Reproduksjon av et postkort påtrykt teksten "Klevfos Papirfabrik efter Branden 14-11-09". Brannen ved Klevfos Cellulose- & papirfabrik A/S i november 1909.

I 1888 ble Klevfos Cellulosefabrikk A/S bygget ved Svartelva i Løten. To gründere fra Hedmark sto bak, skogeieren og industrimannen Helge Væringsaasen fra Elverum, og ingeniør Søren Sørensen, som bodde på gården Tofsrud i Løten. Selv om startvanskene for den nye treforedlingsindustrien var store, så de to for seg en industriell framtid i videreforedlingen av den ressursen som var svært framtredende i Hedmark: Skogen. Viktig for etableringen av Klevfos var også det nærliggende Aadals Brug. Væringsaasen var også medeier i denne bedriften som i sin tid var en stor bedrift innen mekanisk industri og jernstøping. Mye av utstyret i fabrikken ble produsert her, blant annet vannturbiner, kokere og fyrkjeler.

Helge Væringsaasen og Søren Sørensen var to markante personligheter i sin tid. Væringsaasen hadde interesser mange steder, blant annet i Folldal Gruver og i Hallabolaget i Finland, et selskap som hadde store skogeiendommer og en utstrakt sagbruksvirksomhet. Sørensen var jernbanebygger og hadde hatt ansvaret for både Valdresbanen og Vossebanen. Begge hadde en stor tro på industribyggingen i Norge, og hadde viktige forbindelser både økonomisk og teknisk. Dette gjorde dem til forgangsmenn for den industrielle utviklingen i Hedmark. Det kan også nevnes at Tollef Kilde, som senere anla sliperiet og kartongfabrikken på Rena, var med i det første aksjeseskapet på Klevfos.

De første årene ble det som sagt bare produsert cellulose på Klevfos. Men prisene svingte mye, og det ble snart klart for ledelsen at fortjenesten ville bli mye bedre hvis Klevfos kunne videreforedle egen masse til papir.

I 1892 sto papirmaskinen klar, og fabrikken ble omdøpt til Klevfos Cellulose- & Papirfabrik A/S. Det er verdt å nevne at Klevfos var den første cellulosefabrikken som produserte kraftpapir av egen masse.

Fabrikken blir beskrevet som meget primitiv. Alle bygninger var av tre og fagverksmur. Vannføringen i Svartelva var ujevn og turbinene ga alt for lite kraft. Det ble derfor i stor utstrekning brukt dampmaskiner til driften. Cellulosekokerne var underfyrt, og det ble brukt ved. Ved ble også benyttet som brensel til fyrkjelen. Elektrisitet fantes ikke, og til belysning ble det brukt tranlamper.

Brann og en ny begynnelse

14. november i 1909 brant det meste av fabrikken ned til grunnen, og dette skapte et markert skille i bedriftens historie. Etter brannen ble aksjekapitalen fordoblet til kr 300 000.-, og arbeidet med å bygge en ny og mer moderne fabrikk kom raskt i gang. De nedbrente bygningene som var blitt bygget av tømmer og plank, ble erstattet av større bygninger i tegl. Det ble kjøpt inn nytt maskineri, blant annet en større papirmaskin fra det tyske firmaet Gustav Tölle. Det ble også satt inn tre nye kokere, selv om disse fortsatt var underfyrte.

Den største forbedringen var likevel at bedriften fikk forsyning av elektrisitet fra den nybygde Skjefstadfossen i Elverum. Nå fikk fabrikken elektrisk belysning, og Klevfos kunne også nyttiggjøre seg nyere teknologi som var basert på elektrisitet. Det ble installert en elektrisk motor på 200 hk i tillegg til to nye vannturbiner, hver på 80 hk. Remdrifta som var basert på direktedrift fra turbinene, hadde i alle år vært et problem. Svartelva er ei typisk flomelv, og når elva frøs til om vinteren eller det ble lange tørre perioder på sensommeren, fikk ikke fabrikken nok kraft til produksjonen. Dette ser vi i de gamle kopibøkene hvor bestyreren skriver beklagende brev til kundene om manglende leveranser, noe han begrunner med vannstanden i elva. Etter at de fikk elektristitet, kunne de gå over fra turbinene til elektromotoren når det var nødvendig.

I tillegg ble det også kjøpt inn en tosylindret dampmaskin som drev papirmaskinen. Både turbinene og dampmaskinen var i bruk ved nedleggelsen i 1976.

Fabrikken startet opp igjen i 1911. Kapasiteten var nå kommet opp i 1 800 tonn, men lønnsomheten var heller dårlig. Aksjonærene ble nødt til å skyte til av egne midler for å få bedriften til å gå. I 1913 ble det ansatt en ny bestyrer, den tredje i rekken. Han fikk utført en del forbedringer som snudde utviklingen. Det ble satt inn flere små elektromotorer, og de to gamle fyrkjelene ble erstattet av en mer moderne vannrørskjel. Denne ble fyrt med kull i stedet for ved. Med den nye kjelen økte dampkapasiteten slik at det ble mulig å bygge om kokerne. Fra nå av foregikk kokingen ved at varm damp ble kjørt gjennom rør inne i kokerne, det vil si indirekte dampoppvarming. Dette førte til en bedre og mer effektiv koking, produksjonen økte og kvaliteten ble bedre. Den nye bestyreren fikk også utført forbedringer i prosessen for gjenvinning av kjemikaliene, og andre steder. Alt i alt førte dette til store besparelser ved drift og økt produksjon. Fabrikken gikk nå svært bra, og allerede i 1917 var både kortsiktig og langsiktig gjeld nedbetalt.

Union & CO

Aksjeeierne i Klevfos Cellulose & Papirfabrikk var i stor grad folk fra nærliggende områder, og de fleste hadde nok sterkere interesser på andre områder enn cellulose og papir. De hadde hele tiden fulgt nervøst med i utviklingen på Klevfos, og da regnskapstallene for 1917 ble såpass bra, ble det gjort en henvendelse til et av datidens store industriforetak, Union & Co, som var tungt inne i papirproduksjon. Union ga aksjonærene et tilbud om å kjøpe aksjene til 210% av pålydende, og på generalforsamlingen i 1918 fikk de kjøpt 98% av aksjene. En ny periode begynte for Klevfos.

Det gikk bra de første årene etter at Union hadde tatt over, men i 1921 kom konsernet opp i store økonomiske vanskeligheter og Klevfos måtte være med på å rette opp noe av dette med å overta flere hundretusen i pantegjeld. I tillegg kom den generelle krisen i økonomien som skulle prege økonomi og samfunnsliv i de to neste tiårene. På grunn av vanskelige avsetningsforhold sto bedriften et halvt års tid i 1921. Ellers var det bare kortere avbrudd fram til den dagen bedriften stoppet for godt.

Men for Klevfos slo denne perioden svært uheldig ut. Bedriften sto egentlig sterkt, men i de neste 20 årene ble fabrikken neglisjert med hensyn til forbedringer og modernisering. Dette fikk også konsekvenser lønnsmessig. Helt fra starten av hadde Klevfos hatt de laveste lønningene i bransjen, og dette fortsatte. Mangelen på modernisering gjorde at det ikke var rom for noen særlig produksjonsøkning, noe som igjen var et argument for å holde lønnsnivået nede.

For øvrig var forholdet til Union bra. Konsernet overtok salget av produktene. Tidligere hadde det gått gjennom agenter i Oslo, København, Hamburg og London. Union hadde en stor og effektiv markedsorganisasjon, og papiret fra Klevfos fant etter hvert veien til hele verden. Interessant er det å legge merke til at Klevfos blant annet leverte avispapir til Kina gjennom en agent i Shanghai.

Det går mot slutten…

Bedriften klarte seg ellers bra gjennom de vanskelige mellomkrigsårene. Etter siste krig kom en god periode og produksjonen steg til oppunder 3 000 tonn per år. Men noen økning utover dette var umulig med det produksjonsutstyret som fantes. Skulle Klevfos drives videre, måtte det bygges en ny fabrikk. Klevfos var fra før landets minste papirfabrikk. Det sies at produksjonen bare var en tiendedel av landets nest minste. I tillegg ble beliggenheten et problem. Vel ligger Klevfos i et område med god tilgang på tømmer, men transporten ble etter hvert en viktig faktor. Det ferdige papiret skulle i stor grad eksporteres, og ser vi på utviklingen av bransjen som helhet, ble det etter hvert satset på fabrikkanlegg som lå ved kysten. Her kunne både cellulose og papir lastes rett på båter.

Tiden begynte å løpe fra Klevfos. Fabrikken ble aldri slått konkurs, og eksisterer fremdeles som eget foretak. I 1954 solgte Union halvparten av sine aksjer til Løten og Romedal Almenninger. Den andre halvparten ble senere solgt til A/S Borregaard, men de trakk seg ganske snart ut. Ved nedleggelsen høsten 1976 var Løten Almenning eneeier.

Et liv etter nedleggelsen – Klevfos Industrimuseum

Kort tid etter nedleggelsen ble det tatt et initiativ lokalt for å bevare fabrikken som et museum. Det ble etablert en venneforening som la ned et stort arbeid. I 1980 ble fabrikken, boligene og store deler av fabrikktomta overdratt vederlagsfritt fra Løten Almenning til Klevfos Industrimuseum, og bestyrerboligen ble overtatt for kr 100 000.- på meget rimelige betalingsvilkår. Museet ble offisielt åpnet 13.juni 1986, som en del av Hedmarksmuseet. I 1992 ble Stiftelsen Klevfos opprettet og sto som eier og driver av museet fram til i 2003, da Norsk Skogbruksmuseum og Klevfos Industrimuseum ble slått sammen til Norsk Skogmuseum.

Råstoff og produksjon

De første årene var det stort sett tømmer fra tynningshogst som ble brukt. Klevfos hadde kontrakter på hugging av tømmer både i Østerdalen, Løten og i Romedal. Det var årlige fløtinger i Glomma, og de tok opp tømmeret ved Støa i Elverum.

Klevfos fikk allerede i 1895 anlagt et sidespor fra Løken stasjon (senere Ådalsbruk stasjon) ned til fabrikken, og det gjorde det mulig å frakte tømmeret fram til fabrikken på jernbanevogner. Det kom også tømmer direkte fra skogeiere og fra almenningene både i Løten og Romedal. Dels ble tømmeret samlet i Gjetholmsjøen og Rokosjøen og fløtet ned Svartelva til Klevfos, dels ble også mye kjørt med hest vinterstid. Inntaket for fløtinga skjedde på et område ved Klevfosdammen som ble kalt nordre og søndre holme. Her ble tømmeret fløtet i ei renne ut på en tipp. Renna ble forlenget etter hvert som området ble fylt opp. På sørsiden av Svartelva var det også et stort område som ble brukt som tømmeropplag. Tømmerveien kom ned langs elva, og her ble det bygd en høy mur i det bratte terrenget. Tømmeret ble lesset av og lagt i høye lunner på nedsiden av muren, og senere ble det brukt en kjerrat eller gangspill for å trekke stokkene opp til fabrikken.

Årsproduksjonen var til å begynne med på ca. 800 tonn cellulose. Dette økte jevnt og trutt, og like etter århundreskiftet lå det på 1 300 tonn. Produksjonen utover 1900-tallet varierte fra år til år, noe som ikke minst skyldtes vekslende konjunkturer. Etter andre verdenskrig var årsproduksjonen oppe i 3 000 tonn.

Produkter

Som tidligere nevnt var Klevfos en sulfat-cellulosefabrikk. Av dette ble det produsert kraftpapir, eller gråpapir som det heter i dagligtale. Papiret ble laget av ren cellulosefiber uten innblanding av andre fibermaterialer. Papiret var ubleket, og hadde den karakteristiske gråpapirfargen, men det hendte det ble tilsatt farge hvis dette ble bestilt. Det ble produsert i store ruller, men disse ble ofte delt opp igjen i mindre ruller eller tatt ut og skåret opp i ark.

Når en skal oppgi tykkelsen på papir, skjer dette ved at det blir oppgitt hvor mange gram papiret veier per kvadratmeter, og papiret fra Klevfos kunne være ned til ca 40g/m2. Bruken var mangfoldig, men vi kan nevne at ved siden av rent innpakningspapir, ble det også produsert papir til sekker og bygningspapp. Under krigen ble det også produsert en svart papp som ble brukt som blendingsgardiner.

De ansatte

Klevfos Cellulose & Papirfabrikk hadde på det meste rundt 100 ansatte. Det ble arbeidet tre skift i døgnet, men fabrikken sto fra lørdag kveld til søndag kveld. Da ble det vasket og utført noe vedlikehold. I de årene Klevfos drev egen skogsdrift, hadde Klevfos i tillegg til de som arbeidet i fabrikken, ansatt sesongarbeidere til vedhogst og fløting, både i Østerdalen og i de nærmeste almenningene.

Da fabrikken ble anlagt i 1888, var det allerede et industrimiljø på Ådalsbruk. Bare noen hundre meter lenger opp i Svartelva lå ”Bruket”, med jernstøperi og mekanisk verksted. De som arbeidet her var faglærte arbeidere med spesialkunnskaper om forming, støping og behandling av metall. Disse arbeiderne måtte i stor grad hentes fra andre steder. De som fikk arbeid på Klevfos, var for det meste såkalt ufaglært arbeidskraft, og fabrikken rekrutterte arbeidere fra skogs- og gårdsarbeid lokalt. Og dem var det mange av. Løten og Stange hadde mange store gårder og et omfattende husmannsvesen. For denne gruppa var Klevfos et attraktivt alternativ. Og miljøet rundt fabrikken utviklet en sterk identitet. Vi ser at arbeidet ofte gikk i arv fra far til sønn. Mange familier er representert i arbeidsstokken fra begynnelsen til slutten.

Fotografering: November 14, 1909 - November 20, 1909