Ljøstad, Ole-Thorstein (1951 - )

Beskrivelsen nedefnor er basert på SJF.12118:
Lakseflue, produsert for O. Mustad & Sön av Olaf Olsen. Flua er bundet på en svart stålkrok som er 4,4 centimeter lang og har mothake i den ene enden, et oppadbøyd øye for senefeste i den andre. Flua har grønn kropp som er fastviklet med sølvtinsel (oval sølvtråd, ribbing). I forlengelsen av dette har fluebinderen lagd en svart butt og et gulfaget tag som avsluttes med sølvtinsel. Flua har for øvrig også en hale med lange lysegule fjærfibre. Fronthacklet er dels purpurrødt, dels svart. Flua har en vinge som er lagd av mangefarget fjær, dels blå, dels svart med kvit spragling, dels grønn, gul og rød.

Flua er festet til et rektangulært papirstykke, der kroken med mothake er festet gjennom to slisser i materialet. Papiret er påtrykt følgende tekst: "Mustad-Laksefluer Black Dose Bundet av Olaf Olsen, Lærdal, Farge nr. 608, 1 stk. 2/0 Krok nr. MUSTAD & SÖN - OSLO". Flua og pappbiten er pakket i klar plast. Gjenstandens nummer er påskrevet med svart tusj på baksida av pappen.

[For informasjon om fiskefluer og fluebinding er blant annet boka "Sportsfiskeleksikon" fra 2005 en kilde. Se også omtale av Olaf Olsen under fanen "Andre opplysninger".]

Collapse text

Opprinnelig beskrivelse:
"Olaf Olsen som laget laksefluen er en fagmann på sitt område og har laget dem etter beste engelske metode. Lærdals-laksefluer er fullt utstyrt med de riktige fjær og med beste sort krok med oval tråd, og oppadbøyd øye. Ialt 2 stk." [Det er valgt å registrere disse fiskefluene på separate gjenstandsnumre: SJF.07815 og SJF.14930.]

Beskrivelsen nedenfor baserer seg på SJF.12118:
Ubrukt fiskeflue, våtflue, lakseflue, produsert for O. Mustad & Søn av Olaf Olsen. Fiskeflua er bundet på en fabrikkprodusert stålkrok. Den ferdigbundne flua er festet til en rektangulær papplate med påtrykt produktinformasjon (avskrevet i feltet "Påført tekst/merker") og deretter emballert i en blank plastikkpose (trolig cellofan). Cellofaninnpakningen er skjør. Den har fått en revne på ene siden.

Fiskeflua er bundet på en svart stålkrok som har mothake i den ene enden, et svart hode med oppadbøyd (krokøye) for senefeste i andre enden. Flua har gulfarget og svart kropp med sølvtinsel (ribb av metallglisende striper). I forlengelsen av dette har fluebinderen laget en svart butt og et gulfarget tag som avsluttes med søvtinsel. Fluas hale er rød og gul. Flua har et svart- og hvitsparglete fronthackle.
Flua har vinge som er laget av mangefarget fjær: blå, rød, gul, grønn og svart med hvite spetter.

[For informasjon om fiskefluer og fluebinding er blant annet boka "Sportsfiskeleksikon" fra 2005 en kilde: Jock Scott-flua er omtalt på side 283 og 284. Se også omtale av Olaf Olsen under fanen "Andre opplysninger".]

Collapse text

Flosshatt trukket med en filt av beverhår. Den er har en høy sylindrisk pull og en smal oppbrettet brem. Det er festet et svart hattebånd (sløyfe) på pullen. På toppen av pullen er det et lite hull, cirka 0, 8 cm i diameter. Hullet er dekket med en finmasket netting. Trolig fungerer dette hullet som en slags lufting for den som bærer hatten. Hatten bærer noe preg av slitasje, men sett i forhold til at den er over 110 år gammel er den i fint skikk. Svettebåndet inni hatten er løst. Inni hatten er varemerket plassert like ved luftehullet. I og med at svettebåndet har løsnet, så avdekker det påtegninger med blyant som har ligget skjult under dette båndet. Kanskje er dette notater som er gjort under produksjon av hatten (registrator er usikker ).

Collapse text

Skiene er laget av tennarfuru som er brunbeiset. De er 253,5 centimeter lange. Bredden er drøyt 7,7 centimeter i den fremre enden, der krumminga mot skituppene starter. Ved bindinga er bredden 7,4 centimeter, om lag samme breddemål som i de bakre endene. Tjukkelsen er 1,5 centimeter der krumminga mot skituppene starter. Ved bindingene er tjukkelsen 3,6 centimeter. Derfra tynnes skiene mot de bakre endene, hvor målet er 1,4 centimeter. Sentralt på sålen - skias underside - er det høvlet to 1,2 centimeter brede styrerender (hulkiler) på hver sin side av midtaksen. Oversidene på skiene er høvlet slik at de har fått et buet (konvekst) tverrsnitt. Unntaket er bindingsstedet («fotsteget») er overflata er plan og belagt med svart gummi, muligens såler fra slitte kalosjer. Ellers har oversidene stripedekor, sannsynligvis utført ved hjelp av et strekmålliknende redskap. Bindingene har tåjern som er lagd av vridde bandjernstrimler. Over disse, på tvers av skienes lengderetning, er det strukket forholdsvis brede tåband av lær, forankret i tverrgående slisser i skiene. I de bakre endene av tåjerna er det pånaglet lærforete bandjern som skulle festes på skiløperens skohæl. Bakerst på disse bøylene er det festet lærlisser, som antakelig skulle knyttes over vristpartiet. Dersom skiene legges på et plant golv, uten tyngdebelastning, har den ene et spenn på om lag 6,5 centimeter under bindingsstedet, mens den andre har et spenn på bare 5-6 millimeter.

Staven har øverst ei lærreim til å stikke handa i. Trinsa er laget av værhorn. Den er festet med lærreim. Spissen på skistaven er av jern.

Skiene er laget og brukt av "Sølensjøkongen", Reodor Wardenær (f. 1862).

Collapse text

Bærplukker laget av hard rød plast. Den består av en beholder som smalner noe innover fra åpningen til enden. Et håndtak befinner seg på toppen, i forlengelsen av åpningen og i samme vinkel som denne. Bunnen gjør en knekk der 12 tenner løper mot åpningen, hvorav 10 er frittstående med forsterkning under. De to siste tennene er forbundet med sideveggene. Når bærplukkeren drar tennene i bærplukkeren gjennom lyng med blåbær eller tyttebær, løsner bærene og fanges opp i beholderen. Midtpartiet er lukket, mens det i partiet mot enden er sju spalter mellom tennene der blader og annet rusk kan slippe ut, forutsatt at plukkingen foregår i tørt vær. I tillegg er det tre små åpninger der toppen møter enden.

Gjenstanden har vært brukt i Groruddalen og i Nordmarka i Oslo.

Collapse text

Jakka er produsert av firmaet Patagonia, en meget anerkjent produsent av kvalitetsklær beregnet på fluefiskere. Den er blåfarget i størrelse XXL.

Den er i Goretex, noe som gjør den behagelig å ha på seg på varme sommerdager og holder fiskeren tørr når det regner. Jakka er forsynt med fast hette som kan justeres med strikk på innersiden mot ansiktet og ei rem i nakken.

Jakka har 2 ganske store brystlommer for oppbevaring av fluebokser eller lignende. I den venstre innerlomma er det ei lita lomme som kan stenges med en glidelås. På innsiden av den venstre delen av jakka er det også si lita lomme som kan lukkes med glidelås. På ryggen er det ei stor lomme beregnet på store ting som for eksempel ekstra klær. Øverst på ryggen er det en liten d-ring for å feste hoven på. På fronten av jakka er det to d-ringer beregnet på å feste krokløser, fortomsklipper, og lignende. Øverst på venstre frontdel er det en borrelås beregnet på å holde fluestanga på plass mens man for eksempel skifter flue. Bunndelen av stanga settes i ei lita hempe som befinner seg nederst på innsiden av høyre jakkedel. Jakka kan lukkes med glidelås og borrelås. Mot halsen er det ei 13 cm. lang vattert klaff slik at glidelåsen ikke skal komme i kontakt med huden på halsen. Jakka kan justeres med en strikk nederst. Mot håndleddene er det borrelåsjustering som kan strammes rundt håndleddet for å holde regnvann ute når man kaster med flue. Jakka er forsynt med et innerfor i et mykt netting-stoff.

Jakka er en såkalt lang vadejakke beregnet på å brukes sammen med vaderbukser som går opp til brystet.

Jakka ble kjøpt av OT. Ljøstad i den lille byen West Yellowstone i Montana, USA, for 15 – 20 år siden.

Collapse text

Tranchersettet består av fire deler: Kniv, gaffel og slipestål i orginal emballasje. Kniven og gaffelen ble brukt når ei steik skulle skives opp for servering. Slipestålet ble brukt til å holde kniveggen så kvass at det var lett å skjære kjøttet uten at skivene gikk i stykker.

Ved revisjon av Norsk skogmuseums gjenstandssamling ble esken til dette settet funnet i Magasin C uten innhold. Esken består av en botn, utført i kvit papp, og et lokk der de utvendige flatene er overtrukket med blått papir. Sentralt på lokket er det pålimt en etikett med et bygningsmotiv - to søyler som bærer et lite saltak. Søylene er riflete i høyderetningen og har krintiske kapiteler. Mellom sløylene, på en lyseblå bakgrunn, finner vi produktinformasjonen - «ATKINSDON BROTHERS Celebrated Cutlery Milotopn Works SHEFFIELD». Her er det også ei tegning av industrianlegget. På fundamentet søylene står på finner vi en bjørnefigur og ordene «TRADE MARK IN MIND». Botnen på esken har et innlegg av papp der det skulle være mulig å legge de tre redskapene uten at de gnisset mot hverandre.

Collapse text

Motorsag av typen Jo-Bu Junior beregnet for en person, enmannssag. Saga har påmontert sverd og sagkjede. Sverdet har utvendig styring: Kjedets drivlenker ligger parvis på hver side av en styrekant (styrelist) midt på sverdet.
Sverdet har utskitftbar endetrisne (topptrinse). Det bakre håndtaket kan sammen med bensintank og forgasser dreies, slik at saga kan endre stilling fra felling til kapping uten å stanse. Det er gråblå lakk på den fremre bærebøylen og spaken for inn- og utkobling av kjede (clutch). bensintanken og lokket til oljetanken.

Bærebøyle har svart gummiholk, håndtak har oppr. gul holk. Vekt: 10, 4 kg. Motor: 76 cm3 totaktsmotor på 2 HK. Kjedehastighet: 4, 4 m/s. Kfr. tekniske data SJF. 3341.

Collapse text

PATENT NO 1, det står også speisfisert hva som er høyre og venstre ski med L - R. Ligner på en KANDAHAR BINDING, mangler wiren til hælfeste. Skiene har en svak kromning foran og bak fotsteget. Tuppen har en svak bøy, tuppene har også det vi kaller "sukkerbittupp" Skiene er også litt oppbygd bak.

Collapse text

Kassa er rektangulær og består av botn og tre sidefjøler. Den er åpen i framkant. Botnen består av to fjøler, som i framkant holdes sammen av et tverrtre. Sidefjølene skråner utover, og er avrundet foran. Bakfjøla er avrundet mot sidene. Hver side har håndtak, det vil si utborede, avlange hull. Fjølerne holdes sammen av spiker. Ole Olsen brukte denne fiskekassa i sjøfisket.

Collapse text

Kniven har lysebrunt skaft av bjørkerot eller rikule. Messingholk nederst på skaftet og beinplate øverst. Slira er av bukkehorn med messingholker. Bladet er antakelig smidd av Herbjørn Sveinsen Runnekås i Tinn Austbygd, mens det øvrige knivmakerarbeidet skal være utført av Olavius Nilsen Hatlelid, som bodde i Volda.

Collapse text

Tollekniv med slire. Knivens lengde er 20 centimeter. Den har et gulkvitt beinskaft, som er 10,7 centimeter langt og har et noe konvekst lengdesnitt og et noenlunde ovalt tverrsnitt. Midten av skaftet måler 2,7 X 2,1 centimeter. Overflata er prydet med et akantusrelieff. Langs skaftryggen er det et glatt felt med initialer og årstall: «N P S F[?] 1887». Det er nærliggende å anta at dette må ha vært en tidligere eiers initialer og anskaffelsesåret. Beinskaftet har hatt messingholker i begge ender, men bare framholken (nærmest bladet) var intakt da kniven kom til museet. Den er 1,1 centimeter bred og prydet med linjer langs ytterkantene, ellers glatt. I overenden av skaftet later det til at ytterspissen på bladtangen er gjenget og påskudd ei kvadratisk mutter med skrådde sideflater. Bladet er 8,6 centimeter langt og 2,3 centimeter bredt ved brystningen. Videre framover er imidlertid bladet betraktelig smalere, på grunn av gjentatt sliping. Den bakre delen av knives nakkeparti er 0,5 centimeter tjukk.

Slira er utført i lær med holker av messing og vedhengslet stropp for knappefeste i bukselinninga. Samlet lengde er 27,8 centimeter. Sjølve slira er 16 centimeter lang, fra enden av doppskoen til overkanten av munningsholken (målt på framsida, ikke hengslingspunktet bak). Slirelæret er mørkebrunt og sammensydd med en søm som er plassert på «baksida», altså den sida som skulle vende inn mot bærerens kropp. Framsida av doppskoen er merket med årstallet «1851», altså en datering som overgår den vi finner på knivskaftet med 36 år. På baksida av doppskoen er det inngravert et symmetrisk akantusmønster med C-ornamenter. Doppskoen er naglet fast i slirelæret ved hjelp av ei gjennombrutt nagle. Akantusmønsteret fra doppskoens bakside finne vi igjen også på midtholken, som er drøyt 1,8 centimeter bred. Ettersom holkene ikke er forbundet ved hjelp av sideskinner er også midtholken forankret i læret ved hjelp av nagler på sliras bakside. Overholken eller munningsholken er 1,9 centimeter bred, og har samme akantusmønster som midtholken og baksida av doppskoen. Også her er det naglefester i slirelæret. Munningsholken har en sprekkskade, egentlig et brudd, på det som framstår som baksida av slira. Her finner vi også et hengslingspunkt med ei U-formet bøyle som danner overgang til ei 4,5 centimeter lang og 1,5 centimeter bred messingspenne. På forsida av denne spenna er det akantusdekor, på baksida finner vi initialene «B C L». Spenna må ha vært beregnet på feste av knivslira i linninga på bærerens bukse. Da kniven ble overlatt til museet var den imidlertid utstyrt med ei lærhempe med en splitt som kunne tjene som festepunkt på en knapp.

Collapse text

To vegger av vannrette stokker lagt mellom to loddrette stolper i hver ende av veggen. De loddrette stolpene blir holdt på plass med vidjespenninger. Lem som består av to halvkløvinger festet sammen med et tverrtre i hver ende. Fire trenagler. Stokk til gildring med lærreim og vidjespenning. Jernkrok festet i bunnen på høyre side bak midten.

Collapse text

Kløvsalen består av to cirka 7,5 centimeter brede bjørkebord og ei om lag 170 centimeter lang lærreim, som ble brukt til å stramme salen på reinsdyret. Fjølene er bøyd slik at de har fått et buet lengesnitt der de konkave sidene vil ligge godt an mot trekkdyrets hals. Begge disse elementene er tilspisset i den enden som skulle vendte oppover når salen ble lagt på reinsdyret. Litt nedenfor den spisse avslutningen har den ene salfjøla et gjennombrutt hull, formet som et nøkkelhull. Ytterenden av den andre fjøla føres gjennom dette hullet og låses der, når «de nedre ytterendene» av fjølene bindes på undersida av dyret, ved help av ei lærreim som er forankret i halvsirkelformete hull i de nedre ytterendene av fjølene. Bokstavkonstellasjonen «SMEM» er innskåret på den ene salfjøla, «SM» på den andre.

Collapse text

Stokkebåt fra Hesbølsjøen i Eidskog. Båten er holet ut av en diger tømmerstokk, antakelig ei furu. Største lengde er 399 cm, men båten har antakelig vært lengere, fordi forstavnen mangler. Største bredde er 57 centimeter, største høgde 43 centimeter. Akterstavnen er formet omtrent som et trau. Midt på akterstavnen er det en 15 centimeter djup sprekk. Innsida av akterstavnen er svart, og treverket her har en overflatestruktur som kan minne om forkulling. Båten er i forholdsvis god stand. Den ble funnet av Per Bonnerud, Ulf og Tor Nilsson og Knut Trandem på vestsida av Hesbølsjøens søndre del i Eidskog kommune.

Collapse text

Såhakka er konstruert og patentert av Eberhard Pedersen Kokkin (1856-1920), som bodde på Smedbakken ved Åstbrua i Åmot i Hedmark. Sjølve hakka er utført i stål. Den har fire bøyde 8-9 millimeter brede tinder, som har en innbyrdes senteravstand på 4,7 - 4,9 centimeter. Avstanden mellom tindespissene og skaftet er cirka 16 centimeter. Djupere enn som så kunne man altså ikke hakke uten å samtidig å flytte på jordmassene. I forlengelsen av grevets midtakse er det antakelig en tange, som ikke er synlig når man betrakter redskapet, omgitt av ei 9,7 centimeter lang skafthylse av jern. Den er festet til treskaftet ved hjelp av spikere. Såapparatet består av tre hoveddeler: Frøbeholder, frøspreder og lukker. Frøsprederen er innebygd i et messingbeslag på den øvre delen av grevet, like framfor skjeftepunktet. Beslaget er montert på tvers på oversida av tindene. Denne komponenten er skrudd fast til et jernbeslag på undersida. Inni dette beslaget sitter det et lite spjeld som kan åpnes og lukkes ved hjelp av en hendel som er montert på skaftet, om lag 70 centimeter ovenfor skjeftepunktet. Spjedet og den nevnte hendelen er forbundet ved hjelp av en 3 millimeter tjukk, stiv ståltråd. Over spjeldet er det montert en cirka 6 centimeter høy traktformet beholder med et påhengslet lokk. Lokket er merket «E. KOKKIN PATENT AASTA ST.». Inne i beholderen ligger det ei blikktrakt som er delt i to ved hjelp av en diagonalt orientert skillevegg. I en tidligere registrering heter det at ett av rommene var for granfrø, det andre for furufrø. Bare rommet nærmest skaftet er i forbindelse med åpningen i bunnen, og man kan altså velge frøtype ved å dreie kapselen 180 grader. Skaftet er 135 centimeter langt. Det er runddreid med en diamtert på 3,3 centimeter. Skaftet later til å være lagd av brunbeiset bjørkevirke.

Frøsprederen er et halvrundt jernstykke som er skrudd fast under beholderen. Den runde siden vender opp slik at frøene spres utover. Lukkeren består av en tynn og en tykk messingplate. Hvis man vil forandre frømengden kan den tynne platen skiftes ut med en plate som har et hull med annen størrelse. Lukkeren åpnes med en jerntråd som går oppover skaftet og ender i en liten spak som kan trykkes inn. Lukkeren er fjærbelastet.

Collapse text

Mælen (mjælen) består av ei treramme med vertikalt oppstående armer. Ytterskjelettet og kalven i mælen består av kvister som er stukket inn i hull i treramma. Kvistene i kalven er tynnere enn kvistene i ytterskjelettet. Kvistene i ytterskjelettet er festet med 4 jernringer. Kvistene i kalven er festet sammen ved hjelp av to jernringer. Åpningen bakerst er tettet med ståltrådnetting. I bunnen har mælen en åpning til å ta ut fisken gjennom. I Brumundelva var det 10 gårder som hadde rett til å sette ut mæl (mjæl).
De hadde lov til å stenge halve elveløpet med mælgarden. Mælgarden (mjælgarden) bestod av et stenkar på hver side med spiler imellom. Stenkarene var laget av plank som var fylt med sten. Stenkarene hadde en bredde på cirka 1 meter. I et gjerde av spiler (med to tommers mellomrom) ble mælen (mjælen) satt ned. (Det var ikke tillatt å ta mindre fisk enn 1-kilos.) Mælen (Mjælen) er 1,46 m lang, den indre delen er 0,57 m. I bunnen på mælen (mjælen) er det en 27 cm lang åpning til å ta ut fisken. Åpningen i treramma er 38,5 x 24 cm (35 cm?), med håndtak er høyden 1,39 m. Ut fra beskrivelse i museets mottaksprotokoll hadde mælgarden en bredde på cirka 12 meter mellom stenkarene. Ut fra beskrivelsen gikk det en stenhekk langs den en sida med en lengde på cirka 10 meter og det ble lagt ut gangplanker til å gå på.

Collapse text