Det første styret i Norsk skog- og landarbeiderforbund, som ble stiftet i Vinger kommunelokale i Hedmark 27. august 1927. Denne organisasjonen var åpen både for kvinner og menn, m...

Den første fagforeningen med ambisjoner om å organisere norske jord- og skogbruksarbeidere ble stiftet i Elverum vinteren 1912 under navnet Norsk skog- og jordbruksdasrbeiderforbund. Organisasjonen hadde fra starten 18 lokale lokalforeninger med til sammen om lag 400 individuelle medlemmer, de aller fleste fra Hedmark. Mange av arbeiderne i disse næringene hadde imidlertid bare sesongarbeid og et nokså spinkelt inntektsgrunnlag. Fagorganisasjonenes politiske motstandere drev dessuten en målbevisst kampanje mot Skog- og jord-foreningene og det sosialistiske holdningene de representerte. Medlemstilslutningen var ustabil. Organisasjonen greide likevel, med et visst hell, å organisere en del streiker blant tømmerfløterne i Østerdalen og Solør, som var Skog- og jords kjerneområde. Og i de gode tidene for skogbruket under 1. verdenskrig gikk det ganske bra for forbundet. Tilslutningen kulminerte i 1918 med drøyt 3 000 medlemmer. Med konjunkturfallet ved inngangen til 1920-åra falt imidlertid etterspørselen etter arbeidere til skogsdrifter og fløting og oppdragsgivernes betalingsvilje. I en slik situasjon ble det stadig vanskeligere for fagforeningene å vinne fram med sine krav for den kollektive medlemsmassen. I 1921 raste medlemstallet ned til 600, og det stanset ikke der. Det var ingen støtte å hente fra Landsorganisasjonen, som prioriterte industriarbeidermiljøene og arbeiderklassen i byene, og ville ha skog- og landarbeiderne over i Papirarbeiderindustriforbundet. Dette forbundet tok oppgaven alvorlig, og gjorde sitt beste for å rekruttere skogsarbeidere. Dette førte dem opp i en serie streiker, som påførte Papirarbeiderforbundet store utgifter, og blant arbeiderne i treforedlingsindustrien var det ikke populært å stadig bli presset ut i sympatistreiker med vanskeligstilte tømmerfløtere. Noen lokale fagforeninger holdt det for øvrig gående uten forbundstilknytning. I midten av 1920-åra arbeidet særlig Peder H. Vestad for å få i gang igjen et forbund for arbeidsfolk på landsbygda. Dette arbeidet ble stimulert av den arbeidskonfliktene i fløtingsvassdraget Julussa i Elverum og Åmot, som toppet seg i 1927. Denne høsten møttes 44 utsendinger fra skog- og landarbeidermiljøer i Hedmark, Oppland og Akershus i Vinger for å danne et nytt Norsk skog- og landarbeiderforbund. Etter lange diskusjoner valgte møtet daværende redaktør i Kongsvinger arbeiderblad, Johan Ødegård, til formann og Peder H. Vestad til nestformann. Forbundet ble møtt med kraftig motstand fra skogeiermiljøene, og på Austmarka i Eidskog gikk en skogbestyrer straks inn i samarbeid med miljøer som var inspirert av den svenske organisasjonen Centralförbundet för Arbetets Frihet, som slik de fagorganiserte så det, var en streikebryterorganisasjon. Skog- og landarbeiderforbundet kom imidlertid styrket ut av denne konflikten. Organisasjonen hadde bestått sin første store prøve, medlemstallene vokste og skogeiermiljøene samlet seg i Skogbrukets arbeidsgiverforening. Dermed var det etablert organisasjoner som kunne forhandle på vegne av både arbeidstakere og arbeidsgivere i skogbruket. Det skulle likevel fortsatt gå noen år med fløtingsstreiker og strid partene imellom før tariffavtalene vant bred aksept og tilliten mellom aktørene stabiliserte seg.

Collapse text