Krukke

Salvekrukke, relikviekrukke eller spinnekrukke? Kjært barn har mange navn. Det har vært en vanlig oppfatning at slike krukker var noe eksklusive, og at de ble brukt til oppbevaring av relikvier eller salver. Nyere forskning har vist at dette i beste fall er en sannhet med store modifikasjoner.

Anne Stalsberg, som er arkeolog og førsteamanuensis ved Vitenskapsmuseet ved Norges tekniskvitenskapelige universitet (NTNU), har gjort en studie av de såkalte salvekrukkene eller relikviekrukkene som står utstilt i Suhmhuset på Vitenskapsmuseet. I artikkelen «Relikviekrukke-salvekrukke-helligvannskrukke-SPINNEKRUKKE», som har vært publisert i det arkeologiske tidsskriftet «Spor», avdekker hun krukkenes egentlige bruksområde.

Stalsberg (2005:42) viser til to typer av små krukker som i størrelse og utseende er svært like, men som også har flere markante trekk som skiller dem fra hverandre. Den ene krukketypen er forseggjort og mangler de to karakteristiske hullene på hver side av åpningen (Stalsberg 2005:42). Denne varianten kan vi se bort ifra i og med at beskrivelsen ikke passer med den avbildede krukka.

Så var det den andre typen av små krukker. Den har to øreformede hanker, og krukkemakeren har ikke gjort seg like stor flid med å lage denne typen (Stalsberg 2005:42). De er dreid av hardbrent, god leire, og glasuren er gjerne brunlig eller grågrønn. Krukken som Vardø museum har i samlingen sin passer godt til den siste beskrivelsen. Den har de karakteristiske «håndtakene», og den har slitasje, noe som kan tyde på at den er hurtigprodusert. Glasuren er grågrønn. Standardstørrelsen på spinnekrukkene er mellom fem og syv centimeter, og de har en liten fot og en vid åpning i forhold til størrelsen (Stalsberg 2005:42). Den avbildede krukka er 6,4 centimeter høy, og både foten og åpningen er stor i forhold til resten av krukka. Selv om en kanskje ikke skulle tro det, har krukka blitt utformet slik hovedsakelig av praktiske årsaker. Allikevel har forskerne hatt god grunn til å tro at krukkene ble brukt til relikvier og salver.

Stalsberg (2005:42) understreker at flere av disse krukkene har blitt funnet på steder som tradisjonelt kunne oppfattes som hellige eller at de inneholdt relikvier da de ble funnet. Ei krukke ble funnet i Olavsbrønnen i Nidarosdomen, og dette funnet utgjorde grunnlaget for at man trodde at krukkene kunne ha blitt brukt til å frakte med seg vann fra denne kilden (Stalsberg 2005:42). En tilfeldighet var med på å avsløre hva som egentlig var hensikten med disse mystiske krukkene.

Vitenskapsmuseet fikk en gang et besøk av en antikvitetshandler- og samler fra Luxembourg (Stalsberg 2005:43) Han etterlot seg et notat der han skrev at krukkene var fra en liten by ved Rhinen, og at de kalles «Spinnradtöpfchen» eller «Spinntöpfchen» (Stalsberg 2005:43). På norsk har krukkene blitt kalt spinnekrukker. Som navnet tilsier hadde krukkene noe å gjøre med spinning. Krukkene ble brukt av spinnersker når de hadde behov for å fukte fingrene, og derfor er åpningen stor nok til at den får plass til en finger (Stalsberg 2005:43). «Ørene» var der for at spinnerskene skulle kunne tre den tråd gjennom dem, og på den måten feste spinnekrukkene enten rundt halsen eller til rokken (Stalsberg 2005:43).

Så enkelt og så vanskelig. Selv om krukkene åpenbart ble hurtigprodusert, var det kanskje ikke så rart at de ble forvekslet med salvekrukker og relikviekrukker. Flere av krukkene ble funnet i nærheten av kirker eller katedraler, og de kunne inneholde spor av relikvier da de ble funnet. Det kan ha vært vanskelig uten videre å tenke seg at disse krukkene i utgangspunktet ikke hadde noe med religionsutøvelse å gjøre. Av bidrar rene tilfeldigheter, som et besøk av en antikvitetshandler fra Luxembourg, til å løse mysterier om gjenstander som i utgangspunktet ikke lar seg kategorisere.

Videre lesning:

Stalsberg, Anne 2005: «Relikviekrukke-salvekrukke-helligvannskrukke-SPINNEKRUKKE», i Beverfjord, Aud (red) 2005: "Spor" nr. 2 2005, Wennbergs trykkeri AS, Trondheim, s. 42-43.