Tømmerfløterne Martin Berget, Eilif Ørbak og Harald Husa fotografert i en Fossum-båt, der de monterte «vinger» på den såkalte Petershaglensa, som skulle lede løstflytende fløtingst...

Dette fotografiet ble tatt under arbeidet med å legge ut den såkalte Petershaglensa i fra Glommas østre bredd i 1984. Dette var en konstruksjon som i Elverum ble kalt ei «sløngelense», men som i fløtingslitteraturen oftest betegnes som «ledelense» eller «stryklense». Slike lenser besto av sammenlenkete stokker, som skulle flyte i vannskorpa og dermed lede løstømmer som kom fra ovenforliggende deler av vassdraget slik at det fløt videre uten å drive inn i bakevjer eller sette seg fast på steinskjær eller grunner i elva. Poenget med Petershaglensa var å lede tømmeret mot den vestre delen av elveløpet, for mellom bruene over Glomma i kommunesenteret i Elverum er den østre delen av elva grunn og har en del oppstikkende steinskjær. Supplert med to mindre nedenforliggende lenser – Østre og Vestre Brulense – skulle denne konstruksjonen sørge for at tømmeret strøk mellom andre og tredje brukar talt fra vest mot øst, uten å hekte seg fast i hindringer på elvebotnen eller sjølve brukarene.

Fra gammelt av ble ledelensene gjerne lagd av ferskt fløtingstømmer, fortrinnsvis stokker som hadde fått påhogd eller påboret «auger» (hull) ytterendene fordi de skulle «hankekjøres» (slepes i lange kjeder på snødekt underlag fra hogstteigene i skogen til fløtingsvassdraget). Gjennom disse «augene» ble det tredd vidjer (trebindsel), som rett og slett kunne hogges av ved hjelp av ei øks når fløtinga nærmet seg sluttfasen, slik at lensestokkene fulgte med det øvrige lensetømmeret videre nedover vassdraget. Seinere - etter at det ble slutt med å øye tømmer i forbindelse med framkjøring fra skogen - kjøpte Glomma fellesfløtingsforening lensetømmer som ble auget, og der augene ofte ble forsterket med beslag av bandjern. I denne perioden ble lensestokkene sammenføyd ved hjelp av korte jernkjettinger - «lensekoppel» - som ble tredd gjennom augene i stokkendene og låst ved at en jerntein (ei «nål») i den ene enden av kjettingen ble tredd gjennom en ring (ei «kause») i den andre enden. Lensestokkene skulle bindes sammen med toppendene i motstrøms og rotendene i medstrøms ende, for dette reduserte faren for at løstømmeret ble liggende langsmed lensa og øve unødig stort press på dette flytende stengselet. Fra gammelt av skal det ha vært vanlig at Prestegardslensa ble lagt mens det ennå var is på Glomma, da det gikk an å bruke hest til å dra stokkene i riktig posisjon. Petershaglensa lå imidlertid i den cirka 6 kilometer lange fløtingsroden mellom Søstuvika i Strandbygda og Hanstadholmen, der Fossum-karene lenge var sentrale aktører i fløtinga. De var også dyktige båtbyggere, og leverte farkoster som var svært stabile, både når de skulle ros gjennom fossene og når fløterne bøyde seg over båtripa for å binde sammen lensestokkene. Fossumbåtene gikk for å være lette å ro, og manøvrerbarheten ble enda bedre etter krigen, da Glomma fellesfløtingsforening investerte i flere påhengsmotorer. Kopling av lensestokker i strømmende vann var likevel tungt arbeid, og fløterne hadde gjerne tau og taljer som hjelpemidler i dette arbeidet.

Petershaglensa var ei av flere ledelenser arbeidslaget som hadde ansvar for at fløtingsvirket fløt gjennom den roden uten at det vaset seg sammen i hauger som det var arbeidskrevende og ikke helt ufarlig å løsne. Plasseringa av lensene var basert på erfaringskunnskap om strømdrag i elva ved vekslende vannføring, som kunne gjøre de nødvendig å justere lensene i løpet av sesongen. Et velutviklet system av ledelenser gjorde det mulig å begrense mannskapsstyrken. I etterkrigstida var det stort sett fem karer som arbeidet på elvestrekningen mellom Søstuvika og Hanstadholmen.

Collapse text