forteller imidlertid at de praktiserte jødedommen: de deltok i gudstjenester i Trondheim og samlinger i Kristiansund. (44) Josef hadde syv barn, som i 1940 var i alderen syv til 25 år.

Den tiltakende diskrimineringen og forfølgelsen av tyske jøder, som hadde foregått siden nazistenes maktovertagelse i 1933, hadde man kunnet lese om i norske aviser. (45) Det kom også mellom 400 og 500 jødiske flyktninger til Norge før krigen brøt ut her. (46) Hva forventet jødene i Kristiansund da nazistene okkuperte Norge 9. april 1940? Det kan være lett å tenke i dag at tegnene var så tydelige at det er uforståelig at de ikke flyktet med det samme. Bildet er imidlertid mye mer komplekst. Nordmenn var vokst opp i en rettsstat. De kristiansundske jødene var enten norske statsborgere – født og oppvokst her – eller hadde bodd i landet i flere tiår. De forventet naturligvis beskyttelse fra norske lover og politi. De to første årene var også relativt rolige for jødiske nordmenn.

1. april 1940 ble Kristiansund bombet. Både Abraham Borøchsteins og Marcus Bermanns butikker ble rammet. (47) De satte senere opp brakker hvor de drev butikkene sine.

Måneden etter kommer det første tiltaket mot norske jøder. De må levere fra seg radioapparatet sitt, ett år før resten av landet. (48)

Fra 1942 kommer det stadig flere tiltak. Den vinteren må alle norske jøder få legitimasjonskortet sitt stemplet med en stor, rød J. Samtidig må alle over 15 år fylle ut et såkalt «Spørreskjema for jøder i Norge». Stemplingen og skjemaene gir okkupasjonsmakten og politiet oversikt over Norges jødiske befolkning.

Allerede fra 1941 hadde de jødiske familiene i Kristiansund opplevd sporadiske arrestasjoner. Det var imidlertid noe som rammet flere grupper i det norske samfunnet, og de arresterte ble ofte sluppet ut igjen etter en tid. Et eksempel er Josef Borøchstein, som ble arrestert 26. juni 1941, men sluppet ut igjen 18. juli samme år. (49)

I 1942 begynte det norske Holocaust, og de systematiske arrestasjonene tok til. De fleste mannlige norske jøder ble arrestert i to store aksjoner 6. og 26. oktober. Aksjonene rammet også jødene i Kristiansund, men bildet her er likevel noe annerledes. Her skjedde arrestasjonene over en lengre periode i 1942.

Det kan være verdt å undersøke alders- og kjønnssammensetningen blant de kristiansundske jødene i 1942, da arrestasjonene startet: Av 22 jøder var 8 barn, det vil si under 18 år. Det var fem jødiske kvinner, og to kvinner som var gift med jødiske menn. Anne Marie og Josef Borøchstein hadde syv barn, som da var «halvt jødiske». Det var syv jødiske menn over 15 år, som var den gruppen som først ble arrestert. Den jødiske befolkningen i Kristiansund var liten, og få var «arresterbare» i de første rundene, da kun jødiske menn ble arrestert.

Marcus Bermann ble arrestert i april 1942. (50) Fra Ålesund kretsfengsel blir han overført til Vollan i Trondheim i mai. Her ble han så sterkt mishandlet at han havnet på sykehus. Det viste seg imidlertid å være en lykke: på sykehuset fikk han hjelp til at han og kona, Jenny, kunne flykte til Sverige i en plombert togvogn. (51)

I mai 1942 ble også Abraham Borøchstein og Hermann Fischer arrestert.(52) De ble også ført til Trondheim, og derfra til Kvænangen. (53) Hermanns venner i Kristiansund forsøkte å få ham løslatt: de sendte et forsvarsbrev til justisminister Sverre Riisnæs. De forsøkte å overbevise ministeren om at Hermann var en ressurs for lokalsamfunnet, og en «nasjonalt innstillet» familiemann. 104 personer underskriver brevet. Svaret fra Riisnæs kom et par uker senere:

«Når det […] gjelder dette tilfellet, kan jeg vanskelig foreta noe effektivt, dels vedkommer ikke saken mitt fagområde. Men dessuten er jeg prinsipielt enig i at de jøder som vi har i landet, må fjernes. Det var en svikt i vår rasestolthet og i ansvarskjenslen for vårt norske blod som førte til at vi lot jøder få innpass hos oss. Det bør være en selvfølgelig ting at vi no blir kvitt dem.»(54)

Hermann Fischer slapp ikke fri.

1. oktober 1942 forsøkte noen norske jøder å flykte med toget til Halden. Aksjonen gikk galt, og en norsk politimann ble skutt og drept. Dagen etter kom ordren om å arrestere norske jøder 26. oktober. Samme dag kom bestemmelsen om at all jødisk eiendom skulle beslaglegges. (55)

I Kristiansund var det fire unge menn som skal arresteres, ifølge arrestordren som ble sendt til politimesteren: Emanuel Fischer og brødrene Herbert, Werner og David Borøchstein.(56) Borøchstein-brødrene hadde ikke-jødisk mor. I spørreskjemaet alle norske jøder må fylle ut, oppga alle Borøchstein-barna at de tilhørte den norske statskirken. Hele familien Borøchstein fylte imidlertid ut spørreskjemaene, og brødrene Borøchstein hadde J-stempel i sine legitimasjonskort. (57) Faren deres, Josef, ble også arrestert.

Rolf og Jacob Hirsch ble arrestert samme dag.58 Jacob og Frida Hirsch bodde på denne tiden på Averøy sammen med datteren, Esther, og sønnen, Rolf. Jacob Hirsch og de andre arresterte ble sendt fra Kristiansund til Berg. Etter cirka en uke slapp Jacob ut igjen 7. november, da alle over 65 år ble løslatt. (59) Han var da 76 år gammel.

I november 1942 var det 14 jøder igjen i Kristiansund. Mascha Borøchstein, som var gift med Abraham, hadde tatt med seg de fem barna sine til familien Nekstads gård på Averøy. (60) Hvorfor flyktet ikke kvinnene med barna etter arrestasjonene? Jødiske kvinner hadde meldeplikt, og mennene deres satt fengslet. Fluktlovene tilsa at fluktforsøk ga dødsstraff, og vellykket flukt kunne gi negative konsekvenser for familie og venner i hjemlandet. (61) For kvinnene var det kanskje også viktig å bli for å gjøre det de kunne for sine arresterte ektemenn og slektninger.

1. november, etter ca. fem uker med meldeplikt, ble også kvinnene og barna arrestert. Familien Borøchstein, familien Fischer og Sara Granstein, til sammen elleve personer, hvorav åtte barn, ble ført inn på ferga, som var første etappe på veien mot Oslo. På kaia i Kristiansund stod venner og klassekamerater for å ta avskjed. (62)

Nå var det kun tre jøder igjen: på Averøy bodde fortsatt gamle Frida og Jacob Hirsch. Deres datter, Esther, fikk bo sammen med dem for å pleie foreldrene. De ble der til midten av januar 1943. Lensmannen søkte om at de skulle få bli, på grunn av Jacob og Fridas dårlige helse. Han mente de ikke vil tåle reisen til Oslo. Forstod lensmannen og familien Hirsch hva som ventet dem hvis de måtte reise sørover?

Frida eller Jacob skrev et brev bare noen få dager før de tre ble sendt. Det er skrevet til datteren Ranka, som hadde vokst opp i Kristiansund, men som var flyttet ut og gift med en trønder. Frida/Jacob skrev:

«Min kjære datter! Vi takker meget for dit brev som har motat i dag. Glæder oss at høre at dere alle frisk det samme kan jeg meddele fra oss […] Gud at takke at vi er frisk håper vi at alt blir bra igjen. Med oss […] blir det at vi må reise til Oslo om noen dager da skal jeg skrive derfra om det kan lad gjøres. […] mama Esther hilser dere alle ønsker alt godt.»

Det er vanskelig å vite hva familien Hirsch trodde ventet dem. At de kjempet for å bli i Kristiansund, kan bety at de forstod at de måtte gjøre hva de kunne for å unngå deportasjon. I desember 1942/januar 1943 var flere transporter allerede gått, og flere visste at de norske jødene ble deportert til arbeidsleirer. Brevet røper imidlertid ingenting om at familien Hirsch fryktet for fremtiden. Det kan dog være at Frida/Jacob forsøkte å berolige datteren.

I Oslo ble jødene fra det nordenfjelske satt på Bredtveit fengsel natt til 2. desember. (63)Hit kom kvinnene og barna, men de møtte ikke sine ektemenn og fedre der. Abraham Borøchstein og Hermann Fischer ble deportert med skipet Monte Rosa 26. november. Samme dag ble Emanuel Fischer og Rolf Hirsch deportert sammen med 527 andre jødiske nordmenn på Donau.

Det stod imidlertid flere enn 529 navn på lista over de som skulle deporteres. Rolf, Werner, David og Herbert Borøchstein ble arrestert i oktober. De satt på Berg, og ble ført til utstikker 1 på Amerikalinjens kai. Da de kom dit, fikk de tak i statspolitiet, og forklarte at de, etter nazistenes definisjoner, kun var «halvjøder». Derfor skulle de ikke deporteres. De ble tatt ut av rekkene, og i begynnelsen av desember ble de løslatt fra fangenskap. (64) Faren, Josef, ble ikke løslatt, men måtte bli på Berg fram til freden. (65)

I februar 1943 fullførte nazistene Holocaust i Norge. De siste norske jødene som bodde i landet (med unntak av en håndfull i skjul) ble deportert. 158 personer ble tvunget om bord i skipet Gotenland 24. februar. Blant dem var 14 personer fra Kristiansund, åtte av dem barn.

Det jødiske samfunnet i Kristiansund ble hardt rammet under andre verdenskrig. Av de som bodde i byen da Holocaust startet i Norge, var det kun to som overlevde: Marcus Bermann og Josef Borøchstein. Marcus flykter til Sverige, mens Josef berges av at han er gift med en ikke-jødisk kvinne. Hans kone, Anne-Marie, og deres syv barn overlevde også.

Både Marcus Bermann med familie og Josef Borøchstein etablerte seg igjen i Kristiansund etter krigen. Til byen kom også Sara Bernstein. (66) Hun var datter av Hermann og Gusta Fischer, og bodde i Kristiansund da krigen brøt ut. Hun giftet seg med Oscar Bernstein, og sammen flyttet de til Narvik. Både hun og mannen ble arrestert og havnet på Bredtveit. Legen Oscar klarte imidlertid å gjøre seg selv syk nok til at han havnet på sykehus. Sara ble løslatt, og de to flyktet til Sverige. (67) Sara mistet imidlertid hele sin nærmeste familie: begge foreldre og fem søsken.

Avisen «Tidens Krav» var tidlig ute med å undersøke hva som hadde skjedd med jødene fra Kristiansund. Rett etter frigjøringen fikk man vite mer om dødsleirene i det tyskokkuperte området, men enkeltpersoners skjebner var ukjent. Avisen skrev i juni 1945 hva de da visste om skjebnen til kristiansundsjødene:

«Etter det en har hørt om de grusomme massemyrderiene av jøder, må en dessverre frykte at de fleste norske også er strøket med, men en vil gjerne leve i håpet lengst mulig. […] Imidlertid kan sekretær Kristian Olsen gi oss noen opplysninger. Han møtte en av de fem jødestudentene fra Trondheim i Sverige og denne kunne fortelle at kjøpmann Borøchstein, som drev Dressmagasinet Central, døde av overanstrengelse i Ausswitz i Polen. Han hadde også vært sammen med Hermand Fischer, som en dag ble påkjørt av bil og bragt til sykehus. Fra disse sykehusene pleide ikke jødene å vende tilbake, fortalte studenten. » (68)

Det virker som om det var umulig å gjenoppbygge et jødisk samfunn i Kristiansund. Ingen kom tilbake fra leirene. Navet i det religiøse livet – ekteparet Hirsch – var drept. Familiene var enten fullstendig utslettet, som familien til Abraham Borøchstein, eller desimert. Slik ødela Holocaust det jødiske samfunnet i Kristiansund.

Det er dessverre ikke mulig å ende historien om jødene fra Kristiansund på noen positiv måte. Byen er ett av flere eksempler på at et folkemord ikke bare utsletter personene som drepes. Holocaust angrep en kultur, en historie, et spesifikt levesett, noe vi ser spesielt godt i tilfeller som Kristiansund: de 40-50 personene som bodde her utgjorde et lite samfunn det ikke var mulig å gjenoppbygge, fordi menneskene ikke kom tilbake.

De er likevel ikke glemt: Kristiansunds befolkning husker dem som klassekamerater og naboer. En egen bok om jødene fra Kristiansund kom ut i 2000, skrevet av Ove Borøchstein. I dag viderefører Jødisk museum Trondheim kunnskapen gjennom bl.a. nettressursen Jødiske fotspor i nord. Alle de 18 som ikke kom tilbake til Kristiansund, har fått sin snublestein i byen. De ligger der, og lar oss ikke glemme

1 Mendelsohn, Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, bind 1 (Oslo: Universitetsforlaget, 1969), 12-13.

2 Kong Christian Vs norske lov, Tredie Bog, Cap. 22, s. 159. https://www.hf.uio.no/iakh/tjenester/kunnskap/samlinger/tingbok/kilder/chr5web/chr5_03_22.html

3 Enkeltpersoner fikk pass til å reise og i noen tilfeller oppholde seg i Norge, men dette tilhørte unntakene. Se Mendelsohn, Jødenes historie i Norge, 14-23.

4 Eriksen, Harket og Lorenz, Jødehat: Antisemittismens historie fra antikken til i dag (Oslo: Damm, 2005), 231.

5 Ibid.

6 Ibid., 272.

7 Reitan, Jødene fra Trondheim (Trondheim: Tapir akademisk forlag, 2005), 18.

8 Eriksen, Harket og Lorenz, Jødehat, 273.

9 Ibid., 269.

10 Store norske leksikon, s.v. «pogrom,» av Jens Petter Nielsen. 10.10.2019. https://snl.no/ pogrom

11 Reitan, Jødene fra Trondheim, 62.

12 Ibid., 24-25.

13 Ibid., 40-41.

14 Johansen, Oss selv nærmest: Norge og jødene 1914-1943 (Oslo: Gyldendal, 1984), 50-62.

15 Lørdag 7. september 1918 holdt åtte jødisk-eide forretninger i Kristiansund stengt i forbindelse med Rosh Hashana, den jødiske nyttårsfeiringen. Tidens krav, 6.9.1918.

16 Norsk Kundgjørelsestidende, 21.12.1916.

17 Ibid., 22.2.1918.

18 Handelsregistre for Kongeriket Norge (Oslo, 1919), kolonne 2549.

19 Borøchstein, J: Historien om kristiansundsjødene (Kristiansund: Ibs forlag, 2000), 22.

20 Norsk Kundgjørelsestidende, 2.11.1914.

21 Tidens krav, 15.7.1922.

22 Hermann tok over Beklædningsmagasinet FIX i 1914, mens Martin overtok Standardmagasinet i 1918. Se henholdsvis Norsk Kundgjørelsestidende, 26.2.1914 og 6.2.1918.

23 Mendelsohn, Jødenes historie i Norge, bind 1, 380.

24 Fillip Hirsch drev “Hirsch skolager” fra 1923. I 1933 startet Jacob og sønnen “Rolf Hirsch varehus”. Rolf hadde tidligere drevet «A/S Godtkjøbsutsalget», som ble startet i 1925. (Norsk Kundgjørelsestidende, 14.9.1925). Esther drev fra 1930 en butikk kalt «Tricotagehuset» (Adresseavisen, 27.12.1930). Faren, Jacob Hirsch, hadde dessuten hatt en forretning kalt «A/S Hirsch varehus» (Norsk Kundgjørelsestidende, 11.11.1933).

25 Norsk Kundgjørelsestidende, 18.11.1929.

26 Borøchstein, J, 18.

27 Tidens krav, 13.11.1914.

28 Bjerke, Norges tandlæger (Oslo: A. M. Manches forlag, 1929), 65. Romsdals amtstidende, 11.4.1910.

29 Tidens krav, 3.11.1915. Tidens krav, 10.5.1915.

30 Ibid., 26.4.1915.

31 Borøchstein, J, 23.

32 Ibid., 68.

33 Hatikwoh, februar 1932.

34 Borøchstein, J, 66-67.

35 Johansen, Oss selv nærmest, 70.

36 Ibid., 69.

37 Borøchstein, J, 67.

38 Tidens krav, 7.11.1917.

39 Borøchstein, J, 75-79.

40 Arbeiderbladet, 16.6.1927. Borøchstein, J, 91.

41 Borøchstein, J, 51.

42 Romsdals amtstidende, 14.12.1914.

43 I vedtektene til Det mosaiske trossamfunn i Trondheim var det fastslått at personer gift med ikke-jøder, ikke kunne være medlem av menigheten. Dette var gjenstand for diskusjon ved endring av vedtektene i 1925. Bestemmelsen ble imidlertid ikke opphevet før i 1967. Mendelsohn, Jødenes historie i Norge, bind 1, 528.

44 Borøchstein, J, 64-65, 69.

45 Se f.eks. oppslag om Krystallnatten i avisen Tromsø, 11.11.1938.

46 Bruland, Holocaust i Norge: Registrering, deportasjon, tilintetgjørelse (Oslo: Dreyer, 2017), 30.

47 Borøchstein, J, 117.

48 Mendelsohn, Jødenes historie i Norge, bind 2, 18.

49 Ifølge Ove Borøchstein ble Josef arrestert fordi han var statsløs. Før operasjon Barbarossa ble nord-norske og statsløse jøder arrestert (Borøchstein, J, 122). Det kan henge sammen med det nazistiske verdensbildet: jøder ble ansett for å stå bak kommunismen, og “ble slått i hartkorn med sabotører, kommunister og spredere av tysk-fiendtlig propaganda” (Bruland, Holocaust i Norge, 98). De var dermed mistenkt for å være spioner for Sovjetunionen. For å hindre at de skulle avsløre nazistenes planlagte angrep på Sovjetunionen, ble statsløse jøder, og jøder i nærheten av den norsk-russiske grensen, arrestert rett før invasjonen.

50 Borøchstein, J, 134.

51 Ulstein, Jødar på flukt (Oslo: Det norske samlaget, 1995), 160.

52 Ottosen et al., Nordmenn i fangenskap: 1940-1945 (Oslo: Universitetsforlaget, 1995), 136, 202.

53 Borøchstein, J, 139.

54 Ibid., 141.

55 NOU 1997:22, 21.

56 Borøchstein, J, 155.

57 Bruland, Holocaust i Norge, 314.

58 Ottosen et al., Nordmenn i fangenskap, 292.

59 Borøchstein, J, 159.

60 Ibid., 115.

61 En notis i Aftenposten, 12.5.1943 skulle minne den norske befolkningen om straffene flukt og fluktforsøk medførte (lovene ble innsatt i 1942): Dødsstraff (i noen tilfeller tukthus eller fengsel), tap av statsborgerskap, beslagleggelse av eiendom, og at familie og venner ble tatt som gissel.

62 Borøchstein, J, 185-186.

63 Riksarkivet, Statspolitiet - Hovedkontoret / Osloavdelingen, Journaler og registre/ Fangeprotokoller for Bredtveit fengsel/ L0014: Mottagelsesprotokoll, 1941-1944, s. 137.

64 Ottosen et al., Nordmenn i fangenskap, 136-137.

65 Ibid., 137.

66 Borøchstein, J, 216-17.

67 Komissar, Nådetid: Norske jøder på flukt 1942 (Oslo: Aschehoug & Co, 1992), 54-59.

68 Tidens krav, 14.6.1945.

Adresseavisen, 27.12.1930.

Aftenposten, 12.5.1943.

Arbeiderbladet, 16.6.1927.

Bjerke, Nils. Norges tandlæger. Oslo: A. M. Manches forlag, 1929.

Borøchstein, Ove. J: Historien om kristiansundsjødene. Kristiansund: Ibs forlag, 2000.

Bruland, Bjarte. Holocaust i Norge: Registrering, deportasjon, tilintetgjørelse. Dreyer: Oslo, 2017.

Eriksen, Trond Berg, Håkon Harket og Einhart Lorenz. Jødehat: Antisemittismens historie fra antikken til i dag. Oslo: N. W. Damm & Søn, 2005.

Handelsregistre for Kongeriket Norge. Oslo, 1919.

Hatikwoh. Februar 1932.

Johansen, Per Ole. Oss selv nærmest: Norge og jødene 1914-1943. Oslo: Gyldendal, 1984.

Komissar, Vera. Nådetid: Norske jøder på flukt 1942. Oslo: Aschehoug, 1992.

Mendelsohn, Oskar. Jødenes historie i Norge gjennom 300 år. Bind 1 og 2. Oslo, Bergen, Tromsø: Universitetsforlaget, 1969.

Norsk Kundgjørelsestidende, 26.2.1914, 2.11.1914, 21.12.1916, 6.2.1918, 22.2.1918, 14.9.1925, 18.11.1929 og 11.11.1933.

NOU1997:22. Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig. Oslo: Justisog politidepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-199722/id141043/

Ottosen, Kristian et al. Nordmenn i fangenskap 1940-1945. Oslo: Universitetsforlaget, 1995.

Reitan, Jon. Jødene fra Trondheim. Trondheim: Tapir, 2005.

Riksarkivet, Statspolitiet – Hovedkontoret, Osloavdelingen, Journaler og registre, Fangeprotokoller for Bredtveit fengsel, L0014: Mottagelsesprotokoll, 1941-1944.

Romsdals amtstidende, 11.4.1910 og 14.12.1914.

Tidens Krav, 13.11.1914, 26.4.1915, 10.5.1915, 3.11.1915, 7.11.1917, 6.9.1918, 15.7.1922 og 14.6.1945. Tromsø, 11.11.1938

Ulstein, Ragnar. Jødar på flukt. Oslo: Det norske samlaget, 1995.