Bil

Dette er en av tre produserte prototyper av Pivco PIV 1, den første forløper til den norske elbilen som skulle selges fra 1997. Den ble videreutviklet via modellene PIV2 og PIV3 frem til fabrikken utviklet og satte i produksjon elbilen Think i 1999.

Design- og konstruksjonsarbeidet av den første Pivco-bilen startet rundt juletider i 1991. I et stort kontor i Stanseveien på Kalbakken i Oslo satte lyse hoder seg sammen og laget en skisse på det som skulle bli den første norske, serieproduserte elbil.

De første skissene til bilens design ble tegnet av designeren Svein Erling Lode i selskapet Design Kontoret. Teknologisk Forlags Store bilbok ble flittig benyttet, og selskapets tekniske sjef Jan Reimers skisserte aluminiumsrammen i samarbeid med representanter fra Norsk Hydro. Lars Ringdal var med i kulissene og så på ulike tekniske løsninger, spesielt for utformingen av karosseriet. Bakelittfabrikken fikk naturlig nok oppdraget med å utvikle støpeformene til den nye bilen. Delebestillinger gikk raskt ut, og i reneste Reodor Felgen-stil startet arbeidet med å snekre sammen en bil i kjelleren i Stanseveien. Der ble den aller første konseptrammen sveiset i stål. Kort tid senere kom den første versjonen av aluminiumsrammene fra Hydro. Tre stykk ble produsert til PIV1, men bare en av dem ble brukt til å bygge en bil og det er denne som er bevart som museets eksemplar.

Støpeformene til det helformede karosseriet ble produsert i Italia. Konseptløsningen med å støpe en stor boble, kutte hull til dører og vinduer og så tre inn en aluminiumsramme, viste seg å være vanskelig. PIV1 fikk aldri utviklet dører, ei heller et interiør. Den var en konseptstudie for å demonstrere PIV-konseptet, bilens uttrykk, struktur og karosseri. Det matte og ru plastkarosseriet og de nakne, synlige aluminiumsprofilene var nytenkende og revolusjonerende.

Høsten 1993 var det klart for topphemmelig prøvekjøring av den aller første prototypen: En rød PIV1 med elmotor fra Siemens, drivsystem fra BRUSA i Sveits og NiCd-batterier fra Frankrike. Den første prøvekjøringen skulle foregå om natten. Til begeistret jubel fra hele utviklingsteamet og utvalgte støttespillere rullet verdens første PIV for egen maskin opp og ned Ringbanen, og ble et bevis på suksess for Pivco. Med dette ble finansiering og støtte utløst for neste fase og neste mål: OL på Lillehammer i februar 1994.

Den røde prototypen av PIV 1 er ikke lenger kjørbar, deler ble gjennom årene tatt av til andre prototypeprosjekter. Men den er trillbar og vises nå i det nye kjøretøymuseet. Motor/batterier var elmotor fra Siemens, drivsystem fra BRUSA i Sveits og NiCd-batterier fra Frankrike.

Denne bilen ble sammen med andre tatt vare på av entusiaster etter at selskapet gikk konkurs i 2011, og ble lagret ved Bjørkelangen inntil Norsk vegmuseum overtok samlingen i 2018.

Produksjon: 1991 - 1993 (Ifølge Think-historien i NVM sin årbok for 2019)