Isgang i Glomma våren 1934. Fotografiet skal være tatt i Midt-Østerdalen, antakelig i Stor-Elvdal. I forgrunnen var det ei lita, åpen vannflate, men ellers var dalbotnen dekt av is...

Isgang oppstår når isen i vassdragene løsner og driver med strømmen mot elvepartier med mindre fall eller med innsnevringer, som får isen til å strande og stuves sammen til propper. Når trykket fra ovenforliggende is og vann blir stort nok kan slike ismasser løsne gå videre til neste sted der elvetopografien får dem til å pakke seg i hop og danne en ny propp. Isen og vannmassene som samles på motstrøms side av slike propper kan gjøre betydelig skade på verdier som er viktige for mennesker som bor i elvedalene. Isgang har også vært et kjent og fryktet fenomen langs Glomma, der særlig strekningen mellom Hanestad i Rendalen og Sundfloen i Stor-Elvdal har vært utsatt. Enkelte år inntraff dette fenomenet om våren, når plutselig solvarme eller kraftig regn brått satte i gang en prosess der isen smeltet og ble brutt opp i flak som, med økende vannføring drev nedover med strømmen, hvor isen og sørpa altså, på steder hvor det var naturlige hindringer, kunne bli pakket sammen i voller som stengte elveløpet. I andre halvdel av 1920-åra stiftet folk på den nevnte elvestrekningen også bekjentskap med såkalt «vinterisgang», som oppstår når det dannes botnis, såkalt «sarr», ofte i strenge kuldeperioder på førjulsvinteren. Dette var ei ny og vond erfaring for storelvdølene. De var naturligvis opptatt av hvorfor isgang tilsynelatende plutselig var blitt et nesten årvisst problem, og det var nærliggende å slutte at årsaken var reguleringa av innsjøen Aursunden aller øverst i vassdraget, som innebar at mye av vannet fra sommerhalvåret ble magasinert og brukt i kraftproduksjonen vinterstid. Følgelig ble det sluppet mer vann nedover Glomma vinterstid enn da alt hadde vært basert på naturlige tilsig.

I desember 1926 ble særlig småbrukene Glåmstad og Vestad i Bjørånesgrenda hardt rammet og familiene som bodde der følte at elva og isen hadde ødelagt livsgrunnlaget deres. De hadde sambygdingene sympati. Vassdragsvesenet ble varslet, og ingeniøren Ole B. Solem (1885-1974) kom på befaring. Hans konklusjon var «at der aldeles ikke var gått noen isgang i Glåma (men derimot i bielven Atna), hvorfor Vassdragsvesenet selvfølgelig var uten skyld og uten ansvar». Følgelig ble det ingen erstatning, verken til de to fattige småbrukerfamiliene eller andre skadelidte. Ingeniørens avfeiing av skader som for mange var en trussel mot livsgrunnlaget provoserte storelvdølene.

Året etter, i 1927, startet isgangen i november, og snart var dalbotnen fra Bjørånes til Stor-Elvdal kirke, en strekning på 17 kilometer, fullpakket av is. Like før jul var cirka 40 av de skadelidte samlet til et møte på Koppang, der de bestemte seg for å fremme erstatningskrav overfor staten for skader på jord, skog, bygninger, gjerder, avlinger, utislagsplasser for tømmer og isveger. At de valgte seg staten som motpart, skyldtes at det var staten som hadde gitt Glommens og Laagens Brugseierforening konsesjon for å realisere dette utbyggingsprosjektet, som altså lot til å ha fått svært negative konsekvenser for storelvdølene. De valgte ordfører Knut Kristiansen (1977-1942) og Thorer Mortensen Ruud (1857-1939) som sine representanter i denne striden og gav dem fullmakt til å søke juridisk assistanse. Det gjorde de hos overrettssakfører Arne Dahl (f. 1902), som nettopp hadde etablert seg med eget kontor på Koppang. Johan Bondesen (1880-1954) overtok etter hvert Ruuds rolle.

Da regionavisa «Østlændingen» intervjuet vassdragsdirektør Arthur Hugo-Sørensen (1875-1959), som representerte statens kompetanseorgan i slike saker, bekreftet at han kjente til fenomenet vinterisgang:

«Den første begynnelse til disse isgange er noe vi kaller bundis, eller «bottensarr», for å bruke det lokale uttrykk. Det er en is, som danner sig på bunden av elven og bevirker opstuing av elvevannet. Når dette har demmet sig så meget op at det er blit sterkt nok til det skjer gjennembruddet, og det er temmelig voldsomt, så meget mere som bottensarren som regel danner sig ved de øvre ender av strykene. Her danner den formelige demninger og når en demning er gjennembrutt soper elven med sig alt den kan favne nedover løpet – inntil is-skredet stanser op mot en ny isdemning. Jo lengere ned det bærer des voldsommere blir hvert fremstøt av elven nedover elveløpet, og des større blir den mengde av skrugarer, som lagrer sig op.»

Han var også klar over at vinterisgang hadde blitt et problem i Glomma, på strekningen fra Bellingmo i den søndre delen av Alvdal til Koppang i Stor-Elvdal. Årsaker og eventuell skyld var han profesjonelt forsiktig med å uttale seg om. Vassdragsdirektørens strategi var å utnevne en ekspertkomité, med representasjon også fra det svenske fagmiljøet på feltet, som skulle utrede saken:

«Det store spørsmål er, sier vassdragsdirektøren videre, om Aursundreguleringen har noen årsak i dette. Nu har det vært isgange før, men aldri så svære som i år, såvidt man vet da. Det er klart at vi ikke ønsker å avgjøre dette selv og dømme i vår egen sak, vi vil derfor spørre andre sakkyndige: Hvad mener dere om dette? Så vidt jeg kan skjønne er dette i vesentlig grad et videnskapelig spørsmål, bundisens vesen kjender vi i virkeligheten lite til, problemet har ikke vært studeret på videnskapelig grunnlag. Derfor har vi ment at en av kommisjonens medlemmer måtte bli en anerkjent videnskapsmann på det fysikalske område, mens de andre burde være to praktiske, anerkjente og skjønsomme ingeniører. Når vi har henvendt oss til vattenfallsstyrelsen for å få den til å opnevne en mann er det bl.a. av den grunn at man i visse dele av Sverige, særlig i det nordlige, men også i det mellemste av landet, har været særlig plaget av isgang.»

Fagfolkene som ble satt til å arbeide med denne saken var meteorologen Olaf Martin Devik (1886-1987) og ingeniørene Nikolai Olaf Saxegaard (1870-1933) og Axel Ekwall (1881-1940). Sistnevnte ble rekruttert fra Vassdragsvesenets svenske søsterorgan, Vattenfallsstyrelsen. I tillegg var nevnte ole B. Solem fra det norske Vassdragsvesenet med som sekretær. Denne gruppa arbeidet med isgangsproblematikken i Midt-Østerdalen i halvannet år. I mellomtida fortsatte problemene med isgang, både vinter og vår. Frustrasjonen i lokalsamfunnet vokste. Johan Bondesen lot seg intervjue av Oslo-avisa «Tidens Tegn» (en forløper for Verden gang/VG):

«Herunder fremholdt hr. Bondesen kraftig at det farlige ved situasjonen var den motløshet som er i ferd med å gripe de skadelidte. Hvert år siden Aursundreguleringen kom istand har de vært utsatt for overvanning og isgang, og nu anser de det for aldeles håpløst å drive jordbruk i Stor-Elvdal. «Jeg vil selv slutte, hvis der ikke blir en ordning», uttalte han, «det nytter ikke sålenge man ikke har garanti for en bedring».

Isgangen kan selvfølgelig bero på mange omstendigheter, men faktum er at vi har hatt overvanning hvert år siden reguleringen kom. Det har ødelagt jordveien for oss og skapt store ulemper ved tømmertillegningen. Glåma er ikke til å kjenne igjen, og nu greier vi det ikke lenger. Hvis staten nu sier at den ikke har noe med katastrofen, da er det forbi med Stor-Elvdal.»

Komitéens rapport ble slik Bondesen fryktet. Den frikjente langt på veg Vassdragsvesenet og Aursundutbygginga. Komiteen viste til at vannet turbinvannet fra kraftstasjonen ble avkjølt forholdsvis raskt etter at det ble ledet tilbake i vassdraget, og hevdet at økt vannføring etter reguleringa ikke hadde noen påviselig innflytelse på isgangenes utløsning, men vedgikk at økt vintervannføring muligens kunne ha innflytelse på isgangenes størrelse. Konklusjonen ble at isgangene som rammet Stor-Elvdal i andre halvdel av 1920-åra «berodde på særlig ugunstige kombinasjoner og vekslende meteorologiske forhold». Komiteen mente at storsamfunnets holdning til det som hadde skjedd burde være slik:

«Da de ovenfor omhandlede isganger var usedvanlige såvel hvad antall som dimensjoner angår og følgelig må betraktes som naturkatastrofer, synes det kommisjonen rimelig at det ydes effektiv hjelp til de skadelidte.»

I tillegg foreslo komitéen at myndighetene skulle bygge tersker som kunne stanse isen ved Barkaldfossen og ved Hanstadfossen.

Til tross for henstillingen til myndighetene om å yte bistand til dem som ble rammet av isgangen, vakte avisenes sitater fra rapporten mistro blant storelvdølene. De kunne ikke få seg til å tro at vinterisgang, som hadde kommet som et nytt og nesten årvisst fenomen etter at Aursund-kraftverket ble satt i drift, ikke hadde noen sammenheng med dette vassdragsregulerende prosjektet. Overrettsakfører Dahl uttrykte oppsummerte skepsisen i to spørsmål:

«Er det da logisk å nekte å yde effektiv hjelp til de skadelidte, men kaste bort 100 000 kr. på hindre isganger som kanskje ikke kommer igjen på de næste 300 år?

Hvis det på den annen side er sannsynlig at isgangene kommer igjen så å si hvert eneste år, går det da an å si at det er naturkatastrofer, all den stund man ikke har vært plaget av dem før reguleringen, men hvert år efterpå?»

Representantene for de skadelidte i Stor-Elvdal pekte på det var 170 av dem, og at cirka 140 av disse var småbrukere og skogsarbeidere med lån i Småbruk- og boligbanken. Dette var familieforsørgere som var avhengige av avlingene på småbrukene og inntektene fra skogsarbeidet for å kunne livberge seg og sine. De nye vinterisgangene truet med andre ord begge de næringene som var de mest sentrale i den lokale økonomien.

Vassdragsvesenets komitéutredning møtte også kritikk fra statsgeolog Gunnar Holmsen (1880-1976), som i en artikkel i «Norsk geografisk Tidsskift» viste til at den ingeniørtunge ekspertgruppa hadde oversett at det i løpet av det siste hundreåret var opparbeidet en betydelig kompetanse på isganger blant naturgeografer. Holmsen var tydelig på at han anså den foreliggende rapporten for å ha liten faglig verdi: «Kommisjonen vet i virkeligheten intet om forholdet mellem isdemningenes antall og dimensjoner i det kritiske strøk av Glåma før og efter reguleringens igangsettelse, og skulde ha avholdt sig fra å gi en uttalelse, hvis verdi er så tvilsom som den foreliggende.»

Problemet med isgang fortsatte, og i høsten 1930 anla 170 skadelidte sak, ikke bare mot staten, men også mot Glomma fellesfløtingsforening, som for å lette arbeidet med fløtingsvirket hadde fått sprengt vekk mante av de stein etter storelvdølenes mening hadde hatt en bremsende effekt på isgangen. Den juridiske behandlinga av saken startet i Sør-Østerdal herredsrett, men fordi den handlet om betydelige verdier og fordi utfallet kunne danne presedens for liknende interessekonflikter i andre vassdrag, ble saken anket videre oppover i rettssystemet til høyesterett.

Mandag 17. juli 1933 trykte regionavisa Østlendingen denne teksten fra høyesteretts behandling av konflikten mellom grunneierne langs Glåma på den ene sida, og Christiania Tømmerdirektion og staten på den andre, om skader på eiendommene etter isgang i vassdraget:

«Hvorfor Christiania Tømmerdirektion blev frifunnet.
Efter den første stensprengning iakttokes ingen vanskeligheter, heller ikke i 1931-32 og 1932-33

Men tømmerdireksjonen blev ikke tilkjent saksomkostninger.
Som meddelt lørdag blev Christiania Tømmerdirektion frifunnet for de reiste krav i isgangsprosessen. Vi gjengir idag de premisser hvorpå retten bygger frifinnelsesdommen.

Efter tilendebragt regulering av Aursunden i Sør-Trøndelag fylke – der blev foretatt som statsregulering – begynte den regulære slipning av vannet den 28. desember 1923. Inntil 1930-31 blev regulert vannføring sluppet fra bassenget fra november måned av. I årene 1931-32 og 1932-33 blev det derimot sluppet en vannføring tilsvarende uregulert avløp inntil islegningen i Glåma antokes i det vesentlige å ha stabilisert sig. Fra det tidspunkt blev avløpet øket med et bestemt kvantum pr. dag inntil vannføringen nådde den høide som blev holdt resten av disse vintre.

Foranledningen til denne endring de to siste år i vannslipningen fra Aursunden var klage fra en rekke opsittere i Øvre Rendal og Stor-Elvdal over at Glåma, efter at reguleringen var satt i verk, ved isgang og overvatning gjorde skade på deres eiendommer. De mente at disse skader iallfall for en del skyldtes den regulerte vannføring fra Aursunden, idet slike skader tidligere ikke var inntrådt. Vassdragsvesenet undersøkte forholdene og foranlediget at arbeidsdepartementet opnevnte en sakkyndig kommisjon for å undersøke årsakene til isgangene – og senere også opvatningen. Kommisjonen avgav i 1929 og 1931 sine betenkninger og foreslo blandt annet at man forsøksvis i mist et par år alene skulde slippe fra Aursunden en vannmengde som svarer til den uregulerte, inntil islegningsforholdene vedkommende vinter har stabilisert sig og derefter holde vandføringen konstant for de utsatte strøk av Glåma.

Under den sakkyndige kommisjons undersøkelser blev av distriktets befolkning også omtalt som mulig årsak til de intrufne skader ved isgang og overvatning, at Christiania Tømmmerdirektion sommeren og høsten 1925 hadde latt sprenge bort et betydelig antall sten i elveløpet mellem Barkald og Treseng for derved å sikre og lette fløtningen. Kommisjonen behandlet også dette spørsmål.

Nærværende krav gjelder krav om erstatning fra 168 saksøkere – de fleste eiere av fast eiendom som støter til Glåma i Øvre Rendal og Stor-Elvdal – mot staten og Christiania Tømmerdirektion i anledning av skade angivelig tilføiet dem ved vinterisganger og overvatning i Glåma i årene 1926-27, 1927-28, 1928-29, 1929-30 og 1930-31, samt ved vårisgang 1928.

Åtte av saksøkerne bor i Øvre Rendal og har sine eiendommer der. Saken hører derfor hjemme ved Nord-Østerdal herredsrett. Disse saksøkere har imidlertid begjært og fått høiesterets samtykke til at saken overføres til nærværende herredsrett. Den er derefter med rettens samtykke forenet med den annen sak, som er reist av opsitterne i Stor-Elvdal.

Saksøkerne i begge saker har fått fri sakførsel med fritagelse for retsgebyrer.

Det samlede beløp som saksøkerne krever utgjør ca. 180 000 kroner. De har nedlagt påstand på at de saksøkte dømmes til in solidum å betale dette beløp med renter fra påklagen og sakens omkostninger.

De saksøkte har påstått sig frifunnet og tilkjent omkostninger. Staten har latt forkynne prosessvarsel for Glommen og Lågens Brukseierforening, som har latt møte under saken uten å nedlegge påstand.

Sakene blev iretteført for denne rett 26. juni d. å. på Koppang i Stor-Elvdal. Under hovedforhandlingene foretok retten med partsrepresentanter og prosessfullmektiger befaring av den del av Glåmavassdraget som saken knytter sig til. Herunder blev påvist stedforhold av interesse og avhørt endel vidner. Derefter foregikk de følgende dager vidneførsel, dokumentasjon og prosedyre. Hovedforhandlingen blev avsluttet 5. juli, hvorefter retten har drøftet spørsmålet hvorvidt begge de saksøkte eller noen av dem er ansvarlig for angivelig voldte skade. Til dette spørsmål har bevisførsel og prosedyre så innskrenket sig fra begge sider uten at erstatningskravenes omfang er behandlet.

Kravet mot Christiania Tømmerdirektion bygger saksøkerne derpå, at den angivelig voldte skade iallfall for en del skyldes de foran nevnte stensprengninger i Glåmas løp som tømmerdireksjonen foretok sommer og høst 1925 – av hensyn til fløtningen. Saksøkerne mener at denne bortrydning av sten i elveleiet har hatt betydning så vel for isdannelsen som for vinterisgangenes utvikling og forløp. De hevder at store stener i elveleiet og på breddene fremmer isdannelsen om høsten og hindrer og vanskeliggjør en senere isgang ved å bremse på ismassene og eventuelt stanse dem. Stensprengningen påståes også å ha betydning for erosjonen i elven og ha bidratt til ytterligere utgravning av løse masser i elvebunnen. Sammen med den økende vannføring skal stensprengningen videre ha fremmet overvatningen ved de forandringer den har voldt i elveleiets bredde- og dybdeforhold.

Fra den annen side er bestridt at stensprengningen har øvet uheldig innflydelse på isforholdeneg i Glåma. De øvrige innsigelser fra Christiania Tømmerdirektion finner retten ikke grunn til å behandle, da de ikke har vært bestemmende for domsresultatet.

Det er på det rene at Christiania Tømmerdirektiom sommeren og høsten 1925 sprengte ca. 3 600 sten i Glåmas leie mellem Bellingmo og Treseng og således nettop i det strøk av elven som må antas å være av interesse for de skader som denne sak gjelder. Selv om regelmessig under fløtning sten sprenges og fjernes fra elveleiet er det dog på det rene at virksomheten dette år var meget omfattende. Stenene antas å ha ligget såvel ute i elven som langs breddene, uten at bestemte oplysninger foreligger om fordelingen. Det er videre på det rene, at der hver vinter i årene 1926 til 1931 er voldt betydelig skade på eiendommer som støter til elven om vinteren og ved en voldsom vårisgang i et av disse år. Spørsmålet er imidlertid om disse begivenheter kan settes i forbindelse med hverandre som årsak og virkning. Det er fremhevet av saksøkerne, at stensprengningen ikke er «selvstendig virkende årsak». Alene har stensprengningen ikke evnet å fremkalle skadevirkningene, men når der optrer også andre faktorer, som virker i samme retning, vil også denne faktor kunne få sin betydning i årsaksrekken – anføres der.

Den sakkyndige kommisjon refererer endel uttalelser som den har mottatt om dette spørsmål. Særlig er sterkt fremhevet av Glommen og Lågens Brukseierforening, at fjernelsen av sten i elveleiet må ha øvet stor innflydelse på isgangenes forløp. Brukseierforeningen synes forøvrig å mene at fjernelsen av sten ute i selve elveløpet, for derved å danne et dypt og rent løp, vil kunne virke heldig, mens sten langs elvebredden vil fremme islegning og hindre isgang og deres fjernelse således være uheldig for isforholdene. Kommisjonen er selv meget forsiktig i sin uttalelse om dette spørsmål. Den fastslår, at «stener langs breddene bidrar til en hurtigere og sikrere islegning» og slutter herav at stensprengningen «kan ha medført at isdannelsen ved elvebredden er blitt vanskeliggjort og forsinket på grunn av steners fjernelse» og gjentar at «sådan oprenskning for fløtningen kan øve innflydelse bl. a. på isdannelsen og derved i spesielle tilfelle også på vinterisgangens forløp».

Om stensprengningens innflydelse på opvatningen uttaler kommisjonen, at det kan tenkes at stensprengningen har virket uheldig.

Retten finner det ikke tvilsomt at større sten som ligger ute i elveleiet vil under gunstig temperatur bevirke den skadelige sarrdannelse og dermed lette isdannelsen. Deres fjernelse vil derfor bidra til å motvirke dannelsen av grunnis og isdammer. Selv om disse stener måskje i noen grad vilde kunne bremse mot en isgang og måskje også stanse ganske små isganger, vilde dette være så forvirrende i forhold til de krefter som er i bevegelse under de skadegjørende isganger der her er tale om, at retten finner å kunne se helt bort herfra.

Sten langs land i elveleiet vil derimot i enkelte tilfelle måskje kunne bidra til en hurtigere og sikrere islegning.

Retten har ikke kunnet tilegne sig den overbevisning, at stensprengningen har fremmet de stedfunne vinterisganger og opvatningen som denne sak gjelder. Sett i forhold til de uhyre stenmasser som ligger i Glåmas løp i det strøk av elven det her er tale om, vilde neppe den del av de sprengte sten som lå langs land ha vært istand til å øve noen merkbar innflydelse på isforholdene. Det er heller ikke utelukket, at skaden ved sprengning av sten langs bredden motsvarer fordelene ved sprengning lenger ute i elven.

Erfaring fra andre vassdrag som har vært gjenstand for bevisførsel under hovedforhandlingen synes heller ikke å sannsynliggjøre at den foretatte stensprengning i Glåma har hatt uheldig innflydelse på isforholdene i elven.

Retten har også lagt vekt på, at man den første vinter efter stensprengningen, vinteren 1925-26, ikke synes å ha iakttatt ekstraordinære isvanskeligheter av betydning i eller nedenfor sprengningsstrøket som naturlig kan settes i forbindelse med stensprengningen. Det samme gjelder de to siste vintre, 1931-32 og 1932-33. Har stensprengningen øvet sin innflydelse på de skadegjørende isforhold de mellemliggende år, vilde det være rimelig om den også hadde gjort sig gjeldende de nevnte vintre.

Saksøkerne har fremhevet at fjernelsen av sten i elveleiet vil fremme erosjonen i elven og dermed øke materialtransporten, så man får større avlagringer med hevning av elvebunnen nedenfor Sundfloen. Retten kan ikke anta at dette har spilt noen rolle av betydning.

Selv om man her, hvor der handles om en rekke naturforhold som vanskelig kan forklares, måskje ikke kan stille særlig strenge krav til det bevis som saksøkerne plikter for årsakssammenheng mellem de inntrådte forandringer i elveleiet og senere inntrådt skade for de nedenforliggende strøk, må det dog i ethvert fall kreves at saksøkerne gjør det antagelig at disse forandringer voldt ved stensprengningen har vært en av de bestemmende faktorer, således at skaden ikke vilde vært inntrådt hvis stensprengningen ikke hadde funnet sted – retten henviser her til en høiesteretsdom som frembyr adskillige likhetspunkter. Men dette bevis har saksøkerne ikke ført hverken hvad angår stensprengningenes innflydelse på isgangene eller på opvatningen. Det er imidlertid av saksøkerne hevdet, at under de foreliggende omstendigheter, hvor der er utført ekstraordinære og betydelige arbeider i et vassdrag, må det tilligge den som uten å la avholde forutgående skjønn foretar disse arbeider å bevise at skade derved ikke er voldt, således at en mulig uklarhet om skadens omfang går ut over ham. Retten er ikke enig i denne betraktning og henviser her til en rekke tidligere avgjørelser i lignende spørsmål.

Retten kommer således til det resultat, at Christiania Tømmerdirektion må bli å frifinne for de reiste krav. Efter omstendighetene vil saksomkostninger ikke bli tilkjent, idet det må erkjennes at det ikke er urimelig at saksøkerne har ønsket rettsavgjørelse.»

Den 26. juni 1933 orienterte Østlendingen om …

«Hvorfor staten blev kjent ansvarlig for isgangskaden og overvatningen i Stor-Elvdal.
Premissene i herredsrettsdommen.

Som våre lesere vil erindre inneholdt vår avis for 17. ds. meddelelse om resultatet av isgangsakene i Storelvdal at Christiania Tømmerdireksjon var frikjent mens Staten var kjent fullt ansvarlig for isgangskaden i Storelvdal og at skadene skyldtes Aursundreguleringen samtidig som dommen mot tømmerdireksjonen i sin helhet var inntatt i nevnte nummer av avisen.

Vi bringer her i sin helhet dommen mot Staten sålydende:

Kravet mot Staten er bygget derpå at reguleringen av Aursunden har medført at Glommens økede vannføring i islegningstiden og utover vinteren har bevirket en helt ny situasjon med hensyn til isforholdene i elven i dette tidsrum av året og hver vinter i årene 1926 til 1931 voldt skade ved isgang og opvatning. Mens tidligere vinterisgang og opvatning i Glommen, efterat elven en gang hadde lagt sig var ukjent i disse strøk eller i hvert fall var så ubetydelige av omfang at ingen skade av betydning voldtes, er der, påstår saksøkerne, inntrådt en avgjørende endring heri, efterat Aursunden blev regulert. Ikke alene har man, hevdes det, vært sjenert av årvisse vinterisganger, idet isen har løsnet i enkelte avsnitt av elven, og ismassene er ført utover de nedenfor liggende eiendommer, men der er også hyppig inntrådt overvatning, således at vannet er strømmet inn over eiendommene og har voldt skade.

Beviset for, at isgangene og opvatningen i disse år skyldtes Aursundreguleringen søker saksøkerne først og fremst deri at disse fenomener ikke inntraff før reguleringen blev satt i gang og ophørte, da man vinteren 1931-32 og 1932-33 i islegningstiden lot slippe fra Aursunden alene dennes normale vannføring således som den sakkyndige kommisjon har anbefalt, og derved søkte å føre tilstandene tilbake til før reguleringen. Der kan, mener saksøkerne, ikke påvises annen årsak til de forandrede forhold i de mellemliggende år enn den økede vannføring fra Aursunden og stensprengningen i 1925. Den økede vannføring har, hevdes der fra saksøkernes side, bevirket høiere og derfor svakere isdammer, øket strømhastigheten og således gjort presset sterkere og motstandskraften mindre og samtidig øket sarrproduksjonen. Herved skal været voldt vinterisgang og opvatning som begge av hverandre helt uavhengige fenomener.

Saksøkerne påstår ikke, at vårisgangene i Glommen skyldes reguleringen av Aursunden. Heller ikke de mindre vinterisganger, som begynner lenger oppe i elven og ikke har kunnet merkes utover i Store-Elvdal. Begge skyldes efter saksøkernes mening de klimatiske forhold og kommer med varmen i været om våren eller med mildvær om vinteren og er vel kjente fenomener fra årrekker tilbake. Det samme gjelder vinterisganger som skyldes is der fra Atna er ført ut i Glommen. De reiste krav utspringer heller ikke av skader voldt ved slike isganger. Alene vårisgangen i 1928, som var særlig voldsom og skadegjørende, påstår saksøkerne å skyldes Aursundreguleringen, idet der vinteren forut var gått en rekke vinterisganger som hadde fyldt op elveleiet og lagt en mektig isdemning over elvens løp ved Bjørånes. Da våren kom, og elvens vannføring øket, brast demningen og gjorde stor skade for de nedenforliggende eiendommer.

Saksøkte bestrider Aursundreguleringen har voldt isgang eller opvatning. Der hevdes at vinterisgang og opvatning i Glåma var kjent også før reguleringen og på samme måte som vårisgangene skyldes de meteorologiske forhold. De er alle, påståes der, naturkatastrofer, som ingen har skyld i og ikke forårsaket av menneskelige krefter. Det bestrides ikke at reguleringen har medført en øket vannføring fra Aursunden i islegningstiden, men øket vannføring vil, hevdes der, vanskeliggjøre dannelsen av isdammer og derved motvirke isgang. Der henvises videre til den sakkyndige kommisjons uttalelser av 1929 og 1931, hvorefter økning av vannmengden efter kommisjonens mening ikke medfører øket risiko for isdammenes dannelse eller øver innflytelse på deres start, og efter hvilke der ikke kan trekkes sikre slutninger om forholdet mellem vannføringens størrelse og opvatningens høide. Hvad angår vårisgangen 1928 hevder saksøkte a denne vilde voldt betydelig skade selv om ismassen fra vinterisgangene ikke hadde ligget der, og at staten således under ingen omstendigheter kan være ansvarlig for den hele skade som dette år blev voldt.

Retten finner det godtgjort gjennem forklaringer fra parter og vidner og ved gjennemgåelse av de offisielle vannstandsopgaver for de pågjeldende år 1926 til 1931 sett i forhold til såvel de to senere år som en årrekke forut for de nevnte år står i en særstilling. Uten nærmere å inngå på de detaljerte undersøkelser av de offisielle opgaver, det under saken fremlagte statistiske materiale og de grafiske tabeller, hvilke undersøkelser er foretatt av rettens sakkyndige medlemmer, finner retten å kunne fastslå, at vannstandsmålingene i Glommen i månedene desember til mars i de nevnte år viser en vannstandshøide, som retten ikke har kunnet forklare hverken ut fra nedbørs- eller temperaturforhold i samme tidsrum og som sterkt og åpenbart avviker fra opgavene for såvel de forutgående som de efterfølgende vintre. Disse opgaver viser en vannstand ved de forskjellige vannstandsmerker som langt overstiger hvad der svarer til økningen i den regulerte vannføring fra Aursunden, men på den annen side står i god overensstemmelse med forandringene i denne. Herav trekker retten den slutning, at økningen i vannføringen fra Aursunden gjør sig i forsterket grad gjeldende lenger nede i elven og under innflydelse av temperatur og stedforhold bevirker sterkere sarrutvikling med herav følgende sterkere grunnisdannelse og større isdammer, hvorved igjen forårsakes øket opvatning.

Retten har ikke kunnet tilegne sig den overbevisning at de meteorologiske forhold alene eller i vesentlig grad har kunnet fremkalle de særegne tilstander i Glåma, som i de nevnte år har voldt de ekstraordinære skader. Den har nøie satt sig inn i så vel de forannevnte innberetninger fra den sakkyndige kommisjon som dr. Delviks artikler i Norsk Geografisk Tidsskrift i 1. og 2. hefte for 1930 og legger vekt på at kommisjonen av 1931 om «opvatningen i Stor-Elvdal og Os» uttaler at en økning av vannføringen kan tenkes å fremkalle mere åpne elvestrekninger og dermed øket sarrproduksjon, som atter bevirker ytterligere tilstopning av profilet med herav følgende økning av opvatningen.» «I hvilket mon dette vil skje lar sig idag vanskelig fastslå», tilføier kommisjonen og gir i forbindelse hermed anvisning på «at man under den normale islegningsperiode fremover ikke tapper Aursunden sterkere enn tilsvarende uregulert avløp». Denne anvisning som gjentas i kommisjonens konklusjon er nu fulgt i de to følgende år 1931-32 og 1932-33 og har gitt som resultat, at der efter samstemmige uttalelser fra de avhørte saksøkere og vidner disse år ikke er inntruffet hverken skadegjørende isganger eller opvatning utenfor det ordinære fra tidligere år før reguleringen blev satt iverk. Samtidig viser som foran antydet de offisielle målinger, at vannstanden fra Auma og nedover elven disse år fra desember til mars var meget lavere enn i den foregående reguleringsperiode og nærmer sig sterkt tallene fra før reguleringen.

Disse resultater taler efter rettens skjønn sterkt for at den økede vannføring fra Aursunden har øvet en avgjørende innflydelse op så vel vinterisgang som opvartning i elven i de kritiske år.

Retten legger også vekt på at den sakkyndige kommisjon i sin siste innberetning om opvatning i Os uttaler, at den «mener derfor, at opvatning og overising her skyldes reguleringen og at man i ethvert fall må gå ut fra, at så er tilfelle inntil det ved ovenfor omhandlede prøvetapning av uregulert vannføring fra Aursunden under islegningsperioden så vidt mulig er konstatert hvorvidt forholdene bedrer sig».

Retten har som nevnt i dom av 12. ds. (mot tømmerdireksjonen) ikke kunnet tilegne sig den overbevisning, at fløtningens stensprengning i 1925 har fremmet de stedfundne vinterisganger og opvatning, som denne sak gjelder. Da der heller ikke har kunnet påvises andre omstendigheter, som kan forklare de ekstraordinære forhold i denne del av vassdraget i femårsperioden 1926-1931, kommer retten til det resultat, at det er overveldende sannsynlig, at denne må tilskrives den økede vannføring fra Aursunden. Det bevis som saksøkerne plikter for årsakssammenheng mellem reguleringen av Aursundens avløp og de voldte skader ansees derfor fyldt, idet disse skader må antas ikke å være inntrådt, såfremt vannføringen fra Aursunden i det pågjeldende tidsrum ikke var regulert således som skjedd. Der henvises til Høiesteretts avgjørelser i Rettstidende for 1932 og de der siterte avgjørelser samt til Rt. 1931.

Som det fremgår av foranstående antar retten, at såvel vinterisgangene som opvatningen skyldes den økede vannføring fra Aursunden. Den har derfor ikke funnet grunn til å sondre mellem de skader, som skyldes vinterisgang og dem som er voldt ved opvatningen. Likeledes må den anta, at de skader som er voldt i 1928 under den voldsomme isgang denne vår også i sin helhet må føres tilbake til de forutgående vinterisganger samme år, idet der under disse har dannet sig isbarrierer som brast da vårflommen kom med den følge, at vann, is, sten og grus blev ført inn over de nedenforliggende strøk, voldte skade på disse og tok med sig hvad der lå i dens vei.

I samsvar med hvad der er antatt i en rekke rettsavgjørelser antar retten, at når der ved regulering av vassdrag er voldt skade er – iallfall når forutgående skjønn ikke er avholdt – den for reguleringen ansvarlige også ansvarlig for skaden uten hensyn til om der kan legges ham noen uaktsomhet tillast. Det er på det rene, at reguleringen av Aursunden er utført som statsregulering, og at Staten er ansvarlig også for manøvreringen. Det er også på det rene, at der ikke forut for reguleringen blev avholdt skjønn, som omfattet de partier av Glommens løp, som berøres av de skadekrav denne sak gjelder.

Retten kommer således til det resultat, at Staten er erstatningspliktig for de ved reguleringen voldte skader, som er bragt inn til rettens avgjørelse.

Hvad angår erstatningskravenes omfang bemerkes:

Som grunnlag for erstatningskravene foreligger takster dels avgitt av offentlig opnevnte skjønsmenn dels av menn som den komité de skadelidende hadde nedsatt, har anmodet om å avgi takst.

Ved siden herav foreligger en rekke opgaver fra de skadelidende selv om ytterligere tap de har lidt, særlig på innhøstet avling, bortført redskap og løsøre, skader som ikke har kunnet konstateres ved den efterfølgende takst, da gjenstandene har vært borte.

Fra statens side er om disse takster og skadeopgaver erklært at de ikke uten videre kan godtas. På den annen side er deres riktighet ikke benektet uten i et par spesielle punkter. Særlig er fremhevet at skade voldt ved vårisgangene 1931 og 1932 ikke kan erstattes, da denne ikke skyldes reguleringen.

Alle takstmenn er avhørt som vidner under hovedforhandlingen. Takstene må antas gitt efter beste skjønn, og der foreligger ikke materiale for retten til å sette dem tilside. For skade lidt ved vårisgangen 1931 og 1932 vil dog ikke kunne gis erstatning medmindre det er godtgjort, at skaden har sin årsak i reguleringen av Aursunden. Retten finner imidlertid at alt overveiende av de skader, som er opført skyldes overvatning i tidligere år som en følge av reguleringen. Også denne takst må derfor legges til grunn. Derimot vil skader som er lidt vinteren 1931 og 1932 ikke kunne kreves erstattet da det ikke er godtgjort at de skyldes reguleringen. Dette vil få innflydelse alene på saksøkeren Hjørdis Ruud. Kr. 300 av det beløp hun krever gjelder skade i sistnevnte år. Disse 300 kroner må derfor fragå hennes krav.

Retten må også legge til grunn de løse «opgaver» som enkelte av saksøkerne har avgitt over lidt skade. Der er i og for sig ikke grunn til å dra deres riktighet i tvil, og det er for tiden helt umulig å bringe tilveie full sikkerhet. Retten har ved avhør av en del av de skadelidende fått det inntrykk, at opgavene ikke er urimelige hvad angår de opgitte priser, og har heller ikke grunn til å betvile at de opgitte gjenstande og varer er skadet eller bortkommet. Under disse omstendigheter må retten legge opgavene til grunn.

Det er enighet mellem partene om hvad hver enkelt saksøker har fått av de beløp, som av Staten er ydet Stor-Elvdal kommune som lån og bidrag til avhjelp av skaden skal komme til fradrag i hver enkelt saksøkers erstatning.

Når der fra Statens side videre er hevdet, at også de beløp, som er innkommet ved frivillige gaver gjennem offentlige innsamlinger skal fratrekkes, kan retten ikke være enig heri. Det kan ikke sees å være grunnlag for dette krav. Selv om de skadelidende således alt i alt måskje får sig utbetalt mere enn svarende til det lidte tap, er der ikke adgang til å redusere Statens erstatning med de innsamlede beløp. Disse er åpenbart ikke samlet inn til fordel for Staten.

Efter avtale mellem prosessfullmektigene under hovedforhandlingen er de beløp som er utbetalt til de skadelidende dels av statens bidrag, dels av innsamlede midler og som alene skal komme i fradrag for den første dels vedkommende, ikke helt nøiaktig utregnet, men alene i hele kroner. Det er ikke klart, hvor meget av Statens bidrag er utbetalt til Stor-Elvdal kommune og skal komme i fradrag for denne. Dette krav blir derfor å anerkjenne i sin helhet, idet retten forutsetter, at der senere skjer mindelig opgjør mellem Staten og Kommunen.

Staten må betale saksøkerne sakens omkostninger. Under hensyn til, at der er tilstått dem fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer settes omkostningsbeløpet til kr. 1 000, hvilket antas medgått til utgifter før fri sakførsel blev innvilget og til utgifter under saken som ikke dekkes av bevilgningen.

Domsslutning: Den norske stat dømmes til å betale til:

Stor-Elvdal kommune kr. 5 305,66, Sigrid Trønnes dødsbo 12 649,20, Ingmar Olsen 143,24, Edvard Tørmoen 821,59, Kaare Nordby 147,36, Ole Granlund 111,00, Nils Nybakken 212,73, Halvor Landøimoen 460,02, Laurits Lømo 1 006,05, Edv. Halvorsen 1 286,60, Torstein Rønningen 63,95, Edv. Kjeldsen 628,50, Harald Trøen 860,55, Per Ekerstuen 768,30, Harald Eggen 223,67, Hjørdis Ruud 3 510,85. Simen Trønnes 39,00, Erling Noren 254,87, Halvor Noren 410,60, Einar Noren 1 053,17, Sveinung Trønnes 76,43, Anders Skatrud 360,20, Haagen S. Vestgård 278,70, Sigurd M. Trønnes 26,00, Sigurd Granlund 143,63, Hildor Olafsen 328,85, Olaf Hjelle 607,60, Helge Hjelle 439,15, Bertil Olsen 1 629,82, Ole Øien 189,40, Inga Berger 684,50, Barbro Birkebæk 77,88, Sigrid Skjæret 27,49, Maren Hellum 345,45, Einar Heggelund 596,59, Ivar Berger 107,90, Emil Tollefsen 90,60, Karl Pedersen 141,60, Gunnar Negård 415,25, Dortin Vestgård 229,18, Halvor Nyhagen 965,70, Kristian Helmersen 118,58, Ole H. Trøen 328,46, Olaf Amundsen 77,50, Ole Hjelle 346,75, Magnus Johansen 458,19, Helge E. Trønnes 306,52, Jørgen Bjørnstad 136,22, Helmer Heksum 183,71, Sverre Myrvang 678,57, Magne Sigvardsen 68,00, Ole O. Sjølie 2 342,00, Ingm. Hansven Sagstuen 59,00, Alf Nyhus 171,42, Ola A. Negaard 131,40, Th. Myrvang 56,00, Tollef Imsdalen 213,00, Haakon Tørmoen 342,60, Per Vestgård 857,15, Johan Bondesen 427,11, O. Skurdal 49,00, Gurenus Haagensen 103,00, Oskar Kløften 286,50, Ole E. Trønnes 11,30, Martinus Kollen 313,20, August Olsen 93,90, K. M. Negaard 70,00, Gustav Mellemstuen 143,10, Ola Børli 131,20, Olaf Granlund 131,30, Johan Mellemstuen 57,00, John Bjørnersen 54,00, S. M. Gustu 161,50, Kristian Martinsen 59,00, Edv. G. Noren 131,80, Gedv. Åkermoen 42,50, Haakon Myhre 120,60, Berthe Negaard 23,00, Harald Gustumoen 78,00, Berger Bergersen 162,50, Goren Åkermoen 9,00, Johan Solbakken 26,00, Nik. Kilde 75,00, Peder Bolme 32,00, Johan Heggelund 639,19, Sigv. Løken 50,00, K. Kvisli 37,90, Olaf Tørmoen 86,05, Martinus Pedersen 13,00, Anton Myrbakken 27,82, Torgal Berger 172,50, Martin Øien 138,00, Per Nilsen Skjæret 70,00, Edv. Jensen 56,70, Per Hansen 103,00, Igusta Heggelund 43,20, Svein Østmoe 268,40, P. Nordset og O. Lillestu 1 017,90, E. Utengen 1 183,55, Jørgen Rusten 408,50, Svend Myrbakken 252,48, Otto Bakken 265,00, Kr. Guttu 287,00, Haavard Hansen 4,00, Einar Langholen 845,00, Sigrid Treseng 38,00, Peder Misterosen 146,00, Gedine Mora 370,80, Sigrid Karlstads dødsbo 132,00, H. Karlstad og J. Myhre 1 647,00, Oskar Karlstad 1 152,20, Petter Mørstad 756,00, Sigurd Sørensen 116,40, Olaf Sundet 557,50, Peder Treseng 457,00. Laurits Treseng 268,50, Anders Velten 159,00, H. M. Sanner 10,00, Trygve Treseng 159,30. Arne Nyjordet 253,10, Hjalmar Olsen 185,00, Ole Kjølhammer 142,00, Arth. Mathiesen & Co. 2 650,00, Olav Glomvang 125,00, Odd Ruud 1 736,45, Anton Viholmen 2 016,50, P. L. Brobakken 1 295,50, Bjørånes sag & motorlag 520,00, Ola H. Otnes 3 567,59, Harald Utti 104,00, Karinus Kristensen Glomstad 1 522,20, Helge Hirkjølen 2 314,20, Harald Trønnes 622,00, Håkon Vestlund 209,43, Olaus Imsdalen 256,00, Anders Vienget 649,55, Anton Smedbakken 337,03, Ingm. Syren 200,52, Olaug Garbekken 1 058,80, Karl Mellemmoen 420,35, Peder Øverenget 296,30, Sigurd G. Trønnes 1 350, Anstein Gran 168,50, Olaf Rotbakken 552,13, Emil Dalen 1410,00, Ole Landøimoen 305,15, Ingeborg Treseng 251,70, Karinus Landøimoen 452,19, Marthe T. Trønnes 312,13, Ole Ulvmoen 157,00, Oline Syren 75,52, Anders Enoksen 217,45, Magnus Kjølhammer 12,00, Ingv. Velten 44,00, Olaf Treseng 75,50, A. s. Gammelstu Sundet 910,50, Jens Andreassen 60,00, Sæm. H. Hannestad 450,00, Nils Andreassen Tobro 15,00, Leif Heiberg 555,00, R. Granviken 60,00, R. Vestby 60,00, Jens Rønningen 150,00.

I saksomkostninger til saksøkerne betaler Den norske Stat kr. 1 000,00 – et tusen kroner. Forøvrig frifinnes Staten.»

Saken ble anket videre oppover i rettsapparatet og endte i Høyesterett. Den 3. oktober 1936 informerte avisa Østlendingen om utfallet saken fikk der:

«Storelvdølene vant isgangsprosessen mot staten fullt ut.
Staten dømt ved høiesterett til å yde full erstaning for skade, og blev også ilagt saksomkostninger.
Dommen blev avsagt med 5 mot 2 stemmer.

Igår falt høiesterettsdommen i den med så megen interesse omfattede isgangsprosess fra Stor-Elvdal.

Dommen gikk – som vi forøvrig antok i forgårs – ut på at Christiania Tømmerdirektion frifinnes, men at Staten kjennes fullt ansvarlig. De ca. 160 skadelidte blev tilkjent full erstatning av staten, ialt ca. 180 000 kroner, hvorav tidligere er utbetalt 113 000 kroner. De skadelidte fikk således erstattet åde takstbeløpene og de skader som for øvrig er oppgitt, men ikke har kunnet takseres.

Endelig blev de skadelidte tilkjent fulle omkostninger av staten. Det dreier sig om ca. 28 000 kroner, hvorav ca. 12 000 kroner som salær til overretssakfører Dahl, et lignende beløp til sakkyndig assistanse og en del beløp forøvrig. Som kjent var de skadelidte tilstått fri sakførsel av justisdepartementet, men det var forutsetningen at omkostningene skulle refunderes, såfremt de skadelidte vant prosessen. Imidlertid bortfaller efter dette refusjon, idet staten må betale også disse beløp.
For Tømmerdirektionens vedkommende blev saksomkostningene ophevet.

De skadelidte har således helt ut vunnet over staten.

Dommen blev avsagt med 5 mot 2 stemmer. De 5 var dommerne Bonnevie, Emil Stang, Evensen, Borch og Eid, de to dissenterende var dommerne Mjøen og Paulsen.

Førstevoterende høiesterettsdommer Bonnevie med tilslutning av de fire andre, fant at Aursund-reguleringen gjennom øket vannføring om høsten hadde forsinket isleggingen i elven og dermed bevirket øket produksjon av sarr, hvilket igjen skaper øket risiko for isgang og opvartning. Førstevoterende peker på at det ikke er noen dissens mellem de sakkyndige om at vinterisgangene og opvatningen er en følge av sarrproduksjonen i vassdraget, og at øket sarrproduksjon bevirker øket fare for isgang og opvatning. Som det fremgikk av herredsrettsdommen, er den sakkyndige kommisjon av den oppfatning at meteorologiske forhold har bevirket usedvanlige isgangsforhold i Glåma, og heri får kommisjonen støtte av professor Sverdrup. Førstevoterende var imidlertid av den mening at – som professor Vegaard har gitt uttrykk for – og som også andre sakkyndige har hevdet – at ved siden av de meteorologiske forhold har den endrede vannføring som reguleringen har medført spillet en avgjørende rolle. Han finner det ikke påkrevet å gå inn på de forskjellige teorier som er fremsatt om hvordan reguleringen virker på sarrproduksjonen, spesielt ikke hvorvidt en øket sarrproduksjon i Tolgadistriktet har hatt virkning i de nedre isgangsdistrikter. Han finner at reguleringens innflydelse på isforholdene på selve det nedre strøk er tilstrekkelig til å forklare forholdet. Førstevoterende konstaterte overensstemmende med hvad saksøkte havde hevdet, at den endrede tapning fra 1931 har virket meget gunstig, hvilket peker sterkt i retning av at reguleringen har hatt innflydelse. I motsetning hertil har som kjent staten hevdet at det også senere har vært isgang og opvatning, men retten var enig med saksøkerne i at det bare har vært bagatellmessige ting i forhold til før 1931.

Rettens dissenterende medlemmer fant at saken var såpass vanskelig og at der var såvidt mange momenter som man ikke hadde fått full kjennskap til, at de ikke kunne ta standpunkt. Det var saksøkernes sak å føre fullt bevis for reguleringens skyld i den voldte skade, men man fant ikke denne bevisplikt fullt opfyllt.

Saken er den første som er ført om isgangsforhold ved reguleringene. Man har tidligere dommer om isforhold i denne forbindelse forøvrig, men ikke dette spesielle fenomen har vært for retten. Det er innlysende at saken er av stor betydning for statens forhold til vassdragsreguleringer, og vassdragsvesenets folk har da også fulgt sakens gang med stor interesse, likeledes Tømmerdirektionens ledelse.

Collapse text