Da oppdaget nemlig professor Johan Torgersen en mysteriøs pakke i safen til instituttet med påskriften "Strindberg, Confession d’un sot" og dessuten navnene K.E. Schreiner og Johs. Roede skrevet utenpå og innenfor innpakningspapiret. Confession d’un sot visste man var én av flere titler Strindberg hadde vurdert i forbindelse med romanen som på svensk ble kjent som En dåres försvarstal. Det var også kjent at det opprinnelig hadde eksistert to manuskripteksemplarer skrevet på fransk. Et originalmanuskript, som ble solgt av Strindberg på auksjon våren 1895 og deretter tapt av syne, og et kopibokeksemplar, sannsynligvis også tapt.
Pakken ble raskt overlevert til Universitetsbibliotekets spesialsamlinger ved leder Sverre Flugsrud, og det ble snart klart at her stod man overfor en liten sensasjon:
Dette var originalmanuskriptet til En dåres försvarstal, romanen Strindberg selv påsto var den sanne fortelling om hans ekteskap med Siri von Essen. Det ble fra nå av kjent som Strindbergs ”Oslomanuskript”.
Den vanskelige utgivelsen
Skrevet på fransk i 1887-88 skulle romanen etter Strindbergs ønske aldri gis ut på ”skandinavisk” i hans levetid. Den ble først utgitt på tysk av Albert Langen forlag i 1893 med tittelen Die Beichte eines Thoren, basert på det tapte kopibokeksemplaret. Utgivelsen endte med anmeldelse og rettssak i Tyskland på grunn av romanens hatske og frimodige innhold.
Den franske versjonen kom i 1895, sannsynligvis basert på originalmanuskriptet som altså ble solgt i Paris bare et par måneder etterpå og fra da av var forsvunnet. Da romanen kom ut på svensk i 1914, i en formildet versjon, var den med dette basert på både den tyske og den franske oversettelsen, og debatten rundt de ulike oversettelsesversjonene skulle rase i flere år framover.
Oppdagelsen i 1973 førte til at romanen som bare hadde vært kjent i andres bearbeidelser og oversettelser, endelig kunne sammenliknes med originalmanuskriptet, noe som ga blant annet oversetteren av den svenske førsteutgaven, John Landquist, en sen oppreisning.
Veien hit?
Uten tvil hadde anatomene ved Universitetet i Oslo gjort litt av et funn! Året etter offentliggjør universitetsbibliotekar Sverre Flugsrud løsningen av den nokså enkle detektivgåten ved å beskrive manuskriptets vandring fra Strindberg til Oslo så langt det lar seg gjøre:
Navnene på pakken, K.E. Schreiner og Johs. Roede, tilhørte ingen ukjente. Schreiner var tidligere bestyrer ved Anatomisk institutt, men dessuten lege og fortrolig venn av Edvard Munch. Johs. Roede var Munchs sakfører og venn, og begge hadde etter malerens død i 1944 vært med på å gå gjennom dens etterlatte papirer.
I boken Edvard Munch som vi kjente ham, vennene forteller, utgitt i 1946, nevner Roede Strindberg-manuskriptet som han hadde funnet hos Munch, men som han – ironisk nok – mente måtte være en avskrift ved en kvinnes hånd! Dette ble det visst ikke lagt merke til i Strindberg-kretser, og manuskriptet ble sannsynligvis deponert i Schreiners safe og glemt.
Den særegne forbindelsen mellom Munch og Strindberg i 1890-årene er derimot velkjent, og det samme gjelder Strindbergs økonomisk vanskelige tid i Paris som førte til salget av manuskriptet i 1895. I et brev til en svensk venn i mai 1896 nevner Strindberg salget, og at manuskriptet til og med hadde blitt utstilt på en bok- og manuskriptutstilling.
Var det altså så enkelt som at Edvard Munch rett og slett gikk og kjøpte Le plaidoyer d’un fou for å hjelpe en kunstnervenn i nød?
"Oslomanuskriptet" i dag
Dette kan man gjerne spekulere over. Det viktigste er at manuskriptet etter mange tiår i en bortgjemt safe fikk et trygt hvilested og i dag ligger godt bevart i Nasjonalbibliotekets magasiner for håndskrifter i Oslo, åpent tilgjengelig for alle Strindberg-entusiaster.
Det består av 363 godt bevarte enkeltblad i tillegg til ett blad med tilføyelser og inneholder tallrike rettelser og tilføyelser, dels med blyant, men de fleste med blekk.
I følge Johs. Roede er romanen skrevet med ”en nitid, liten håndskrift, vel nærmest en kvinnehånd” – det siste får den enkelte leser vurdere selv.
Se "Oslomanuskriptet" i digital versjon her.
Kilder
NB: Ms.4° 2870: August Strindberg: "Le plaidoyer d'un fou."
NB: Brevs. 253: Brev til og fra Dagny Bjørnson-Sautreau, Albert Langen etc.
Gunnel Engwall 1993: ”Bland franska förord. Några nya aspekter på Strindbergs En dåres försvarstal”. I: Studier i moderen språkvetenskap. Stockholm. S. 45-75.
Sverre Flugsrud 1974: ”En dåres försvarstal. Et Strindberg-manuskript på vandring”. I: Nordisk Tidskrift för vetenskap, konst og industri. Særtrykk.
Johs. Roede 1946: ”Spredte erindringer om Edvard Munch”. I: Edvard Munch som vi kjente ham, vennene forteller. S. 37-62.