Kraftverket ved Solbergfossen i Nedre Glomma, cirka 5 kilometer nedenfor utløpet av innsjøen Øyeren, fotografert i 1934. Dette kraftverket ble bygd for Staten og Oslo lysverker i p...

Kraftstasjonen på Kykkelsrud i Askim, som begynte å levere elektrisk energi fra 1903 hadde blant annet Kristiania (Oslo) kommune og A/S Holmenkollbanen som kunder. Også Samuel Eyde, som på denne tida begynte å prosjektere en kraftstasjon ved Vamma, så for seg hovedstaden som avtaker for energien fra det planlagte anlegget. Etter hvert fikk Kristiania kommune tilbud om å kjøpe begge anleggene på vilkår som i ettertid synes rimelig. Kommunen sa imidlertid nei takk til disse tilbudene. I stedet kjøpte politikerne i hovedstaden fallrettighetene i nedre Glomma fra Vittenberg til Halfredsfoss, en strekning der det var et fall på cirka 5 meter og i 1906 kjøpte de også Solbergfossen. I forståelse med staten, som eide den ovenforliggende, cirka 10 meter høye Mørkfossen, kunne de dermed starte forberedelsene til bygging av en kraftverksdam øverst i Solbergfossen, det såkalte «Mørkfoss-Solbergfoss-anlegget». Det praktiske utbyggingsarbeidet begynte imidlertid ikke før i 1913. At planleggingsarbeidet tok hele ti år hadde blant annet sammenheng med at anlegget var svært stort, og at det derfor ble bygd en modell i målestokk 1:25 i Nordmarka for å teste ulike ideer. Fallhøyden var på 14 meter. Når bygginga først kom i gang sysselsatte den hele 800 mann, til tross for at ingeniørene som ledet prosjektet brukte de mest moderne metodene de kjente til. Sjølve kraftstasjonen var tegnet av en av tidas store arkitekter, Bredo Greve (1871-1931), som også har tegnet Norges tekniske høgskole (NTNU) i Trondheim, Handelshøgskolen i Bergen, Norges veterinærhøgskole i Oslo og Kunstindustrimuseet samme sted. Kraftstasjonen ble satt i drift i 1924 med seks turbiner, som etter hvert ble supplert med ytterligere sju. I 1979 ble det utarbeidet planer for nok en kraftstasjon ved Solbergfoss. Denne gangen ble anlegget sprengt inn i fjellet. Solbergfoss II ble ferdig i 1985, det året fløtinga i vassdraget ble avviklet. Denne kraftstasjonen inneholder en kaplanturbin med omtrent samme kapasitet som de 13 francisturbinene i den gamle stasjonen til sammen. I et gjennomsnittsår produsere Solbergfosstasjonene 900 millioner kWh elektrisk energi. Dette er nok til 45 000 strømfyrte eneboliger, og utgjør cirka 1 prosent av den norske produksjonen av hydroelektrisk strøm.

Sjøl om kraftutbygginga i Solbergfossen i og med anleggets størrelse og kapasitet representerte betydelige ingeniørfaglige utfordringer, var de fløtingstekniske utfordringene her mindre enn for eksempel ved Vamma lengre nede i vassdraget. Dette skyldtes blant annet at avstanden opp til Øyeren var på bare fem kilometer, noe som gjorde det overkommelig å kontrollere påstikkinga av virke. På den nevnte strekningen var vassdraget dessuten ganske rett, uten bukter og bakevjer hvor tømmeret hadde lett for å bli liggende. Likevel ble det mye strid om hvilke ulemper anlegget kunne komme til å påføre fløtinga, og om hvordan fløtingstømmeret mest hensiktsmessig skulle ledes gjennom eller forbi anlegget. Både kraftutbyggerne og Fredrikstad Tømmerdirektion engasjerte dyktige jurister til å arbeide med saken. Endelige løsninger ble først fastsatt ved såkalt overskjønn våren 1930. Løsningen ble en tømmertunnel i berget på vestsida av fossen.