Etter at det brant for oss i Rekkevik fløtta vi te nødbo i Repbanegata. Jeg var møe sjuk i den trekkfulle gamle kåkrekka langsetter den lange reipbantunellen..
To små rom og kjøkken. Jeg hadde seng i kjøkkenet. Det var stort og lyseblågrønt. Et stort hvitt skap, ei lysegrønn veakasse og inntil den hadde jæ senga mi. Varmeste sted i huset sa mamma. Herfra i den himmelblå senga med høye karmer med runde, loddrette sprinkler. Her hadde jeg trygghet nok til å reflektere på den verden jeg hadde landa i.
Og gjett hva her blir reflektert. Ut og inn av sterke febertokter, revet helt bort fra omverdenen, til de grader at rommet ble himmelstort og lyseblågrønt og mamma sto som en bitteliten dverg uendlig lang borte ved det rimforsne vinduet.Lyset flommet og jeg kunne vandre på de trygge strålende.
Radioen sto alltid på NRK, hele dagen fra tili om morran til langt på aften. Ninyhetene. her lerte jeg meg å forstå norsk, altså var man landet i Norge. Takk NRK, det var meg en meget viktig melding.
Musikk til arbeidet. Jeg dirigerer Mozarts: Eine Kleine Nachtmusik. Blir tatt på fersken av søstera mi Lillian som plutselig viste seg for meg, min ni år eldre søster. Jeg husker jeg skammet meg. Ikke over at jeg diigerte Mozart. Nei; over å bli oppdaga: Mitt talent var avslørt- lissom. Allikevel didigerte jeg ennå mange år i lønndom. Og ikke kun Mozart.
Jæ holder på å dævve.
Doktor Vinneren ser jeg, tror jeg. Hører ihvertfall stemmen hans. Den erså varm og rolig der han holder meg om håndleddet og tar min puls med venstre hånds ringfinger, den følsomste; sa han. "Skaddu reisefraoss igjen nå´a Per"sa mamma laaaangt bortefra i enden av den himmelbå sprinkelsenga.
Dagen etter fløtta vi fra Nødbo til Undersbo i en shwær leilighet med tre rom, spiskammers, store kott. Shwær gang og spennanes trapper ned til en enorm hage, et strort vaskerom, og ei romslig veabu. Åsså dobbelt seter´n da med et vidu over de to høla med lokk. Et stor og et litet. På inn sia døra et emaljert skildt i hvitt med blå gotisk skrift: Spytt Ikke På Gulvet
En halvtrapp ned til en stor og romslig kjeller som var bombesikker, hvor mamma hadde sin mektige Norgesglass-samling. Den er så rikholdig og spesialisert at den kommer ut som eget kapitel: "På Norgesglass" og verdens flotteste og største sandkasse rett forran huset: Hausane.
Jodda her hadde man jaggu havna i himmerike med Kjærrgår´n like ved. Og Kjærrgår´n var spennanes.
Den store todelte smiternsporten som skildte oss fra døden, var delt i to fra midten og min største utfordring til mot og fysisk fostring.. Enorme håndtak lysgrønne av irr for de var av messing kun blanke på de velbrukte buede håndtakene.
Resten var av jern, smijern, med butte spyd på toppen som liljeblad; gråmala. Litt teknisk instinkt må jeg allerede da ha hatt for jeg husær at jeg tenkte: De håndtaka kan jeg stå på og da rekker jeg med haka opp til og innimmellom de to liljene på toppen der portene møtes. Jeg kunne selvsagt stå å se mellom de runde sprinklane, men av en eller annen grunn var det maktpåliggende for min utvikling generellt eller min barnslige trass spesiellt å kunne overkomme dette hinder..Porten den lille vedsidenav kom aldrig på frågan. Den var åpen alltid, men var instinkt-tabu.
Etterat gravfølget var kommet gjennom storporten, ble den stengt med to lange jernstengær i et øye på porten så den ble holdt fast og festet med en rund ring i bakken den grønne.
Henger på de de øverste liljene etter armane med et bein på hvert messinghåndtak. Haka hviler på den øverste tverrbjelken med en lilje på hver side av hodet. Sett innafra må jeg ha sett ut som en liten lyslugga engel med et horn planta på hver side om de lyse lokkene og Undersbo kirkegård brettet seg ut for meg i all sin mystiske skjønnhet på denne solrike varme sommerdag og med sola inn Kjærrgårdsgata omternt rett i vest hadde jeg et strålende lys i ryggen..
Dette synet som her spiller for meg overbeviser meg om at nå hadde jæ jaffal kommet te himmer´n som dem hadde snakka så varmt om under mine febertokter i Repbanegata.
Bak Fram.
Alle de skjebner som her lagt til hvile i en flora av blomsterrik skjønnhet. Rosebusker, Kaprifolium, Krysantemer i de sterke gyllene,brune,gulbrune, blå og rødfarger.
Hakke navnene på alle men tilstede var de både av jord og i vaser, potter og senger. Åsså de mange granittsteinane da, i Larvikitt, Blue Perl og Blue Marina, som kom fra stenhogger og sliperi, rett bortved Moa.
De enorme Bøketrærne som kneiser stolt over de heldige sjeler og drysser velsignede blader over deres senger i dyprødt, brunt og alle fotosyntesens valører.
Her er rik jord..Velholdt og vedlikeholdet av Graver´n den lille litt mørke mannen som brukte sixpence Og kledde seg i alltid pent arbeidstøy med sælær blått og grått. En strengmild mann alltid med et alvorlig men vennlig smil. Brune øyne milde under kraftige bryn. Sønn hans var på min alder og han var alltid opptatt på hjørnet Skiringsal og Kirkegårdsgaten.
På hjørnet her hadde garversønnen ”sitt hjørne”. Her kunne han sitte dag ut og dag inn å leke graver. Med små sandhauær laget han graver med trepinnekors og blomsterblader. Ikke skjeldent ispedd sin mors garnstumper i alskens farger.
Som hans far er på jobb denne dag driver hans sønn sin egen seremoni rett over gata, til høyre, bak meg på det sandige gatehjørnet visavi Ekenes Kolonial på det andre hjørnet av Kjærrgårdsgata.
Hver dag gikk jeg forbi graverens sønn med det treliters melkespannet til Ekenes Kolonial. da måtte jeg gå forbi Asbjørn (Tror jeg å huske han het) i en rund bue for ikke å tråkke i gravene hans.
Vi snakket skjelden sammen ved disse pasasjene, jeg stoppa bare for å beundre gravene i allslags farver visuelt tilnærmet kirkegården rett på andre sia gata sett rett ovafra. Dessuten hadde mamma sagt -åsså kommeru rett hjem Per.
I kolonialen på hjørnet var det alltid like koselig med alle luktene og den lifflige matte lyden fra det femtiliters aluminiums melkespannet som fru Ekenes målte opp melk fra med en enliters melkeøse den runde hvor det sto 1.L. stempla inn i et lite messingskildt. Åsså alt det rare i alle de fulle hyllene på veggane de grønne da.
Og sildetønnene sto i bakgården, breddfulle av rødhodede Islandssild. Salt.
Det hersker en spendt ro over den betagende senen som utspiller seg for mine store skagerakblå.
Alléen eller grusgangen som i rett linje vest, øst strekker seg opp til det lille hvite kapellet
med de nylakka eikevannborda, vindusposter og listverk mot den hvite mur som lyser av vakker trygghet godt belyst av aftensolen som flommer inn over det velsignede området hvor
fjordahesten Brun-blakken, med den gyllene manen fra Yterrsjø sto fastspent ved vogna den grønne.
Hvit kiste på flaket overlesset med alskens blomster med mørk kledde gestalter omkring.
Gråtende bak sort sørgeslør.
Mange er de optiske fenomener som danser for mine øyne i langsomt bølgende rytmer.
Bilde trykkes på bilde bak mine øyenes linser.
Den rustrøde verkstedsbua til Graver´n til venstre, helt inntil gjerdet det grønne, mot Moa, delvis skjult bak de botaniske herligheter med takskjegget hengende utover gjerdet ( På høyde med der ”Grillen” ligger nå) langt nok til at det kunne fungere som tak når de Store guttane spella poker på den stående oljetønna som hadde den grønne porten til Kristian som bordplate.
Grei skuring det. Alle visste jo da at når Kræsj kom med porten under armen da varre poker i Moa. Og kjærringa halsa utta vindune -nåtarrumerrræ porten tebake!
En sein kveld ska Kræsj ha satsa porten mot potten blitt sett og da kunne han tamesæ hjem både porten og potten. Møe pengær. Ståpoker. Five Cards Draw.