Tingenes Tale - Hans Nissen og hans samtid gjennom et servise.

I

1700-tallet var en periode der verden ble mer integrert i et globalt handelsnettverk. Dette oppsto gjennom kolonialisering, teknologiske nyvinninger til sjøs og økt statlig interesse for handelsvirksomhet. Denne utstrakte handelskapitalistiske virksomheten bidro til å styrke nasjonene og imperiene deres sin velstand, Danmark-Norge var intet unntak til denne trenden. Utover 1700-tallet vokste det Dansk-Norske imperiet i utstrekning, med kolonier både i Karibia, Trankebar (Tharangambadi) på sørkysten av India og flere fort på "Gullkysten" i dagens Ghana. Handelsvarer fra tidligere ukjente deler av verden begynte å ankomme havnen i København, og flere av dem ankom også havnen i Trondheim.

Når varer ankom havna i Trondheim, måtte det slik som i dag nøye inspiseres av tollinspektører og noteres ned. Herfra finner vi varelista som en nyttig kilde. Hvis vi tar en titt på varelista for innkommende varer fra utlandet i 1774, finner vi mye forskjellig rart. Alt fra gjenkjennelige varer som agurk og duk, til mer eksotiske krydder slik som kanel, safran, muskat og kardemomme. Dyre og tidligere utilgjengelige varer som kunne kjøpes i Trondheim var først og fremst ment for det øvre borgerskapet, men denne perioden er også preget av at «vanlige» norske hushold blir mer kjent med det internasjonale markedet, både som forbrukere og produsenter. For den øvre sosiale standen gikk det sport i å kunne meske seg i rikdom og vise denne rikdommen gjennom å bygge store trehus, avholde dekadente selskap og importere dyre varer fra utlandet. En vare ble særlig et symbol på denne nye typen konsumerisme, nemlig kinesisk porselen.

I Olav Tryggvasons gate 44, i et rødt trehus ved Ravnkloa bodde kjøpmannen Hans Nissen (1724-1807) og hans kone Maren (1724-1787). Der drev de både med krambod, eiendomshandel og pantelåner-virksomhet. Fra 1750 da Hans giftet seg og ble innvilget handelsborgerskap drev han med handel fra dette huset, som hans far Niels Hansen Nissen kjøpte til ham. De første årene drev Hans og fruen handel med billige dagligvarer slik som tøy, brennevin og syltede matvarer. Utover 1770-tallet begynner Nissens avisreklamer å få et mer internasjonalt og eksotisk preg over seg. I 1772 kan man i forskjellige annonser lese at hos Hans Nissens krambod kan man få kjøpt: «Spansk peber», «Brunt strøe-sukker» og «beste Mecca og Martinique coffe». Sukkeret som Hans Nissen reklamerte for kan ha vært fra den Dansk-Norske kolonien St.Croix i Karibia, og slik som på St.Croix var den franske kolonien Martinique sine plantasjer basert rundt slaveri. Her kan vi bemerke at handelen som strak seg innom Trondheim, var i stor grad delaktig i fullbyrdelsen av trekanthandelen, som utgjorde den atlantiske slavehandelen på 1700 og 1800-tallet.

For å kunne nyte denne nye varen fra Martinique og den grønne teen fra Kina, trengte man verdens mest ettertraktede porselen til å servere det i. Denne handelen fra Kina av både servise og drikkevaren var også praktisk beleilig. Fordi te er lett, kunne man laste båtene fulle og porselenet kunne brukes som ballast. At Hans Nissen var opptatt av kinesisk porselen, kan virke litt rart. Gjennom kildene får man ofte inntrykk av at Nissen var en veldig nøktern mann. Ulikt andre kjøpmenn som kjøpte seg titler så de kunne stige i datidens rangstige, så skal Nissen ha foraktet en slik "sløsing" av penger. Hans egen bror Martinius Lind Nissen (1744-1795) som grunnla Adresseavisen i 1767, kjøpte seg tittelen som justisråd og gikk for å være en fremtredende person i byens sosiale liv og leven, i rake motsetning til hans bror Hans. Grunnen til at dette er viktig å legge til grunn, ligger i spørsmålet om hvorfor da Hans Nissen - som kan bli anklagd for å ha vært gnien - eide en samling av 11 kopper, 10 skåler, og fat med kinesisk porselen. Kanskje var det hans kones ønske å ha et slikt pent servise, eller kanskje det var ment for salg? Sannsynligvis ligger svaret på spørsmålet i hvor dyrt kinesisk porselen egentlig var.

I lang tid var hemmeligheten om hvordan å perfeksjonere keramikken slik man gjorde i Kina bevoktet og ukjent for europeere. Det lå trossalt potensial for enorm profit om man kunne gjenskape porselenet, istedenfor å reise lange avstander for få tak i det. På starten av 1700-tallet ble dette avslørt av den tyske kjemikeren Johann Böttger (1682-1719), og europeisk «hjemmelagd» produksjon tiltok utover århundre når andre land også fant ut den store hemmeligheten.

Det porselenet vi finner hos Hans Nissen er ikke det klassiske eksemplet på ettertraktet, eksklusiv og dyr kinesisk porselen. Fra havnebyen Kanton var denne varen ment å mette en enorm etterspørsel, ment for flere og flere personer enn tidligere. Som resultat av etterspørselen ble kvaliteten på det kinesiske porselenet fra Kanton dårligere, slik som Kari Trelste bemerker:

Mesteparten av porselenet som ble fraktet til København, var billig kinesisk eksportporselen med standardiserte dekorasjoner som var spesialprodusert for det europeiske markedet. Tusenvis av tallerkener, kopper, skåler, kanner og annet tilbehør, ofte dekorert i blått og hvitt, ble fraktet til København for så å bli spredt til lokale kramboder i Danmark og Norge.

I Hans Nissens hus ved Ravnkloa endte altså dette porselenet opp. Om det var for salg eller for privat bruk, vet vi ikke sikkert. Kanskje ble det kjøpt som en antikvarisk skatt senere på 1800-tallet, da nye mennesker bodde i det lille trehuset ved fjorden. Dette er spørsmål som vi nok ikke kommer til å få svar på, men en ting er sikkert i alle fall, og det er at det kinesiske porselenet vi nå har nærmere 300 år senere i vår besittelse forteller en spennende historie om et voksende forbrukersamfunn preget av kjøpmenn som Hans Nissen og byen Trondheim som inntok en global fremtoning.