Dei enorme snømengdene som møtte toga
vinteren 1907–08 kom ikkje overraskande på ingeniørane og anleggsarbeidarane
som hadde hatt dette som arbeidsplass i fleire år. Leiinga i NSB var jamvel
overtydd om at dei nytilsette banevaktarane og snøryddingsutstyret skulle klara
å halda linja open. Då ho var ferdig vart det tilsett folk etter ansiennitet og
ikkje etter erfaring frå høgfjellet, og mange av dei fyrste banevaktarane hadde
ikkje vore med på bygginga av bana. Difor var det mange av dei som ikkje visste
kva snøtilhøve dei hadde hamna i då vinteren kom.
Det å vera god på ski var ein klar føremun, likeins å vera glad i å vera ute i all slags vêr. Ei av oppgåvene til banevaktarane vinterstid var å måla kor mykje snø som kom, og varsla om det var naudsynt med snørydding. Var linja stengd, kunne snøen fort liggja fleire meter høg før den vart rydda. Vinteren 1943 var bana stengd i 24 dagar, og fotografiet frå denne vinteren syner at snøen gjekk nesten opp til telefonleidningane her ved Hallingskeid.