Erik Helleløkken

«Av alle de bygdekunstnere som Gudbrandsdalen har fostret, har vel ingen fristet en tristere skjebne enn Erik Helleløkken fra Vågå», skrev Maihaugens grunnlegger Anders Sandvig i 1918. Videre skrev han om Helleløkken: «Det foreligger fra hans hånd en hel rekke fine små arbeider, som overtreffer alt hva jeg har funnet av lignende ting her i dalen både i originalitet og linjespill».

Sandvig tegner et godt bilde av en skjebne – livet og virket til Erik Helleløkken, treskjæreren fra Vågå. Han ble født inn i en gammel og særpreget bygdekunstnerfamilie i 1825. 23 år gammel ble han alvorlig syk, og etter hvert definert av sin samtid som gal, voldsom, ustyrlig og farlig. Helleløkken ble derfor lenket fast til veggen i kleven på hjemgården i Vågå og satt slik i 20 år. Senere ble han overført til Gaustad psykiatriske sykehus. De siste årene av sitt liv bodde han på Skjellerud gård på Lillehammer sammen med andre med ulike diagnoser. Her døde han i 1899.

Helleløkken etterlot seg en mengde små tregjenstander. Det var esker og eskelokk, knivskaft og ulike figurer – alt laget i en mørk periode av hans liv, innestengt og avskåret fra omverdenen. Tross sin tilværelse som begrenset muligheten for impulser utenfra, har flere av gjenstandene dekor i tråd med samtidens nasjonale og internasjonale strømninger. Samtidig utviser hans arbeide originalitet og kreativitet. Når man vet hvilke primitive verktøy han hadde å hjelpe seg med, er det imponerende å se hans sirlighet og nøyaktighet.

Collapse text