Laksefiske på tatervis
Mann, født 1960:
Je husker en gang nedpå Sunndalsøra. Nå har je bestandig vøri glad for å fiske, spesielt i elver, ikke ute på sjøen i båtar. Ei lita fiskeelv der ørreten biter. Der har du den derre Grøa, den store lakseelva. Der stog dessa laksefiskerane, oppi sånne store vadebukser. Dom hadde jo betalt flere tusen. Betalt for så og så mange meter for å stå og fiske på. Så fant vi plutselig ut, en hel haug ta oss, åtte-ti karer, at vi skulle fiske. Nå hadde det seg sånn at vi hadde tatt oss noen ølflasker den ene kvelden. Detta her var jo helg. Så vi kjører over brua rundt på baksia vi da, ikke på den sia som fiskerane stod. Og selvfølgelig hadde en tatt med seg trekkspill, og en hadde tatt med seg gitar’n, og vi laga en kjempestor varme, og hei hvor det gikk, ikke sant! Så der var det livets glade dager. Ei vise der, og ei her, litt etter sånn hva vi kunne.
Detta var jo totalt feil for de fiskerane som stod på andre sia, vettu. For laksen, den følgte jo lyset, skinnet i vannet. Så vi stog no der med fiskestanga da, men vi fikk ikke fisk. Så var det én som skulle væra veldig morosam. Han skulle nå absolutt ha med seg en laks, han da. Så tar’n likegodt hagla og skyter nedi haugen med fullt ta laks som du såg var nedi vannet. Så den flyt jo opp igjen, forstår du da. Det vart jo laks på’n, men du kan tenke deg det oppstyret som ble på andre sia der. Så han kom med den fisken han da, men den såg ikke ut. For en latterkrampa det ble på den campingen!
Så kom jo lensmannen til slutt, for det vært jo gæli ta det. Du kan jo tenke deg, alle de tyskera hadde jo betalt mange tusen. Vi kobla ikke inn hvor strengt detta egentlig var, visste ikke det vi, vettu. Gudskjelov så var det en snill lensmann som forstog hele situasjonen. Så vi måtte slokke den varmen da. Det vart itte no mere laks, nei. Han måtte jo flire han óg, rista bare på hue. «Ja dere er no’ spesielle folk», sa’n. «Det æ’kke til å stikke under bordet. Dere er noe for dere sjøl», sa’n.
Dessa fiskerstengene vi hadde, det går jo ikke an. Je tru’kke vi hadde klart og dradd opp en laks en gong je, om vi hadde fått en. Tenk deg dom fiskestengene vi hadde da, kanskje kunne man dra opp en ørret på 300 gram, og der stog dom med sånne lange rare stenger, vettu. Med plastikk-kleer som gikk langt oppi her, med gummistøvler, alt gikk jo i ett.
Det er rart at vi ikke vart ihjelslått oppi der. Var ikke det at vi skjønte så mye tysk, det var det ingen ta oss som gjorde. Men vi forstog at det ikke var mange pene orda som kom. «Nå trur je vi må pella veien», sa jeg, for jeg såg dem gikk opp. «Kommer denne gjengen der», sa je, «da går det gæli her.» Vi hadde en edruelig sjåfør, så var det å sitte baki en sånn varebil med malingsdunkar, så vi var jo nedklina med maling. Vi kom oss vekk derifra, og bort på campingen. Det verste var at det var mange ta dom som hadde leid hytte på den campingen vi låg på. Dom satt jo der. Om blikk kunne drept, så hadde vi dødd.