Buksering av tømmer på Storsjøen i Ytre Rendalen, antakelig i 1984, som var den siste fløtingssesongen i denne regionen. Bildet er tatt over akterdekket på tømmerslepebåten «Stors...
Rendalen er Norges nest største skogkommune. Bare Trysil har større skogarealer. Mye av skogen i begge disse kommunene står imidlertid på boniteter hvor veksttakten er langsom, men ...
Rendalen er Norges nest største skogkommune. Bare Trysil har større skogarealer. Mye av skogen i begge disse kommunene står imidlertid på boniteter hvor veksttakten er langsom, men hvor virkeskvaliteten i mange tilfeller blir meget høy. Det å få tømmer fra rendalsskogene ut til et betalingsvillig marked har alltid vært en utfordring, for avstanden til store befolkningssentra og foredlingsindustrien har bestandig vært lang. Lenge var det vassdragene som var transportårene. Rendølene fløtte tømmer i elvene Brya og Finstadåa, Væråa, Unsetåa, Tysla og Nordre Rena, Mistra og Grøna, samt på Lomnessjøen og Storsjøen. Det tømmeret som ble slått på vannet nord for Storsjøens utløp utgjorde i 1900-tallets første tiår cirka seks prosent av den totale tømmermengden som ble fløtet i Glomma- og Mjøsvassdraget. Av dette igjen ble 36 prosent levert langs Storsjøens strender. Tømmermengdene varierte noe fra år til år, og gjenspeilte antakelig fluktuasjoner i tømmerpriser og vekslende driftsforhold i skogene.
Lomnessjøen i Rendalen er om lag 10 kilometer lang og snaut 2 kilometer bred på det videste. Over dette vannspeilet brukte fløterne tradisjonelt flåter med vindespill - «spillflåter» - når tømmeret skulle bukseres sørover fra Hornsetlensa i nord til Kvernnesodden i sør. Der ble ringbommene løst opp, slik at stokkene fløt løst gjennom Åkrestrømmen mot neste innsjø, Storsjøen. I mellomkrigstida ble spillflåtene på Lomnessjøen avløst av dieseldrevne varpebåter.
Storsjøen er om lag 36 kilometer lang og opptil 2,5 kilometer bred. Det sies også at denne innsjøen skal være opptil 300 meter djup. Dette betyr at det var umulig å bruke spillflåte når tømmeret skulle over denne sjøen. Fløterne måtte sette sin lit til vinden og til strømninger i vannmassene, men naturkreftene førte ikke alltid tømmeret sørover mot Sjøli- og Løsset-traktene, der strømmen i elva Søndre Rena skulle ta det videre mot Glomma. Ble fløtingsvirket liggende i Storsjøen når det led mot høst og vinter, gjaldt det å få det på land, hvor det ble lagt til tørk med sikte på videre fløting neste sesong. Slikt tømmer tapte seg imidlertid i kvalitet, noe som innebar kraftige pristrekk fra trelasthandlernes side.
Den første dampbåten på Storsjøen var «Renen», som ble bygd ved Akers mek. Verksted i 1856. D/S Renen var først og fremst en lokal rutebåt, som transporterte passasjerer og løsgods nord- og sørover langs sjøen, men som i ledige perioder også slepte tømmerbommer. Etter at jernbanen gjennom Østerdalen ble åpnet i andre halvdel av 1870-åra forvitret det økonomiske grunnlaget for driften av D/S Renen. Dermed fulgte drøyt tre tiår da framdriften av fløtingstømmeret over sjøen igjen var overlatt til naturkreftene. I 1911 kontraherte Christiania Tømmerdirektion (som seinere skiftet navn til Glomma fellesfløtingsforening) en slepebåt for bruk nettopp på Storsjøen i Rendalen. «D/S Storsjø» ble bygd i seksjoner ved Glommens mek. Verksted i Fredrikstad. Seksjonene ble transportert med jernbane til Koppang, og derfra over kjølen til Storsjøen med hester og sleder vinteren 1911-12. Der ble seksjonene klinket sammen, slik at båten kunne settes i drift i fløtingssesongen 1912. For Christiania Tømmerdirektion ble dette en god investering. Det viste seg nemlig at båten med sin 100 hestekrefters dampmaskin eliminerte 35-40 prosent av mannskapsbehovet i fløtinga i denne delen av vassdraget. De første åra var det årlige fløtingskvantumet i Storsjøen på om lag 1, 6 millioner tylfter tømmer – nesten 20 millioner stokker. Suksessen førte til at det ble bestilt en tilsvarende båt etter samme tegninger, men i litt mindre format og med litt mindre maskin for fløtinga på Osensjøen i grensetraktene mellom Åmot og Trysil, D/S Trysilknut. I 1950-åra ble de fleste av slepebåtene i norsk tømmerfløting ombygd fra damp- til dieseldrift. For D/S Storsjøs og D/S Trysilknuts vedkommende ble slik ombygging vedtatt i Glomma fellesfløtingsforenings styre høsten 1956. Nye firesylindrete firetaktsmotorer med 135 hestekrefter – MVM type RHS 526 V – ble bestilt fra Mannheim i Tyskland våren 1957 og montert på begge de nevnte slepebåtene påfølgende høst og vinter. I forbindelse med uttaket av digre dampkjeler og overflødiggjøringa av brenselslagrene om bord var det naturlig å ominnrede båtene, så vel under som over dekk. Dette ble gjort også på Storsjø. Med dieselmotoren kunne bemanninga på slepebåten reduseres, noe som i ei tid med stigende lønninger innebar en kjærkommen mulighet til å krympe fløtingskostnadene betraktelig. M/S Storsjø dro sine siste tømmerslep over Storsjøen i 1984, som var siste fløtingssesong i den øvre delen av Glommavassdraget.
Etter at fløtingsepoken var over ønsket Rendalen kommune og Musea i Nord-Østerdalen å beholde noen av kulturminnene etter fløtinga i bygda, som fysiske manifestasjoner av en aktivitet som hadde vært svært sentral i det lokale næringslivet. Glomma fellesfløtingsforening valgte imidlertid å selge M/S Storsjø til Ottar Rønning. I 1992 overdro han fartøyet til forretningsmannen Arvid Øyhus på Gjøvik. Øyhus skal etter eget utsagn ha investert to millioner kroner i oppussing av tømmersleperen, som han brukte som fritidsbåt på Mjøsa. I 2014 kjøpte Rendalen kommune M/S Storsjø tilbake for 400 000 kroner. Dertil kom en utgift på 300 000 kroner for lastebilfrakt fra Gjøvik til Åkrestrømmen i Rendalen. Denne kompliserte transporten ble utført av firmaet Prøven Transport fra Trondheim. Oppdraget ble løst natta mellom 6. og 7. august 2014, på et tidspunkt da lastebilen med den forholdsvis store båten skulle være til minst mulig sjenanse for annen vegtrafikk. Målet med tilbakekjøpet var «å få tilbake» et viktig symbol på en sentral virksomhet i Rendalens historie. Kommunen overlot fartøyet og driftsansvaret til «M/S Storsjøs venner», en organisasjon som sommeren 2014 hadde bortimot 400 medlemmer.
SubjectBuksering av tømmer på Storsjøen i Ytre Rendalen, antakelig i 1984, som var den siste fløtingssesongen i denne regionen. Bildet er tatt over akterdekket på tømmerslepebåten «Storsjø». Her ser vi slepelina som gikk fra en kraftig krok på akterdekket bakover mot bommen, som besto av en sammenkjedet ring av lensestokker som omsluttet en mengde løstømmer. Under sleping fikk denne ringbommen en dråpeform. Det tok vanligvis drøyt 30 timer å trekke et tømmerparti fra området ved Åsheim i nordenden av innsjøen til utløpet i elva Søndre Rena, om lag 36 kilometer lengre sør. Med de store tømmermengdene som ble fløtet i 1950- og 60-åra ble det gjerne omkring 30 turer, og sesongen varte om lag to måneder. Da dette fotografiet ble tatt, i 1981, kunne 10-12 ringbommer romme de cirka 17 000 kubikkmeterne med slipvirke som skulle fløtes ut av Rendalen. Virksomheten ble avviklet etter 1984-sesongen.
Ved inngangen til 1980-åra var det tydelig for ledelsen ved Norsk Skogbruksmuseum, som for mange andre, at fløtingsvirksomheten i Glommavassdraget stadig ble innskrenket og sto i fare for å forsvinne helt. I 1981 dokumenterte museumsfotograf Ole-Thorstein Ljøstad virksomheten i Rena-, Osa- og Flisavassdragene. Arbeidet ble viderført i 1984, da det var klart at Glomma-fløtinga var under avvikling. Amanuensis Øivind Vestheim og fotograf OT Ljøstad ble satt til å arbeide spesielt med noe som ble kalt «Prosjekt Glomma», og som blant innebar en mengde befarings- og dokumentasjonsreiser langs vassdraget de siste par fløtingssesongene. I den fotografiske delen av prosjektet skrev museumsdirektør Tore Fossum: «Fotografering av fløtningen har foregått på en slik måte at bildene skal dokumentere best mulig hvordan fløtningsvirksomheten har vært drevet, hvordan de enkelte arbeidsoperasjoner, som båtbygging («Flisa-båt»), lenselegging har foregått osv. For å få fram dette på bilder har fotograferingen foregått både fra land, fra båt og fra fly. Særlig har fly vist seg å være en egnet måte å få oversikt over bl. a. lensesystemer. Fotografering har foretatt fra Lomnessjøen og Koppabng i nord til Øyeren i sør». Det langsiktige målet med dette arbeidet var en bokutgivelse. Boka «Fløtning gjennom århundrer. Fløtingas histore i Glomma- og Mjøsvassdraget» ble utgitt som Norsk Skogmuseums særpublikasjon nr. 13 i 1998. Her ble en del av dokumentasjonsfotografiene brukt som illustrasjoner.
FotoreferanserFra Norsk Skogmuseums samling, film nummer 5130, bilde nummer 09
LitteraturreferanserVestheim, Øivind (1998): «Fløtning gjennom århundrer. Fløtingas histore i Glomma- og Mjøsvassdraget», Norsk Skogbruksmuseums særpublikasjon nr. 13
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».