Det gikk fire tog om dagen, to hurtigtog og to godstog. Annes mann Gunnerius var banevokter og kunne nok hjelpe til innimellom, men det meste måtte hun gjøre sjøl. På Kvam stoppested betydde det mange, tunge løft, for derfra ble det sendt kassevis av gudbrandsdalsost. Ei kasse veide 67 kg og eneste hjelpemiddel var ei trillebår. Anne og mannen fikk tjue barn, hvorav flere døde som små. Da Kvam ble stasjon i 1908, flyttet de tilbake til hans hjemtrakter og ved Bergensbanen åpning i 1909 han ble baneformann ved Flå. Da hun ble enke i 1919 tok hun seg arbeid som renholdskvinne på Ål stasjon og vasket i tillegg funksjonærboligene der til hun gikk av med pensjon 65 år gammel. For sin innsats ved jernbanen fikk hun Kongens fortjenestemedalje i sølv.
“Kjærringstasjonene” var den alminnelige betegnelsen på stoppesteder der ekspeditøren var ei kvinne. Stasjonene var i utgangspunktet inndelt i sju klasser etter trafikkmengde, og avlønninga var deretter. Stasjonspersonalets forening, fagforeningen som organiserte de ansatte i innvendig tjeneste og som besto av et stort flertall menn, forsøkte å påvirke ansettelser ved små stasjoner med krav om “trafikkutdannet kontormann” om trafikkmengden økte. I 1927 sa ekspeditrisen ved Lesjaskog opp sin stilling og tjenestemannsutvalget for det innvendige stasjonspersonalet sendte følgende anmodning til distriktssjefen: “I den anledning tør man be om å få stillingen besatt med en trafikkutdannet kontormann. Da en rekke telegrafister gjør utvendig tjeneste lange tider av året var det ønskelig om en sådan blev ansatt. Trafikken ved Lesjaskog er ganske stor og vilde det av den grund være i jernbanens interesse å få stillingen besatt med en trafikkmann”. Distriktssjefen var ikke enig, det ble ansatt ei ny ekspeditrise, det var nemlig billigere.