Domkirkens stil og arkitektur

Veggene er murt av nederlandsk tegl, delvis tatt fra den eldre kirken. Teglen var laget av leirart som ved brenning gjorde at steinene fikk gulaktige langsider (løpere) og rødlige kortsider (kopper). Ved muring med tidens vanlige kryssforband med veksling mellom løperskift og koppskift fikk muren tydelige striper. Stripeeffekten var godt like, og den ble forsterket med gul og rød kalkmaling (se Rådhusgaten 19).

Kapitelhuset mot nord ble tilbygget i 1799. Klokker og lysekroner stammer delvis fra den eldre Hellig Trefoldigheds kirke. Altertavle, prekestol og orgelprospekt utskåret i akantus-barokk er fra tidsrommet 1699-1725. Kirkens opprinnelige hvelvede trehimling er bevart, men den originale skymalingen ble i 1930-årene skrapt bort til fordel for Hugo Lous Mohrs enorme maleri, fullført 1950. Kirken gjennomgikk omkring 1850 en vesentlig modernisering etter tegninger av hamburgerarkitekten Alexis de Chateauneuf. Han erstattet barokke inventarstykker med nygotiske og utstyrte hvelvet med et gotisk ribbeverk av tre. Samtidig ble tårnet påbygget med rød tegl av større format istedenfor det eldre gul-røde og fikk en ny kobberkledd tårnhjelm med spir i dansk renessanse-stil. Et trappetårn ble bygget til i sydvest, og hovedportalen ble rammet inn med huggen rød granitt. Den gamle tradisjonen med brannvakt i kirketårnet ble opprettholdt helt til 1902, nå fra et nytt vaktrom på høyere nivå.

Chateauneufs inventar ble fjernet i 1949-1950 da kirken ble restaurert etter et program av arkitekt Arnstein Arneberg. Denne restaureringen medførte gjeninnsettelse av bevart barokkinventar (det opprinnelige korskillet ble ikke rekonstruert), supplert med nye innslag i en moderne tilpasset barokkstil og et nytt kapell i syd. Chateauneufs eksteriør er derimot bevart. Bronsedørene ble satt inn i 1938, støpt etter modeller av Dagfin Werenskiold. Krypten under kirken rommer gravkapeller og kister for gamle dagers fornemme folk. I 2009 ble kirken gjenåpnet etter flere års omfattende reparasjonsarbeider.

Ca 1840 ble kirkegården omkring kirken slettet og gravene overført til Vår Frelsers gravlund. I stedet ble det rundt østre side av kirkegården oppført basarer i to etapper, fra 1840 til 1859. Hele anlegget, inkludert brannvakten mot Karl Johan, er oppført etter tegninger av arkitekt Christian H. Grosch. Basaranlegget var begrunnet i behovet for mer hygienisk kjøttomsetning, og i neste omgang også for melk, frukt, grønnsaker osv. Stilen – romansk rundbuestil – har også en viss parallellitet i kirkens rundbuede vinduer. Like avgjørende for arkitektens valg var møtet med den tyske arkitekt Schinkels arbeider i Berlin i 1838. Bruken av upusset tegl på offentlig, utpreget bruksrettet bebyggelse er inspirert av engelske og tyske forbilder. Buegangenes åttekantede pilarer av formstøpt tegl har kapiteler av sement og jern i romansk stil. Også det vakre jernrekkverket er romansk inspirert. Partiet for enden av Storgaten og endepartiene opp mot Stortorvet er særlig vakkert utarbeidet.

I 1880 ble en trapp med en liten figurprydet støpejerns fontene plassert ved det buede hjørnet mot Karl Johan og Dronningens gate. Rundt 1900 og 1940 ble anlegget to ganger såvidt reddet fra riving – første gang av 1899-krakket, annen gang av den tyske okkupasjonsmakten. Senere års endringer er først og fremst knyttet til bruken: Slakterne og brannmennene er borte; i stedet rommer anlegget butikker, verksteder for kunsthåndverkere, bevertningssteder og lokaler for Oslo Stiftsdireksjon