Toralv Maurstad, født 24. november 1926, fødested Bærum, Akershus. Skuespiller, instruktør og teatersjef. Foreldre: Skuespiller Alfred Maurstad (1896-1967) og skuespiller Tordis Witzøe (1901-97; se Tordis Maurstad). Debuterte 1949. Sjefsperiodene på Oslo Nye Teater og Nationaltheatret var preget av både publikumssuksess og interne problemer. Som sønn av skuespillerne Alfred og Tordis Maurstad vokste han opp med teater og film, og han fikk småroller allerede som barn. Under den annen verdenskrig oppholdt han seg delvis i Sverige, der har tok examen artium ved Det norske gymnas i Uppsala 1945. Etter studier ved Royal Academy of Dramatic Art i London 1947-49 debuterte han høsten 1949 i Nils Kjærs Det lykkelige valg på Trøndelag Teater og slo igjennom i sin neste rolle, i Atten år av John van Druten. 1951 kom han til Det Nye Teater i Oslo, der han særlig seiret som kynisk antihelt i musikalen Pal Joey av Rodgers & Hart. Den første store filmrollen, som den bortskjemte sønnen i Kranes Konditori (1951), ble raskt fulgt av hovedroller i Andrine og Kjell (1952), Cirkus Fandango (1954) og Hjem går vi ikke (1955), og status som ungdomsidol. Morsomme krøller og en særpreget "Oslo vest"-variant av farens energiske røversjarm gjorde Maurstad velegnet til moderne samtidsdramatikk og freidige lystspill- og musikalroller. Ved Nationaltheatret fra 1954, ofte i farens regi og med Wenche Foss som motspiller, fremstilte han gjerne unge, rastløse menn. Han var opprørsk i Jacques Devals Etienne, John Osbornes Se deg om i vrede og Thomas Wolfes Finn veien, engel, og han spilte undertrykt homofil i Te og sympati av Robert Anderson og totalt kuet som Gabriel i Stig Dagermans Skyggen av Mart. 1961 gjestet han Det Norske Teatret mot foreldrene i O'Neills Lang dags ferd mot natt. Hos O'Neill var han også stesønnen i Begjær under almene og dikterspiren i Skjønne ungdom, som han fikk Kritikerprisen for 1963. Andre varianter av moderne storbymenn fremstilte han i filmene Line (1961), Kalde spor (1962) og Om Tilla (1963). Han markerte seg også i klassikerroller, som Holbergs Henrik i Den vegelsinnede, Erasmus Montanus og Arv i Jean de France, Shakespeares Sebastian i Helligtrekongersaften og Puck i En midtsommernattsdrøm, og Peer Gynt og Brand hos Ibsen. Ellers gjestet han scener i Bremen og New York. 1967 ble Maurstad sjef for Oslo Nye Teater. (frem til 1978). Han engasjere et drømmeensemble med Wenche Foss omkranset av kremen av norske komediekrefter, som Aud Schønemann, Elsa Lystad, Leif Juster, Arve Opsahl, Harald Heide-Steen jr., Rolf Just Nilsen og Willie Hoel. Selv hadde Maurstad særlig suksess som konferansieren i Ebb & Kanders Cabaret, hans gjennom tidene mest berømte scenegestalt. På film var han prinsessefrieren i Hennes Meget Kongelige Høyhet (1968) og stemmen til Ludvig i Flåklypa Grand Prix (1975), og han gjestet Sverige i Svarta palmkronor (1968) og fjernsynsserien Ett köpmanshus i Skärgården (1972). Langt mer ros fikk han som Hjalmar Johansen i den britiske fjernsynsserien The Last Place on Earth (1985). Sjefstiden ved Nationaltheatret 1978-86 ble svært turbulent. Oppsigelsen av 8 skuespillere 1979 medførte skuespillerstreik. Hans sjefstid var så omdiskutert at det ofte glemmes at den inneholdt Tom Stoppards norske dramatikergjennombrudd og legendariske Shakespeare- og Dario Fo-forestillinger på Torshov. Som frilanser fra 1986 har Maurstad løst store dramatiske oppgaver, som faren i Lars Noréns Natten er dagens mor, Tsjekhovs Onkel Vanja og bisp Nikolas i Ibsens Kongsemnerne, og karakterkomiske roller mot Wenche Foss i Jerome Kiltys Kjære Løgnhals, mot Liv Ullmann i Noel Cowards Private Lives og mot Geir Kvarme i Kjetil Bang-Hansens Enigmavariasjoner. Filmthrilleren Etter Rubicon (1987) og rollen som Georg Anker-Hansen i fjernsyns-"såpen" Hotel Cæsar (1998-99) var store publikumssuksesser. Enda mer markante er hans populære soloforestillinger - Ibsen-monologen Nei, jeg gjør ei og den selvbiografiske En lek med livet på scenen. Toralv M...
