Arven etter seterbruk i Gausdal Vestfjell

Gausdal Vestfjell, eller Vestfjellet som det kalles lokalt, har vært viktig for folk gjennom lange tider. Et stort antall kulturspor er datert tusener av år tilbake. Gjennom de siste hundreårene har Vestfjellet vært mest viktig for setring, husdyrbeite, høsting av vinterfôr, trevirke, tjære, fangst, jakt og fiske. Det siste hundreåret er fjellområdet også sterkt preget gjennom produksjon av elektrisk kraft (Bye 1997). Gausdal Vestfjell er en statsallmenning hvor Statskog er forvalter av eiendomsretten, Gausdal allmenningsstyre forvalter bruksrettene til trevirke og Gausdal fjellstyre forvalter bruksrettene til seterbruk og beite i tillegg til jakt og fiske. Statsallmenningen utgjør ca. 590 000 mål og ligger i sin helhet i Gausdal kommune.

Siden utvidelsen av tidligere Ormtjernkampen nasjonalpark i 2011, ligger nå omlag halvparten av nye Langsua nasjonalpark med omkringliggende verneområder innenfor Gausdal Statsallmenning. I verneområdene blir verneforskriftene håndhevet av Langsua nasjonalparkstyre og Statsforvalteren i Innlandet. Innenfor grensene til nasjonalparken ligger cirka 40 små bygninger i form av fiskebuer, steinbuer, gjeterbuer, DNT-hytter, setre og enkelte private hytter. Det finnes også et fåtall tufter etter tidligere setre. Den store majoriteten av setre ble lokalisert i lavere deler av fjellet hvor atkomst var enklere og beitene rikere. De fleste setre ligger utenfor nasjonalparkens grenser i dag.

Det er registrert 120 setre innenfor Gausdal statsallmenning, og disse innebefatter gamle så vel som ny-etablerte. I 2022 ble kumjølk levert fra seks enkeltsetre og tre fellessetre. I tillegg ble det på ei enkeltseter drevet lokal foredling av geitmjølk. Antallet aktive setre i Vestfjellet har sunket jevnt. Tjue år tidligere var antall aktive setre med mjølkelevering 19 enkeltsetre og to fellessetre (Gausdal fjellstyre 2023). Fortsatt er Vestfjellet godt bevart med vidstrakte beitemarker og setergrender. Her finnes om lag 24 bevarte setergrender som fortsatt innehar mange av de gamle seterbygningene (Bye 1997). Det samme kan sies om beitemulighetene. Det ble sluppet 40 geiter, 839 storfe og 3711 sauer innenfor fire hamninger i 2022 (Gausdal fjellstyre 2023). I tillegg kommer beitende små- og storfe utenfor hamningene. Gausdal kommune var i 2022 den tredje største i landet med flest storfe (4204) på utmarksbeite (Statistisk sentralbyrå 2023).

Hytter har bare i begrenset grad sluppet inn i Vestfjellet. Forfatter og tidligere skogbrukssjef Jarle Bye har skrevet om «Hyttedrømmen» i Vestfjellet (Bye 1997);

Dersom alle hadde fått oppfylt ønskene sine om hyttetomter opp gjennom åra – ja så ville Vestfjellet ha vært overstrødd med hytter. Noen slapp gjennom nålauget, men de fleste fikk nei.

I dag ligger Vestfjellet som et «stille» fjell sammenlignet med mange nærliggende fjellområder med store hytte-konsentrasjoner, alpinanlegg, leilighetsbygg, hoteller og veger. Utover et hyttefelt med cirka 200 hytter på Værskei er hyttene fåtallige i Vestfjellet. En viktig årsak er en restriktiv holdning fra de bruksberettigede fordi hyttebygging ble ansett som skadelig for bruksrettene knyttet til beite, setring og tømmer. Bruksrettene i allmenningen tilhører bønder i Gausdal, og dette har i lang tid representert en tilgang til store ressurser fra fjellet. Mangeårig leder av Gausdal Historielag Marthe Stine Fyksen har skrevet om fjellet (Fyksen 1989);

Mye av eksistensgrunnlaget for folket i Gausdal, ble hentet ned fra fjellet. Her var det store naturresurser som tømmer, ved, mose og store fjellvidder med godt beite til ku og hest, sau og geit.

En statsallmenning med rettigheter fordelt på mange kan medvirke til at de bruksberettigede hegner om fjellet til sine bruksretter. I Gausdal har derfor hyttebygging blitt avvist i de fleste tilfeller. Statsallmenningen skiller seg fra privateide eiendommer hvor noen få lettere kan enes om utbygging.

Det som i størst grad førte til et omskifte i seterbruket var utbyggingen av meierier. Først kom en rekke setermeierier, men de endret i liten grad den tradisjonelle seterdrifta. Det var først etableringen av meierier nede i bygdene som førte til nedlegging og omlegging av seterbruket. Sammen med opprustning av veg, muliggjorde dette at mjølka kunne bli kjørt fra setra til meieriet i bygda med bil. Meieriene ga mer enhetlige produkter, høyere priser og bøndene sparte inn tid og arbeidsfolk. For mange betydde dette slutten på den gamle driftsformen med egen foredling. Setrer med bilveg pakket bort separator, smørkinne og ystepanne. Setrer uten veg fortsatte enda ei tid. Mange sluttet etter hvert helt med setringa og holdt mjølkekyrne på enger og beitemark i bygda. Kunstgjødsla kom og muliggjorde større avkastning av beitemark i nærheten av garden. Geita forsvant de fleste steder. Et stort antall setre ble lagt ned i ti-årene etter andre verdenskrig (Reinton 1976, Statistisk sentralbyrå 2021). Myndighetene ønsket et nytt og mer moderne landbruk. Her passet den gamle seterdrifta dårlig inn. Dette var en utvikling som skjedde over hele landet (Reinton 1961, Almås 2002).

Den siste seterbrukeren var Ragnfrid Toft (1924-2009). Hun var den virkelige «kjerringa mot strømmen». Med god hjelp fra søstre og andre, slapp Ragnfrid aldri taket i tradisjonen. Aldri kjørte derfor mjølkebilen innover Toftsetervegen, som først ble bygd ferdig omkring 1943/44. Mjølka fra 18-20 kyr og nærmere 40 geiter, ble ystet på tradisjonelt vis. Myse ble kokt inn med iblanding av geitmjølk og fløte, slik det var vanlig i Gudbrandsdalen helt siden Anne Hov i Sør-Fron endret litt på tradisjonen tidlig på 1860-tallet. Kvitosten fulgte enda eldre tradisjoner.

Dyra beitet vidt omkring og kjennskap til de frodigste bjørkelier ble brakt fra den ene ku-generasjonen til den neste. Det samme med geitene. Forfatter og tradisjonsbærer Jon Bojer Godal uttrykte seg slik da han var innom Toftsetra i 2000; «Eg meiner ho må vere den siste i landet». Ragnfrid var den gang 76 år.

Ut fra mange skildringer fra Toftsetra er det ingen tvil om et strevsomt og hardt arbeid hver dag de tre seter-månedene varte. Journalisten Reidun Kvaale deltok i arbeidet på setra gjennom fem døgn i 1976, og skrev deretter en reportasje i A-magasinet samme år om Ragnfrid. Kvaale fant at den normale arbeidsdagen til Ragnfrid bestod av 20 timer med et uttal fysisk krevende arbeidsoppgaver, med bare korte hvilestunder innimellom. Mjølkinga tok to til tre timer både morgen og kveld med mange tunge løft, siling, separering og vasking. Ystinga tok hele dagen. Så kunne det skje hendelser som også tok hele natta slik som at kyr og geiter på vidvanke måtte leites opp, dyr måtte reddes opp fra dype myrhull, kyr fra andre besetninger måtte jages vekk og det var smerter på kropp fra stanging og spark (Kvaale 1976).

Fra Nordre Toft i Follebu gikk Ragnfrid ved St. Hans-tider til fots med buskapen den over 40 kilometer lange vegen til setra. Det samme gjentok seg tilbake omkring 20. september. Ragnfrid gikk slik med buskapen i mer enn 50 år. Det var først omkring 1990 at dette ble avløst med «tvungen» biltransport etter at lensmannen i Gausdal fant buferden trafikkfarlig. Geitene ble mjølka for hand mens bensinaggregat og mjølkemaskin ble tatt i bruk for kyrne i 1968. Rauosten ble rørt kald for hand helt fram til 1990-tallet da en maskin overtok arbeidet. Ragnfrid holdt fast i det enkle fra tidligere generasjoner og uttalte til journalisten Kari Bay Haugen i NRK om mangel på maskinelle hjelpemidler; «jeg savner det ikke» (NRK Arkiv 1980).

En opplevelse av frihet i fjellet sammen med dyra, var en verdi som Ragnfrid satte høyt. Som hun flere ganger sa det selv (Forseth 2011);

Fjellet, Toftsetra og dyra, det er nok for meg. Det er heile livet for meg å ligge på sætra. Hundre dager i året lever eg skikkeleg.

Fjellet var hennes verden. Hun kjente blomstene bedre enn de fleste. Hun visste om de beste beitene for dyrene. Hun ble selv en del av fjellet sammen med dyrene sine. Her levde de sine frie, men også krevende liv. År etter år. Menneske og natur vevd sammen med de fineste tynne tråder slik kunstneren og forfatteren Einar Sigstad formidlet Ragnfrid og buskapen i sin bok om Gausdal Vestfjell (Sigstad 1978).

I løpet av hennes 65 år på setra skjedde en stor omveltning i fjellet. Setringa med mjølkeforedling opphørte så godt som, og hun stod igjen som en ensom klippe fra en svunnen tid. Mange av de som besøkte Ragnfrid kunne selv ha minner fra et seterliv i egen barndom og oppvekst. For disse ga møtet med Toftsetra ro og fred blandet med gode minner. Med årene ble folk med slike referanser færre. For flere ble derimot hyttelivet den dominerende referansen til fjellet. I tidligere seterområder, slik som Sjusjøen, Skei og Beitostølen, «druknet» de gamle setrene i tusener av velutrustede hytter, hoteller, butikker og alpinanlegg. For de som fant vegen til Toftsetra fra disse hyttebyene fornemmet kanskje at tiden hadde stått stille idet de kikket inn i setereldhuset. Noen forstod ikke helt hva de så og måtte spørre og grave. Men slike spørsmål ble sjelden besvart. Noen trodde kanskje budeia på Toftsetra var «ansatt» av et museum til å formidle gamle dagers seterbruk til turister. Men slik var det definitivt ikke.

Stolthet over å holde fast i seterdrifta, med stor buskap og ysting og kinning av all mjølk, må ha vært en verdi hun satte høyt. Dette vises tydelig i et NRK-opptak fra setra i 1980. En stolthet over å videreføre en tradisjon bygd på lærdom fra folket hennes lenger enn langt tilbake. Sist, men ikke minst, på setra omgikk hun flere mennesker enn på garden i Follebu. På et spørsmål om hun ikke heller ville dra til Kanariøyene på ferie var svaret gitt på forhånd. For hva skulle Ragnfrid finne meningsfylt å gjøre på ei sandstrand eller i hotellets badebasseng? For alle som kjente Ragnfrid var dette en umulig tanke. Ragnfrid valgte å holde tradisjonen levende så lenge helsa maktet. Hun stod imot samfunnsutviklingen og fikk uavhengighet, fred og frihet tilbake. Samfunnsutviklingen som hadde brakt med seg ferie og fritid fylte ingen behov.

Ragnfrid var med sin bestemor Berthe på setra fra hun bare var tre år gammel. I 1938 var Ragnfrid 14 år, og fra det året tok hun over seterstellet sammen med en eldre søster. For Ragnfrid skulle det bli 65 sammenhengende år på setra. Etter at broren Ellef meldte inn dyra etter tilbakekomsten fra setra i september 2005, gikk det bare drøye tre år før Ragnfrid gikk bort. Og med henne sluttet en tradisjon båret fram av generasjonene gjennom minst 320 år.

Til tross for en lang tids tilbakegang for seterbruket her til lands finnes de som velger å bli helt nye utøvere av tradisjonell seterdrift med egen mjølkeforedling. - Hvilke verdier ligger til grunn for slike valg? - Er verdiene i seterdrifta så betydningsfulle at den simpelthen ikke kan dø ut? Innover setervegen til setergrendene Bentsetra og Blæstern ligger Ulsrudsetra hvor seterdrifta våknet til nytt liv i 2022. Det hadde gått 50 år siden sist geiter ble mjølket og 100 år siden separatoren skilte skummamjølk og fløte. Flora Nine Tangelder og Eric Visser, opprinnelig fra Nederland, kom til Ulsrudsetra med egen geiteflokk. Gausdal historielag som eier av setra ønsket de hjertelig velkommen som nye seterbrukere. Ystekunnskap lærte de blant annet av ysteteknolog og bonde Pascal Marie-Pierre Cécile Baudonnel i Aurland i Sogn. Pascal hadde selv reist rundt i Norge og samlet kunnskap, og hun besøkte også Ragnfrid på Toftsetra. Her fikk Pascal innsyn i kunnskap om mjølkeforedling holdt i live gjennom generasjoner.

Her forteller Flora Nine om bakgrunnen for sine valg:

Det er kanskje regnværsdagene jeg liker best her. De gir et viktig avbrekk i de ellers lange, travle og intensive dagene hvor ildsjelen i meg jobber for fullt! På regnværsdager blir alt stille og en skal lytte, ta saktere skritt og tenke seg om.

Landskapet får mer dybde mellom tåkelagene, eller så er tåken så tett at det viktigste er her og nå. Og stillheten og ensomheten. Men det er den fine ensomheten. I dager med sol ser man langt over de vidstrakte fjellene og alle setrene som ligger spredt over området.

Det er noe veldig sterkt og dypt som ligger bak det vi gjør, det vi driver med og det vi lever ut. - Om du spør meg om å fortelle om hvorfor starte opp gårdsdrift og ysting av all mjølka? - Hvorfor bufører vi om sommeren til Ulsrudsetra der det snart er 100 år siden det ble kinnet smør og ystet ost, og 50 år siden det var melkegeiter og mjølka ble hentet av bil? Jeg har ikke helt svar på det spørsmålet, tror jeg.

Gjennom livet har mange tegn, mange møter, hendelser og opplevelser vist meg veien dit jeg skal gå. Det er her jeg skal være og det er dette jeg skal gjøre. Slik er det bare. En dag hørte jeg historien om ei budeie som het Ragnfrid Toft. Dette var før vi flyttet til Gausdal. Jeg hadde ingen kunnskap om at det var i Gausdal Vestfjell hun drev seter. Året etter at vi bosatte oss i Gausdal og startet opp gård og ysteri, fant jeg tilfeldigvis ut at det var her filmen om Ragnfrid ble laget. Det var nok meningen at jeg skulle puste liv i det som var på vei til å gå bort.

Geitene skal til fjells igjen. Det skal bli seterost, både kvit og raud. Det skal bli liv igjen og noen skal spise all gresset, alt lauvet og alle urter her oppe på fjellet. En dag i framtida forstår vi at det er her hører vi til! Det er herfra vi får maten, det er her på fjellet vi får den sunne og viktige maten som gir oss styrke og næring til en ny vinter som kommer.

Jeg stirrer utover Dokkfløyvannet, utfra et gammelt rutete vindu og stearinlyset speiler seg i ruta. Det er stille, bortsett fra noen gnister i peisen. Geitene har spist hele dagen og har kommet seg trygt og mette tilbake i fjøset. Nå har regnværet gjort slutt på trivselen ute. Det er natta. Jeg føler meg heldig, lykkelig og rik. Uendelig rik.

Det er det at vi skaper noe som bringer tradisjoner, seterhistorier og kunnskap videre til våre neste generasjoner. Underbudeie-jenta mi (3 år) spør meg hele vinteren lang om når vi skal til seters igjen. - Når blir det vår? - Når åpner veien opp til setra? - Når skal geitene til setra? Så kommer endelig DEN dagen. Vi tar med geitene til fjells, første mjølking og den første seterosten blir til. Så blir lille budeia strålende glad og alle geitesanger livner til mens vi bufører oss til seters. Guttungene blir også med på setra og tar med seg en venn eller flere! Alle elsker å være på setra!

Mamma-budeia blir overlykkelig av rikdom! Dette er meningen! Vi står i så sterk kontakt med naturen gjennom gårdsdrift, seterdrift og foredling. Alt blir og er så meningsfullt! Helt fra jeg hadde ei geit i barnehagen til at jeg en dag som 20-åring var geitebudeie i Sogn og Fjordane. Da padlet jeg på min fridag over til Undredal for å kjøpe min første osteform, løype og kultur. Deretter lagde jeg de første ostene i en kasserolle på stølen der jeg var budeie.

Denne ystekunnskapen skal leve videre i framtiden. Våre forfedre har jobbet beinhardt for å bygge opp gård og seter. Det er viktig å ta vare på dette.

Setergrenda Blæstern har navnet sitt fra en helt annen virksomhet, nemlig jernframstilling basert på trekull og myrmalm. Jernvinna var her omfattende innenfor tidsrommet for ca. 2000 år siden og fram til svartedauden. Forskere som har arbeidet med jernvinna har pekt på mange koblinger til setrene. Mange gamle setre er lokalisert i områder som også hadde omfattende produksjon av jern, og spesielt i eldre jernalder (Larsen 2009). Slik var det også i mange av de andre setergrendene i Gausdal Vestfjell. Trolig var setra et sted som ble brukt til utnyttelse av en stor bredde av ressurser i skog og fjell hvor også fangstvirksomhet kan bringe røttene til setra lenger enn langt tilbake. Mens jernvinna ebbet ut etter Svartedauden, så fortsatte seterbruket. Reinton (1961) mener at seterbruket er like gammelt som garden. Med andre ord er det svært lange tradisjoner som nye seterbrukere griper tak i.

Med sitt store bokverk "Sæterbruket i Noreg" har landbrukshistorikeren og forskeren Lars Reinton gitt denne definisjonen av hva seterbruket er (Reinton 1961);

Sæterbruk er det når ein gard (ein fast vinterbustad) har krøtera sine i sumarbeite på ein stad eit stykke frå garden der det er husvære og fast personale, så ein kan nytte ut større vidder til beite, som regel òg til slått og onnor fórsanking, så ein kan spara på heimemarkene og nå i betre beite, føde fleire krøter over vinteren og skaffe forråd til levemåten på den faste bustaden (garden).

På Kittilbu, den første setergrenda i Vestfjellet innenfor Værskei, ble kubøling etter kubøling drevet forbi både ved Jonsoktider på veg inn i fjellet, og tilbake omkring 20. september. Seterfolkene hadde ofte hvile og kafferast på Kittilbu. Mange hadde en lang seterveg og kalver, kviger og griser var gjerne med i følget. Dyra trengte tid for å spise og hvile undervegs. Hestefølger ble også drevet forbi. For Børkhågåsetra var kaffesalg til seterfolket trolig den aller første starten på vegen til noe mer. Smått om senn endret drifta seg til ren turisme. Denne setra lå kloss inntil hovedvegen og var derfor godt egnet for de som ferdes forbi. (Fyksen 1997, Bye 1997).

Turistdrifta på Børkhågåsetra tok til for alvor etter at seterbrukerne overdro garden til neste generasjon i 1924. Som kårfolk beholdt Olaus Bjerkhage (1857-1944) og Oline f. Goplen (1870-1963) setra og utviklet for alvor seterturisme som ny driftsform. De hadde med seg tre-fire føderådskyr, og de leide også med seg enda noen kyr slik at det var ble mjølk nok til matlaging og drikke. Med turismen ble arbeidsdagen på Børkhågåsetra etter hvert ganske annerledes enn andre setre uten turister. Etter mjølking og fjøsstell, var det tid for rydding og vasking av rom før servering av mat og til slutt oppvask. Alt vann som trengtes måtte hentes fra Kittilbubekken. Mye vann gikk til oppvask, klesvask, matlaging og vann på rommene. I 1922 ble det lagt inn telefon på setra, og det lettet driften. Stolper fikk de fra Staten, men resten måtte de bekoste selv. Bil ble kjøpt allerede i 1920-åra og turister kunne hentes i bygda. Flere hus ble bygd og setra fikk navnet Bjerkhages Seterhotell. Her fantes om lag 30 sengeplasser. Under år med gode føreforhold ble turistdrifta holdt åpen i påsken. Påsketuristene ble hentet på Forsethsetra med hest. Andreas Grimstad, som bodde fast på Kittilbu i mange år, kjørte mange turister. Hesten måtte som regel ha truger på beina for å komme seg fram. I påsken kom turistene for å gå på ski (Fyksen 1997, Bye 1997).

Påsketrafikken var noe nytt. I det gamle bygdesamfunnet var det liten aktivitet i fjellet etter at fjellforet var kjørt ned til bygda og setrene hadde fått nye vedforsyninger. Fjellet var i stor grad overlatt til seg selv i vinterhalvåret. Dette skulle endre seg i betydelig grad utover på 1900-tallet.

Mange av turistene kom fra Oslo. Ei Oslo-dame sendte brev med bestilling av losji med ønske om at rommet var uten gjennomgang. Hun ønsket også å få plass med mjølkebilen (Fyksen 1997). Andre turister var atskillig mer kravstore slik som jegere fra utlandet som både var grever og baroner. Historier forteller om at alle fikk den beste forpleiningen.

Da Olaus og Oline sluttet i 1940 tok døtrene Ingeborg og Ragnhild over. Etter dem overtok Ingeborg og Asmund Simensen drifta. De var fastboende i setergrenda i mange år, og vinteren 1974-75 var den siste vinteren med fast bosetning der. Først på 1990-tallet ble drifta lagt ned (Bye 1997). Bygningene på Børkhågåsetra ble etter hvert fraskilt seterløkka, og brukes i dag som en privat hytte til fritidsformål.

Børkhågåsetra var bare ei av flere setre i Vestfjellet som utviklet seg til reiselivsbedrifter ved å servere og losjere turister utover på 1900-tallet. I Kittilbu setergrend ble det også på Brandslisetra (Brandslien seterhotell) utviklet tilsvarende. Dokklia og Liomsetra var også setre som tidlig begynte med å losjere turister, fiskere og jegere. Tjyruverket med fast bosetting tok også i mot turister. Den Norske Turistforening, som ble etablert i 1868, kjøpte senere Liomsetra og som fortsatt i dag tilbyr servering og losji til vandrende folk i fjellet. Lignende utvikling for setre er det mange eksempler på i de andre kommunene rundt Langsua nasjonalpark og i de fleste andre fjelltrakter i landet hvor seterbruket har hatt tradisjoner.

Men Børkhågåsetra utviklet seg aldri til å møte nymotens krav. I nærliggende fjellområder skjedde en helt annen utvikling.

I Gausdal Nordfjell, ved Skeidsetrene nedunder Skeikampen, ble de første planer for et høyfjellssanatorium lagt tidlig på 1870-tallet. Erfaringer fra allerede etablerte tuberkulosesanatorier i Alpene fikk norske leger og investorer til å mene at høyfjellsluften her til lands kunne være minst like bra;

"...et Ophold i et Høifjeldsklima, har allerede i længere Tid tiltrukket sig Opmærksomhed blandt Lægerne; Høifjeldstherapien eller Opholdet i høit beliggende Sanatorier har ikke alene i Brystsygdommenes Behandling faaet en stedse stigende Betydning; men ogsaa i de anæmiske, nervøse og dyspeptiske Tilstande har denne Behandling faaet mere og mere Indpas, hvorhos et Ophold i den rene, friske Fjeldluft har vist sig som et overmaade virksomt Rekreationsmiddel".

Legen Mathias Sigwart Greve, som tilbrakte fire somre som sanatorielege i Gausdal, skrev om hvordan fjellet skulle gjøres tilgjengelig for et større publikum;

"Hertil vilde dog fordres, at større og bedre Logihuse blev opført paa et nogenlunde tilgjengeligt Sted i tilstrækkelig Høide over Havet og forsynet med saavidt Comfort, at byvante Folk kunde trives og finde sig hjemme der".

Gausdal Sanatorium var ferdig bygd nedunder Skeikampen i 1876 og ble det første høyfjellshotell i Norge. Det lignet et Soria Moria slott. Sanatoriet ble bygd for å være åpent bare i sommerhalvåret. "Høifjeldssanatoriet i Gausdal" endret seg etter hvert til Gausdal Høyfjellshotell på 1930-tallet, også med vinterdrift (Blekastad 1976).

Lokalhistoriker Ivar B. Blekastad beskriver en utvikling hvor medlemmer i turistforeningen benyttet steinbuer og tømmerkoier på sine fotturer. Andre ville feriere sammen med familien og ønsket noe annet. For disse var det mer praktisk og behagelig å leie seg inn på ei seter eller en gård for en måned eller to. Med etableringen av høyfjellssanatorier, og senere høyfjellshoteller, ble komforten hevet betraktelig. For mange familier ble hotellene et populært feriested, spesielt for folk fra byene (Blekastad 1976). Høyfjellshotellene hadde sin storhetstid på 1950-og 1960-tallet. Så fulgte hytteboomen i fjellheimen hvor familier i stort omfang anskaffet seg hytter i fjellet, utelukkende til eget privat bruk.

Fjellet hadde alltid ligget stille for menneskelig aktivitet etter at setringa var over, ny ysteved var ordnet til neste år og vinterforet fra fjellet var nedkjørt til bygds så snart sledeføret tillot det. En og annen jeger tok seg likevel inn i vinterfjellet for fangst av ryper og annet vilt. Mange av høyfjellshotellene var bare sommeråpne, i likhet med setrene. Gradvis endret de seg til å ha vinteren som en stadig viktigere sesong. På denne måten ble vinterfjellet "åpnet" som noe helt nytt, og det tiltok i omfang i årene som fulgte.

I nærliggende fjellområder til Gausdal Vestfjell er en rekke setergrender og seterområder i dag helt nedbygd med store hytteansamlinger, hoteller og leilighetsbygg, alpinanlegg, butikker, parkeringsplasser, campingplasser og omfattende vegnett. Slike steder har i dag knapt noe tilbake som en forbindelse til det opprinnelige seterbruket som fantes der. Beitostølen, Skei og Sjusjøen er eksempler på seterområder som har gjennomgått en nærmest fullstendig transformasjon til fjell-landsbyer med stort urbant preg.

Til disse fjell-landsbyene utviklet det seg et fenomen med lange bilkøer på fredager og retur på søndager. Et fenomen med stor travelhet og rastløshet i seg, og for noen preget av status og utstyr. Kontakten og nærheten til selve fjell-naturen er oftest begrenset ved at hytta eller leilighetsbygget ligger i et bylignende landskap. Det tradisjonelle lavteknifiserte seterlivet og det moderne og luksuriøse hyttelivet har blitt to vidt forskjellige verdener med svært ulike verdioppfatninger i det å tilbringe tid i fjellet.

For de menneskene som søker å oppleve fjellnaturen på enkelt vis har Den Norske Turistforening og en rekke fjellstyrer bidratt til å videreføre både sin egen tradisjon og arven fra seterbrukerne. Rundt om i fjellheimen finnes fortsatt setre i privat eie med turisme for de som søker det enkle i møtet med fjellnaturen. Fortsatt serveres middag med fjellørret fra nærmeste vatn, og i fra ei oppredd seng i et enkelt værelse kan taksvaler og blåstrupe høres utenfor myggnettingen.

Seterkulturen i Norge er kandidat til å plasseres på UNESCOs liste over immateriell kulturarv. Her til lands har denne kulturen holdt seg levende og livskraftig lenger enn de fleste andre steder i verden. Mjølkeforedlinga bygger på kunnskap ervervet fra generasjon til generasjon gjennom århundrer. Lokale variasjoner og særpreg er sterkt gjeldende. For tradisjonsbærerne av seterdrifta i dag er de immaterielle verdiene motivasjonsskapende og meningsfulle. Seterkulturen hører utmarka til. Variasjoner og særpreg skyldes nettopp tilpasninger til et svært variert landskap med fjord, skog og fjell, fra vest til øst og fra sør til nord.

Det er et økende press på utmarka og svært ulike interesser gjør seg gjeldende. Vannkraftutbygging og hytteutbygging har mer enn noe annet omformet utmarka på irreversibelt vis gjennom de siste 100 år. Gamle og tradisjonsrike seterområder har forsvunnet med etablering av reguleringsmagasiner og hyttebyer. I dag er også nye former for irreversibel utbygging med store arealkrav i full fart inn i utmarka. Tradisjonsrike seterområder med bevarte beiter må trygges mot slik utbygging. Grunnlaget for aktiv setring forsvinner dersom beitemarker på irreversibelt vis omformes til noe helt annet. Dersom seterbruket fortsatt skal ha en framtid må ikke grunnlaget for den tapes av syne.

Det rettes en stor takk til Anne Rødum, Olaf Bjerkhage og Inger Toft Nissen for viktig informasjon om setrene. Det rettes også en stor takk til Trond Skjøtskift for utlån av bilder og Karianne Løvbrøtte for skanning av lysbilder. Til slutt rettes også en stor takk til Alastair Brown, Kristina Skåden og Ole Aastad Bråten for gjennomlesing og korrektur.

Almås, R. 2002. Norges landbrukshistorie. Bd. IV1920-2000. Frå bondesamfunn til bioenergi. Samlaget. 453 s.

Bjørlo, B. & Løvberget, A. I. 2021. Beitebruk og seterdrift. Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/jord-skog-jakt-og-fiskeri/artikler-og-publikasjoner/beitebruk-og-seterdrift

Blekastad, I. B. 1976. Gausdal : 100 år på fjellet : fra Gausdal sanatorium 1876 til Gausdal høifjellshotell 1976. AS Høifjeldssanatoriet i Gausdal.

Bye, J. 1998. Vide vidder i vest. Gausdal almenningsstyre

Flugstad, N. 1997. Vestfjellvegen/Liumsetervegen. Gausdalsminner Gausdal Historielag, s. 37-45

Forseth, I. 2011. Hundre dagar i året lever eg skikkeleg. Om Toftsetra og budeia Ragnfrid i Gausdal. Årbok for Gudbrandsdalen s. 114-124

Fyksen, M. S. 1989. Bygda og fjellet - Garden og setra. Gausdalsminner Gausdal Historielag, 2. 48-55

Fyksen, M. S. 1997. Kittilbu – et kvilested for fjellfolk og turister. Gausdalsminner Gausdal Historielag, s. 46-51

Fylkeskonservatoren, Oppland fylkeskommune 2000. Seterbruk i Oppland. Status og utfordringer. Rapport utarbeidet på oppdrag fra Riksantikvaren

Gausdal fjellstyre 2023. Årsberetning 2022. https://static1.squarespace.com/static/5a5dac89a9db09e471971ff3/t/63f75afb1b058e2951ba9d17/1677155071561/%C3%85rsberetning+Gausdal+Fjellstyre+2022.pdf

Kvåle, B. 1976. Seterjentens torsdag. A-magasinet nr. 23. Uketillegg til Aftenposten 14. august 1976 s. 4-8, 28

Landbruksdirektoratet 2023. Forslag til satsing for fortsatt seterdrift – Utredning til jordbruksoppgjøret 2023. Rapport nr. 16/2023. Landbruksdirektoratet

Larsen, J. H. 2009. Jernvinneundersøkelser. Faglig program bind 2. Varia 78. Kulturhistorisk Museum Fornminneseksjonen. Universitetet i Oslo

NRK Arkiv 1980. https://tv.nrk.no/serie/norge-rundt/1980/FREP43006280/avspiller

Reinton, L. 1955. Sæterbruket i Noreg. Bind I. Instituttet for sammenlignende kulturforskning. Serie B: Skrifter XLVIII. Oslo, H. Aschehoug & Co

Reinton, L. 1961. Sæterbruket i Noreg. Bind III. Instituttet for sammenlignende kulturforskning. Serie B: Skrifter XLVIII. Oslo, H. Aschehoug & Co

Reinton, L. 1976. Til seters. Norsk seterbruk og seterstell. Det Norske Samlaget

Sigstad, E. 1978. Våren og fjellet. Med skisseblokken i Gausdal Vestfjell

Statistisk sentralbyrå 2019 https://www.ssb.no/bygg-bolig-og-eiendom/faktaside/hytter-og-ferieboliger https://www.kommuneprofilen.no/profil/UtvalgteNaringer/Bench/jordbruk_husdyr_bench.aspx

Statistisk sentralbyrå 2023. Husdyr på utmarksbeite, etter region, statistikkvariabel og år https://www.ssb.no/statbank/table/12660/