Koffert

"Særlig i de første årene av tannlegeprofesjonens historie, og i de etterfølgende økonomisk pinaktige år, var også tannlegene opptatt av grensevakt mot inntrengere (1,2,3). Heller ikke omreisende tannleger som drev såkalt reisepraksis – en ikke uvanlig praksisform i distrikts-Norge henimot vår tid – var særlig populære blant kollegene. De undergravde næringsgrunnlaget for de fastboende gjennom dårlig arbeid som de forlot og levnet til de fastboende å rydde opp i, ble det hevdet. Enda verre var det selvfølgelig med de uautoriserte, for eksempel de halvutdannete, såkalte «dentistene». Tannlegeforeningens medlemmer ble pålagt å sende rapport til foreningen dersom for eksempel omreisende tanninnsettere praktiserte i distriktet. Tannteknikere som hadde opparbeidet hevd, kunne – så lenge de levde – få lov til å sette inn protese i tannløs kjeve. Men nåde dem dersom de satte inn protese i tilslutning til tenner – om så bare én tann. Selvfølgelig mente de autoriserte at de handlet til pasientens beste, som for så vidt falt sammen med deres eget beste. Nå ble riktignok den såkalte «kvakksalverloven» som forbød andre enn leger og tannleger «å ta syke i kur», myket opp fra 2004, men lovbestemmelsene som angår tannbehandling, er i hovedsak uendret.

...

I Nord-Norge gikk det ennå mange tiår (fra rundt 1900) før man kom i gang med systematisk skoletannpleie. Byene og enkelte herreder i de nordligste fylkene hadde riktignok tidvis skoletannpleie-ordninger, men oftest bare sporadisk, når de fikk tak i tannlege. Storparten av landsdelens ungdom ble ikke innkalt regelmessig til tannlege, verken til privat eller offentlig, før på 1950- og 1960-tallet. Det fantes også miljøer og bygder der tannpleie ikke ble ansett som nødvendig.

...

Utbyggingen av Folketannrøkta startet i 1950. Finnmark kom først i gang, deretter Nordland, så Nord-Trøndelag fra 1955, Troms fra 1959 og deretter fylkene sydpå – i tur og orden."

(Direkte avskrevet fra: "Fra tanntrekker til helsearbeider -Et tilbakeblikk på framveksten av tannlegeprofesjonen i Norge", av Leif Arne Heløe)

Produksjon: (Ukjent)

Bruk: (Frem til 1960-årene)