Del av Andråsaga på Norsk skogmuseum, fotografert etter restaureringsarbeid høsten 2022. Fotografiet er tatt fra den sida av underbygningen som vender inn mot elveskråningen, med u...

About the object

• IdentifierSJF-F.014376
• Specific subject termsMuseum Oppgangssag Restaurering Sag
• Subject

  Del av Andråsaga på Norsk skogmuseum, fotografert etter restaureringsarbeid høsten 2022. Fotografiet er tatt fra den sida av underbygningen som vender inn mot elveskråningen, med utsikt mot vassdraget i bakgrunnen. Vi ser bygningen fra den ytre mot den øvre enden. De elementene som her framstår med lyse overflater ble fornyet i forbindelse med restaureringsprosjektet - se teksten nedenfor.

  Andråsaga sto opprinnelig ved elva Ana, øverst i det såkalte Sagfallet, i det bratte terrenget på østsida av Storsjøen i Ytre Rendal. Da Norsk Skogbruksmuseum tidlig i 1960-åra startet arbeidet for å innlemme ei oppgangssag i friluftsmuseet i Elverum var dette et av flere alternativer museumsbestyrer Tore Fossum arbeidet med. Da var det om lag 40 år siden Andråsaga hadde vært i bruk, og den sto til nedfalls i et fuktig lokalmiljø ved Ana. Også de andre alternativene museet hadde var konstruksjoner i framskredet forfall. Andråsaga ble antakelig valgt dels fordi transporten fra Rendalen til Elverum var overkommelig, dels fordi museets daværende styreleder hadde gode relasjoner til eierne. Særlig de nedre delene av saga var imidlertid så råteskadde, at mye av trevirket måtte erstattes av nye materialer. Huset ble demontert i 1963 og gjenoppbygd på museet, i elveskråningen på østsida av Klokkerfossen, i 1964. Også der har den vært eksponert for tærende naturkrefter. Vasshjulet på fotografiet er en kopi som ble lagd av museets vaktmestere i 1988. Samtidig sørget de for å heve betongpilarene bygningen kviler på. Disse støpte fundamentene fulgte ikke vegglinjene slik de burde ha gjort, men hevinga av konstruksjonene kom tross alt vel med under storflommen i 1995. Den laftete svillramma som bærer den ytre delen av bygningen ble fornyet av restaureringshandverkerne Arne Pedersen, Morten Pedersen og Roald Renmælmo i 2002. De hadde planer om å fortsette arbeidet i overliggende konstruksjoner, men greide ikke å finansiere dette. Den videre restaureringa ble derfor satt på vent i 20 år. Høsten 2022 var det tømreren Knut-Arild Nordli som arbeidet med bygningen. Han måtte konstatere at den høye, åpne bygningskonstruksjonen hadde eksponert toppstokkene i den fine svillramma Pedersen-karene og Renmælmo hadde tømret i 2002 for mye slagregn. De øverste stokkene på langveggene var råtne på oversidene. Nordli valgte å telgje og høvle dem ned til han fant frisk ved og legge på nye toppstykker av kjerneved av furu. Sammenføyningene ble innsmurt med nybrent tretjære. Nordli satte også opp igjen skråbånd av den typen som ble fjernet i 2002 med sikte på at de skulle ha blitt remontert i 2003. Videre skiftet han midlertidige kabber som hadde båret ytterendene av tømmerkassa under den øvre delen av saghuset siden 2002. Han skiftet også en del råtne komponenter i tømmerkassa, og sørget for at påspikrete «plankeavstivninger» i denne delen av konstruksjonen ble erstattet av vertikalstilte labanker, slik det er grunn til å tro at de som brukte saga i Rendalen ville gjort. Akslingen med vasshjulet, som hadde glidd ut av stilling, ble jekket tilbake i riktig posisjon. Etter planen skal Nordli fortsette restaureringsarbeidet med tiltak i den øvre delen av saghuset i 2023.

  Se også SJF-B.0032 i Norsk skogmuseums bygningsdatabase.

• Type Photograph